Plateanmeldelse: Of Monsters And Men – «All is Love and Pain in the Mouse Parade» (album, 2025)

Of Monsters and Men (OMAM) er et islandsk indie-folk/rock-band dannet i 2010. De har tidligere gitt ut tre studioalbum, hvorav det første, «My Head Is An Animal» (2012), er best kjent. De fleste har nok hørt singelen «Little Talks» med sitt enerverende «Hey-kor».

OMAM består av Nanna Bryndís Hilmarsdóttir (vokal, gitar), Ragnar «Raggi» Þórhallsson (vokal, gitar), Brynjar Leifsson (gitar), Arnar Rósenkranz Hilmarsson (trommer) og Kristján Páll Kristjánsson (bass). 

Det første som slår meg når jeg hører det nye albumet, med den kryptiske tittelen «All is Love and Pain in the Mouse Parade», er at OMAM digger The National. Særlig påfallende blir det på åpningslåten «Television Love» og låter som «Styrofoam Cathedral», som når vokalist Raggi legger stemmen ned i det dype registeret og trommis Hilmarsson prøver å kopiere kompet på «Bloodbuzz Ohio». Men det er jo ikke ulovlig å like The National. Nei da.

Nanna Hilmarsdóttirs stemme skaper en fin kontrast til Raggis barytonrøst, og kanskje best av alt; OMAM leverer knallgode låter på løpende bånd her. De ambisiøse arrangementene er krydret med trompet og andre smakfulle akustiske elementer. Det hele vitner om svindyr produksjon og kvalitet i alle ledd, og denne gjengen produserer selv(!).

Utover på skiva dukker det opp låter som minner mer om Wolf Alice enn The National, som for eksempel den fine «The Towering Skyscraper at the End of the Road» og den glitrende popsingelen «Ordinary Creature». Den engelske teksten er kanskje OMAMs sterkeste side, men utover det, er det ikke mange svakhetstrekk å finne på «All is Love and Pain in the Mouse Parade». Unn deg en fin islandsk popskive i høstmørket.

Foto: Skarlaki Records (promo)

Takk til Tolleif for musikktips!