Plateanmeldelse: Jeff Tweedy – «Twilight Override» (album, 2025)

Å gud, som jeg elsker å bli dratt inn i Jeff Tweedys musikalske univers. Mannen som bare gir og gir og gir. Det er liksom ikke måte på. På «Twilight Override» fortsetter han å øse på med klassisk Tweedy-musikk i mange former og farger. Kantede, myke, utfordrende, melodiøse, bråkete låter om hverandre. Låter fylt med både lys, mørke, håp, savn, nostalgi, framtidstro og realisme. Hele tiden med Tweedy og gjengen til stede på lekende og kreativt vis. Du verden så gøy de må ha hatt det!

Tidvis er skapergleden, inspirasjonen og spillegleden så påtagelig at man kan mistenke at Tweedy og hans utvalgte bare har plukket opp noen instrumenter og satt i gang. Noe som neppe er tilfellet, for Tweedy er en seriøs fyr som spiser sanger til frokost, så her har det vært mye musikalsk gull i skuffene allerede før innspillingene begynte. Men at Tweedy og gjengen også har latt seg inspirere i studio og underveis, hersker det liten tvil om.

30 låter er egentlig altfor mye å slippe løs samtidig. Men etter å ha hørt «Twilight Override» tre ganger bare kribler jeg etter å fortsette og dykke etter flere musikalske blinkskudd som enten skjuler seg i detaljene eller trenger litt mer tid før de åpenbarer seg. «Twilight Override» er rett og slett en musikalsk skattkiste som aldri kommer til å gå ut på dato.

De som har fulgt Tweedys karriere, vil kjenne seg godt igjen i hans musikalske univers, for på «Twilight Override» vandrer Tweedy stort sett rundt i det musikalske landskapet han er kjent for både som soloartist og frontfigur i Wilco. Forskjellen er at Tweedy har erstattet Wilco-gjengen med James Elkington, Sima Cunningham, Macie Stewart, Liam Kazar og sine to sønner, Sammy og Spencer. Noe som fungerer så godt som optimalt, selv om jeg er overbevist om at Wilco-gjengen også hadde løst det på glimrende vis.

Produksjonen er nedpå og løssluppen og lydbildet er fylt opp med el-gitarer, kassegitarer, tangenter, feler, fioliner, steelgitarer, deilige koringer og helt sikkert et lite hav av instrumenter jeg ikke kan navnet på. At el-gitarene på enkelte låter slippes løs uten sikkerhetsnett, er både forfriskende og klassisk Tweedy.

Flere av tekstene gjenspeiler den turbulente tiden vi lever i både som individ og som del av noe større. Noe Tweedy selv beskriver på følgende vis:

«When you choose to do creative things, you align yourself with something that other people call God. And when you align yourself with creation, you inherently take a side against destruction. You’re on the side of creation. And that does a lot to quell the impulse to destroy. Creativity eats darkness […] What I really want to do is grow my heart big enough to love everyone. And if I want a heart big enough to meet this moment, it requires something expansive. ‘Like a TRIPLE record!?,’ you ask? Yes! Like a goddamn triple record! I mean … what else do I have but my songs and my family and my friends?»

At Tweedy har klart kunststykket å lage en plate bestående av 30 låter som stort sett alle står godt på egne ben, hadde jeg ikke trodd var mulig. Men det umulige er tydeligvis mulig for Jeff Tweedy. Når det er sagt: i det dette skrives er det selvfølgelig mulig at undertegnedes kritiske sans er fullstendig på ferie, og at det sånn sett sikkert er lurt å holde litt igjen. Men at jeg her og nå (torsdag den 25. september klokken 15.03) er både imponert og vilt begeistret over hva Tweedy har fått til med «Twilight Override» er det ingen som helst tvil om.

Å beskrive samtlige 30 låter, blir i overkant mye, selv for en som er (over) begeistret. Men å skrive om for eksempel 12 av dem, er selvfølgelig helt overkommelig. Så da gjør jeg det.

Den første singelen,«Enough», er en klassisk Tweedy-låt, og føles litt som en fortsettelse av Wilcos to siste utgivelser. En catchy låt, der særlig el-gitaren gis mye plass i lydbildet. Tweedy synger som bare Tweedy kan om hjerte og litt smerte. Platas trolig mest umiddelbare låt som Tweedy selvfølgelig har valgt å avslutte platen med.

«One Tiny Flower» er en langt mer kompromissløs låt, som starter ganske strukturert før begeret flyter over og låten løses opp i impresjonistisk jamming. Et musikalsk grep Tweedy ofte har tatt i bruk tidligere, og som fungerer godt om man tar tiden til hjelp. At «One Tiny Flower» er åpningslåta på «Twilight Override», er muligens litt dristig, men veldig typisk Tweedy som ikke akkurat er kjent for å gi ved dørene.

«Caught Up In The Past» er både melodiøs og utstyrt med et deilig refreng. Balansen mellom bruk av strykere og kassegitarer er så godt som perfekt. Koringen tilfører Tweedys stemme både varme og variasjon. Fin tekst om å rulle videre selv når tiden synes å stå stille.

«Betrayed» svinger mellom et kort refreng og Tweedys tekst som handler om at han helst ikke vil våkne. En låt med mye deilig gitarspill, lavmælte koringer og elgitarer som avslutningsvis kortslutter på herlig vis.

«Out in the Dark» gynger av gårde i et lydbilde fylt med kassegitarer, en lett pirrende el-gitar litt i bakgrunnen, lett skranglete tromming og fine harmonier (også litt i bakgrunnen). Etter hvert dukker det opp strykere som fyller ut lydbildet forbilledlig før det buldres litt helt til slutt.

«No One’s Moving On» marsjerer av gårde i raskt tempo. En intens låt der særlig koringene og trommene driver låten fremover. Avslutningsvis dukker det også opp strykere. Låtas høydepunkt er likevel den lett forvrengte el-gitaren som stuper inn etter cirka to minutter.

Platas lengste spor, «Feel Free», rusler av gårde i rolig tempo. En inkluderende og varm låt med en positiv og livsbejaende tekst om livets alle muligheter og små begivenheter. Og ikke minst – friheten til å gjøre det man har lyst til. Om du får følelsen av å sitte sammen med gjengen i studio med et stort smil rundt munnen, er du ikke alene om det.

«Feel free / Feel free / Kick a ball at a tree / Trying to retrieve your frisbee / Feel free / Feel free / Let it be or let it bleed/ John or Paul, Mick or Keith»

«Lou Reed Was My Babysitter» er platas stiligste låt. En hyllest til rock’n’roll som virkelig rocker og selvfølgelig sender tankene til New York, punkmusikk og Lou Reed. Budskapet er både krystallklart og viktig: «Cause rock ‘n’ roll ain’t ever gonna die / Not as long as you and I are alive / ‘Cause rock ‘n’ roll is dead / But the dead don’t die».

«Stray Cats in Spain» er sjarmerende og ganske så vakker, der særlig strykerne (fiolin-riffing av beste sort) bidrar til en varm og deilig stemning. Som alltid med Tweedy murrer det litt i noen kriker og kroker, men dette er først og fremst en nydelig ballade om da Tweedy var på konsert med Stray Cats i 2019, 40 år etter han så bandet live for første gang (som også var hans første konsert-opplevelse).

«This Is How It Ends» gir umiddelbart Neil Young-vibber, men sklir mer og mer over i en klassisk Wilco-låt. Kassegitarer, taktfast tromming og Tweedys stemme driver låten fremover, før en lett fordreid el-gitar bryter inn. Etter hvert dukker det også opp strykere, før Tweedy synger låten i havn på mesterlig vis.

«Secret Door» holdes i ørene av skarpskodde kassegitarer og akkurat passe bruk av tangenter og synth. En insisterende låt som brenner seg fast i lytternes sinn; en sang om kjærlighet som har gått litt på vranga, men som åpner opp for at ting kan rettes opp. Eller noe i den duren.  

«No Ones’s Moving On» er en av flere sanger som hadde passet perfekt inn på de to foregående Wilco-utgivelsene. Koringene tilfører musikken en nesten spøkelsesaktig intensitet. En sang om tilgivelse og behov for fornyelse (trur eg). Herlig bruk av piano, kassegitarer og en el-gitar som røsker litt opp i lydbildet. 

Nå som jeg har sagt mitt, lar jeg Jeff Tweedy avslutte med følgende bevingede ord (hentet fra presseskrivet):

«To me, any song, no matter the subject matter, can be a point of light and that’s one of the reasons I try and make so many of them. They all have the potential, even the heaviest music on the earth has the potential, to lift someone up.»

Foto: dBpm Records