Plateanmeldelse: The Divine Comedy – «Rainy Sunday Afternoon» (album, 2025)
Da Neil Hannon aka The Divine Comedy debuterte med (mini) albumet, «Fanfare for the Cosmic Muse» i 1990, fikk jeg det av uvisse årsaker ikke med meg, men etter å ha hørt den meget sterke fjerdeskiva «Casanova» har jeg vært helfrelst – Neil Hannon er enkelt og greit en av de beste popsnekrene Storbritannia har gitt oss de siste 30 årene.
Om man tar med den nye utgivelsen, «Rainy Sunday Afternoon», har The Divine Comedy sluppet til sammen 13 album som stort sett har imponert denne skribenten ganske så voldsomt. Unntaket er den forrige plata, «Office Politics» (2019), som jeg fremdeles ikke helt skjønner meg på. Så da er det litt ekstra deilig at Neil Hannon har hentet seg skikkelig inn igjen på «Rainy Sunny Afternoon».
Hannon er en vaskeekte, erkebritiske låtskriver (fra Nord-Irland), både med tanke på tekster og arrangementer. Vi snakker en utmerket blanding av storslått og svært melodiøse musikk pakket inn i sofistikerte arrangementer der det er plass til alt fra blåsere, strykere, piano, keyboard, el-gitarer, lavmælte kassegitarer, bass, trommer, trekkspill, banjo, synth, fløyte, harmonier/koring og sikkert ganske mye mer.
Om man vil dytte Neil Hannons musikk inn i sjangre, vil nok mange mene at han lager popmusikk av typen barokk/orkestral pop. Noe som igjen gjør det naturlig å sammenligne ham med artister som The Beatles, Scott Walker, Randy Newman, Electric Light Orchestra, Burt Bacharach, Jarvis Cocker, Gilbert O’Sullivan og The Beach Boys.
«Rainy Sunday Afternoon» er et variert album som veksler mellom orkestrerte uptempo-låter og mer stillegående ballader. Det glimrende åpningssporet, «Achilles», er noe så sjeldent som en finurlig blanding av country & western og storslått pop. På «The Last Time A Saw The Old Man» (som handler om Hannons pappa), dras tempoet ned og overlater det meste til et nydelig strykerarrangement og Hannons piano. En rørende, litt trist, men også klok sang om å eldes som kan minne litt om en av Hannons fineste låter, «A Lady of a Certain Age», fra mesterverket «Victory For The Cosmic Muse» (2006).
Låter som «All The Pretty Lights» og «Invisible Thread» er så melodiøse og sjarmerende at det halve kunne vært nok. Førstnevte består av nostalgiske betraktninger rundt barndom, Peter Pan, Londons mange fristelser (Regent Street), og julestemning, mens sistnevte (som innledningsvis sender tanken til Supertramp) er en vakker og rørende fortelling (datteren korer) om når et barn bretter ut sine vinger og forlater sine foreldre. Vi snakker nostalgi, vemod og livserfaring i skjønn forening
Den pianobaserte tittellåta (hei, Gilbert O’Sullivan!), triller av gårde på deilig vis utstyr med en smart og bittersøt tekst. På svaiende og 50-talls inspirerte «Mar-a-Lago By The Sea», er det liten tvil om hvem Hannon referer til når han synger «Swapping wives for beauty queens / Making turgid wedding speeches / Entertaining fascist leeches». Teksten på nydelige «The Heart is a Lonely Hunter», beskriver på fint vis søken etter mening og lysere tider i en mørk og usikker verden.
Med «Rainy Sunday Afternoon» beviser Neil Hannon nok en gang at han er en av de smarteste, klokeste og beste låtskriverne som beveger seg rundt på moder jord når dette skrives. Sagt med andre ord: her er det bare å skru på ørene, folkens!
