Plateanmeldelse: Robert Finley – «Hallelujah! Don’t Let The Devil Fool Ya» (album, 2025)
Dette er historien om amerikanske Robert Finley, født 13. februar 1954 i Bernice, Louisiana. Finley er en amerikansk blues- og soulsanger, låtskriver og gitarist med en broket bakgrunn. Etter flere tiår som et ganske ubeskrevet blad innen musikken, etterfulgt av en lang periode borte fra bransjen, gjorde Finley comeback i 2016. Han ga da ut debutalbumet, «Age Don’t Mean a Thing», i en alder av 62(!), en plate som ble godt mottatt av kritikere.
Finley vokste opp med gospelmusikk og kjøpte sin første gitar i en bruktbutikk som 11-åring. I 1970 sluttet han seg til den amerikanske hæren i den hensikt å tjene som helikoptertekniker i Tyskland. Ved ankomst i Tyskland ble imidlertid Finley bedt om å være gitarist og bandleder for militærorkesteret og fikk reise med gruppen over hele Europa frem til han ble utskrevet.
Vel tilbake i Louisiana arbeidet Finley dels som gateartist, leder for gospelgruppen Brother Finley and the Gospel Sisters og som snekker, men Finley ble dessverre blind og tvunget til å pensjonere seg fra snekkerarbeidet.
I 2015 oppdaget Music Maker Relief Foundation, en ideell organisasjon som støtter aldrende bluesmusikere, Finley. Det førte til at han gjorde et musikalsk comeback og fikk bli med på turneer med artister som Robert Lee Coleman og Alabama Slim.
Selv om Finley i utgangspunktet var bluesmann, penslet den daværende plateprodusenten hans, Bruce Watson, ham inn på soul. Finley reiste til Memphis for å spille inn debutalbumet med medlemmer av Bo-Keys. Tittelsporet «Age Don’t Mean a Thing», med sin innflytelse fra James Brown og BB King banet vei og vakte begeistring, spesielt med tanke på hans revitalisering av sørstatssoul.
Etter «Age Don’t Mean a Thing», ble Finley koblet med Dan Auerbach fra Black Keys og resten er historie, som blant annet resulterte i albumene, «Goin’ Platinum!» (2017) og «Sharecropper’s Son» som kom ut i 2021. Den samme Auerbach produserte også Finleys fjerde album «Black Bayou» (2023), og sannelig er han ikke også mannen bak den nye skiva. Og for et album det blitt! Skiva oser av soul! Av det vaskeekte slaget.
Som tittelen mer enn antyder er dette et album som hyller ‘The Lord’, kanskje en litt uvanlig sjanger her i Popklikk, men «Hallelujah! Don’t Let The Devil Fool Ya» låter så genuint og tøft at vi ikke kunne la det går forbi i stillhet. Hør for all del åpningsrekka med«I Wanna Thank You», «Praise Him» og «Holy Ghost Party». Bakgrunnsvokalen til Christy Johnson er også verdt å trekke fram, den låter som smør mot Finleys svært raspete og røffe soulstemme.
«Helping Hand» og «On The Battlefield» er også knalltøffe spor. Alle låtene holder utrolig høy standard, og det spilles på øverste nivå av studiomusikerne på denne overraskende gode utgivelsen. Begrepet lovsang får plutselig en positiv klang.
Foto: Eyes Eye Sound (promo)
