Plateanmeldelse: Saint Etienne – «International» (album, 2025)
Musikken til London-bandet Saint Etienne er tidvis så erkebritisk at tankene rett som det er fyker av gårde til musikalske landsmenn/kvinner som Prefab Sprout, Everything But The Girl, Pet Shop Boys og The Style Council på flere av bandets plater.
Teften for gode melodier har alltid vært Saint Etiennes store styrke. Melodier som ønsker velkommen alt fra keyboard/synther, tunge bassganger, kassegitarer, banjoer, tamburiner, mellotroner, blåsere, fløyter, orgler med mer.
Saint Etiennes sofistikerte, elektroniske pop, med nikk til både disco, funk, folk, sør-europeiske strender, puber og grønne britiske enger, er så til de grader sjarmerende, oppløftende, energisk, beroligende og poetisk, at det er klink umulig ikke å la seg sjarmere i senk.
I følge undertegnede er debutalbumet «Foxbase Alpha»(1991), «Good Humor» (1998), «Words And Music By Saint Etienne» (2012) og «Home Counties» (2017), trolig bandets fineste øyeblikk. Men, nå er det, om vi skal tro pressemeldingen, takk og farvel etter 13 album og 35 år i manesjen. Sagt med andre ord – «International» er bandets siste album. Trioen Bob Stanley, Pete Wings og Sarah Cracknell, rir med andre ord ned i solnedgangen for godt. Noe som er både vemodig og ganske trist.
På «International» har gjengen – med stort hell – hentet inn mange samarbeidspartnere. Vi nevner i fleng: «Glad» (Chemical Brothers’ Tom Rowlands), «Sweet Melodies» (Erol Alkan), «Two Lovers» (Vince Clarke), «The Go Betweens» (duett med Nick Heyward), «Brand New Me» (duett med Confidence Mans Janet Planet), «Take Me To The Pilot» (Orbitals Paul Hartnoll) og «Dancing Heart» og «He’s Gone» (Xenomanias Tim Powell)
Åpningslåta «Glad» er en skikkelig gladlåt som, med god hjelp av keyboards, el-gitar og tamburinen, får det til å rykke i bukselinningen. Noe som trygt også kan sies om de svært fengende feelgood-låtene, «The Go Betweens», «Brand New Me», «Two Lovers» og «He’s Gone». Vi snakker elektronisk poplåter med vanvittige store mengder energi og overskudd, og der særlig de to førstnevte biter seg fast i øreflippene.
På låter som «Take Me To The Pilot» og «Save It For a Rainy Day», er det synth og repeterende, funky beats som dominerer, noe som også fungerer bra, selvom det kan bli i overkant ensformig i lengden.
Balladeaktige «Fade», pakket inn i et varmt lydbilde dominert av synthesizere, er en liten åpenbaring, og en låt der Cracknells sensuelle vokal virkelig kommer til sin rett. Plata avsluttes med «The Last Time», en rørende avskjedsang fra et band som har gitt alt i nærmere 35 år. En låt som gir undertegne så mange klumper i halsen at det også blir plass til litt snufsing (og muligens en tåre eller to). Der har dere meg – en sentimental fyr som ikke lar seg styre av sitt rasjonelle «jeg».
Med «International» setter Saint Etienne punktum med stil og verdighet. Et klassisk Saint Etienne-album alle som har fulgt bandet fra tidenes morgen garantert vil sette stor pris på.
Foto: Saint Etienne’s homepage (promo)
