Plateanmeldelse: The Lemonheads – «Love Chant» (2025)
Om du lurer på om jeg var skeptisk da jeg gjorde meg klar til å høre på The Lemonheads’ (les Evan Dandos) første album på svært lenge, er svaret et rungende og ubetinget ja. En skepsis som fremdeles var så tilstedeværende etter første gjennomlytting av «Love Chant», at jeg var på nippet til å gi opp. Noe jeg heldigvis ikke gjorde.
Med legendariske album som «It’s A Shame About Ray», «Come On Feel The Lemonheads» og «Car Button Cloth», alle sluppet på 90-tallet, fikk bandet, og da spesielt Evan Dando, mange heiarop både fra pressen og publikum. Men da de hoppet inn i det neste århundret, stilnet oppmerksomheten rundt bandet av forskjellige årsaker. Og selvom jeg likte bandets første og selvtitulerte album i det nye århundret, sluppet i 2006, ganske godt, falt interessen min for bandet ganske dramatisk etter hvert som årene gikk. Noe som selvfølgelig skyldes at bandet knapt nok lagde musikk.
Nyvinningen «Love Chant» er for det meste spilt inn i Brasil der Dando lever med sin kone og tre voksne stebarn. Et album der Dando har fått god hjelp av Farley Glavin (Constant smiles) på bass og gitar og John Kent (Radish) på trommer. Men ikke nok med det, underveis dukker også fremragende gjesteartister som blant andre tidligere The Lemonheads-medlem Juliana Hatfield, J Mascis og Nick Saloman (Bevis Frond) opp. Plata er produsert av Apollo Nove.
Det rocka åpningssporet, «58 Seconds Song», med innslags av både country og punk, sjangler av gårde backet opp av taktfaste trommer og skranglete gitarer. Stemmen til Dando, som er både mørk og myndig, holdes i neseborene av utmerkede koringer. På neste låt ut, «Deep End», får J Masics gitar leke seg i et lydbilde fylt så mye energi at behovet for en ladestasjon er null og nada. Å si at det er en knallsterk låt, er ikke engang i nærheten av å være en overdrivelse. Rytmeseksjonen er i toppslag, riffene sitter som et skudd og Juliana Hatfield bidrar med akkurat passe fin koring. Påfølgende «In The Margin» er sånn cirka like tøff og kompromissløs som forgjengeren.
På platas kortes låt, «Be-In», skrus tempoet ned, før det økes suksessivt på et av platas mest iørefallende spor, «Cell Phone Blues», der Juliana Hatfield nok en gang bidrar på vokal. «Togetherness Is All Am After» er platas softspot, en låt med en deilig melodi krydret med tøffe el-gitarer som ikke er redde for og vri og vrenge litt på seg. «Mauraders» er rock av beste sort med skikkelig bra driv, tøffe riff og blåsere. At tankene sendes i retning av artister som Bob Mould, The Replacements og Guided By The Voices, er selvfølgelig bare et stort pluss.
Tittellåta er både kompromissløs og psykedelisk, men også en smule repetetiv og forutsigbar. «The Key Of Victory» er en både lun og saktegående snakkesang der stemmen til Dando bærer låta fremover. Albumet avsluttes med «Roky»; nok en rocker der el-gitarene dominerer lydbildet.
Det føles godt å ha The Lemonheads tilbake i manesjen, selvom mye av den melodiøse og sjarmerende utgaven av bandet, er byttet ut med et langt mer hardtslående og kompromissløst lydbilde der melodiene er hardere å få øye på. Men så lenge Dando makter å skru sammen vitale og forfriskende låter som både fenger og engasjerer, er det bare å takke, bukke og håpe på mer.
Foto: Fire Records (promo)
Sjekk ut plata her: https://spotify.link/dv2NVDKyUXb
