Plateanmeldelse: Rhett Miller – «A lifetime of riding by night» (album, 2025)
I fjor ga Rhett Miller og Old 97’s ut «American Primitive», et dypt sjarmerende album fylt med fengende og rocka låter. Selv oppdaget jeg bandet i 1999 da de ga ut herlige «Fight Songs», der særlig låter som «Murder (Or A Heartattack)», «Indefinetly» og «Oppenheimer» satte avtrykk.
Siden den gangen har bandet, med vokalist Rhett Miller som spydspiss, gitt ut en rekke meget gode album som for eksempel «Most Messed Up» (2014), «Graveyard Whistling» (2017) og «Twelfth» (2020). Old 97’s store styrke har alltid vært evnen til å parre det melodiøse med det kompromissløs og litt vindskeive i noe som kan beskrives som musikk i skjæringspunktet mellom alt.country og popmusikk.
Og nå er den godeste Rhett tilbake med sitt med sitt tiende soloalbum, «A lifetime of riding by night». Et album som ble laget i en periode da Miller skulle gjennom en operasjon på stemmen som potensielt kunne være ødeleggende for hans karriere. En operasjon som heldigvis gikk bra.
Det spesielle med plata er likevel at Miller spilte inn 20 låter som han deretter overlot til sin venn og bandkompis Murry Hammond å fullføre. Resultatet er 11 låter som virkelig skinner og et album som er mer innovervendt og søkende enn hans tidligere soloplater.
Da Miller spilte inn låtene fikk han god hjelp av blant andre Evan Felker (Turnpike Troubadours), Jesse Valenzuela (Gin Blossoms), Caitlin Rose, Nicole Atkins og Ben Greenman), før Hammond tok i bruk sine magiske evner i studio.
På flere av låtene på «A lifetime of riding by night», graver Miller i temaer rundt forgjengelighetens og kjærlighetens mange mysterier. Han senker garden og slipper løs tanker og funderinger rundt eksistensielle problemstillinger som treffer på en troverdig og gjenkjennelig måte.
Musikalsk går tankene til de lett introverte utgavene av Bruce Springsteen og Ryan Adams og de første platene til Joe Henry. Råskapen til de to førstnevte er byttet ut med et sobert og stillfarent lydbilde der en blanding av kassegitarer, piano og Mellotron/ strykere dominerer lydbildet. Millers evne til å lage gode melodier, åpner opp for mange nynnbare partier.
At produsent Hammond vier Millers sårbare og myke stemme mye plass i lydbildet tilfører plata en skjør og tidvis rørende dimensjon. At Miller, på grunn av de ovennevnte stemmeproblemene, sliter litt her og der, er ene og alene kun sjarmerende (sjekk ut avslutningslåta «Brand New Heart»).
Der bobler over av favoritter på plata, men om man begynner med de lettbente og melodiøse låtene «All For You» og «Come As You Are», fortsetter med de lett sørgmodige og søkende «People Are Lifted» og «The Bells of St. Mike’s», for så å avslutte med vakre og hjertegode «Be Mine», er mye rhett og slett gjort.
Foto: rhettmiller.com
Hør plata her: https://spotify.link/IoguWVKPMXb
