Det kommer ut så mye bra musikk at Popklikk-redaksjonen ikke rekker å skrive utførende om alt vi digger. Før å bøte noe på tilstanden, har Popklikk-Espen skrevet tre relativt korte anmeldelser om tre plater han mener fortjener oppmerksomhet.
Grant-Lee Phillips: «In the Hour of Dust» (album, 2025)
Fordi jeg vokste opp med Grant Lee Buffalos plater, har jeg alltid holdt et øre på Grant-Lee Phillips soloskiver etter at buffaloene gikk hver til sitt. Etter en haug utgivelser – mange av dem både gode og svært hørbare – er han her igjen med enda et album, «In the Hour of Dust». En klassisk Grant-Lee Phillips-utgivelse der hans særpregede stemme som alltid leder an.
På «In the Hour of Dust» møter vi en ganske introvert utgave av Phillips, noe som innebærer at man må være litt tålmodig før låtene trenger igjennom. Men om man tar tiden til hjelp, vokser de fleste av låtene seg både store og sterke. Lydbildet er av det lune slaget og for det meste fylt med kassegitarer, piano og nennsom bruk av strykere.
Platas elleve låter holder jevnt over god Phillips-kvalitet, selvom noen av dem muligens snubler litt i beina på hverandre. Men, skitt av, Phillips kjenner sitt publikum (og seg selv) så godt at stort han sett treffer blink for de av oss som digger ham. Om du begynner med for eksempel «Little Men», «Did You Make It Through the Night Okay», «Closer Tonight», «Bullies» (har en følelse av at det handler han dere vet), «Someone» og «No Mistaking», er jeg temmelig sikker på at du vil ha enda mer. (Espen A. Amundsen)
Brian Dunne: «Clams Casino» (album, 2025)
Newyorkeren Brian Dunnes nye plata, «Clams Casino», inneholder så mange deilige hooks og melodier, at man som lytter fort kan la seg rive med. Noe som definitivt har skjedd med undertegnede. At Dunne høres ut som en miks av Billy Joel, Tom Petty og Bryan Adams, eller en litt pop’ete Springsteen, legger ikke akkurat en demper på entusiasmen.
Selvom tekstene til Dunne har mye på hjertet, er det først og fremst hans fenomenale melodiske sans som er platas store stryke. Låter som «Rockland County», «Play The Hits» og «Fake Version Of The Real Thing» (flott tekst), er faktisk så iørefallende at de er klin umulig ikke å like (helt sant). Men ikke nok med det, fyren evner også å lage utrolig fine ballader, noe «Some Room Left», «I Watch The Light» og «Living In Backwards» er utmerkede eksempler på.
Mens jeg sitter her og skriver, går det opp for meg at «Clams Casino» er så vellykket at den hadde fortjent en fyldigere og mer inngående anmeldelse, men nå vet dere i hvert fall at den er her og at dere har mye å glede dere til. (EAA)
Kingfishr: «Halcyon» (album, 2025)
Irske Kingfishr (tenk vinger) består av Eddie Keogh (vokal og gitar), Eoghan McGrath (banjo) og Eoin Fitzgibbon (gitar). Et trekløver som har tatt sine egne landsmenn med storm, og der singelen «Killeagh», som toppet de irske listene i mai i år, allerede har nesten 28 millioner avspillinger på Spotify.
Etter en rekke singler slapp bandet liveplata «Live From Dublin» i 2024, før debutalbumet «Halycon» dukket opp i slutten av august i år. Kjernen i Kingfishrs musikk er irsk folketoner, noe som kommer til uttrykk i både tekstene og utstrakt bruk av banjo. På den nevnte singelen, «Killeagh» (en landsby i County Cork), svinger for eksempel tankene umiddelbart i retning av musikken til The Pogues.
Bandets største styrke er likevel måten de blander sine irske røtter med klassisk pop-og rock-musikk. Foruten The Pogues popper også artister som The Killers, Hothouse Flowers, Sam Fender og Del Amitri opp hos undertegnede.
Resultatet er melodisterk musikk puttet inn i et luftig og tidvis storslått lydbilde der særlig de fire åpningslåtene, «Man On The Moon», «21», «Gloria» og «I Cried, I Wept», treffer blink på første forsøk. Men gjengen imponerer også med mange nydelige og mer stillegående låter som «Next To Me», «Blue Skies» og «Shot In The Dark». (EAA)
