Plateanmeldelse: Midlake – «A Bridge To Far» (album, 2025)

For kort tid siden skrev vi om Midlake og den geniale låten «Roscoe» fra det flotte albumet «The Trials of Van Occupanther» (2006), og konkluderte med at ting aldri ble de samme etter at låtskriver og sanger Tim Smith ga seg i 2010.

De gjenværende bandmedlemmene, med gitarist og sanger Eric Pulido i front, har siden gjort sitt beste for å holde liv i Midlake med varierende hell. Det siste albumet kom så sent som i 2022, uten at det fanget den helt store interessen.

Men ikke før hadde vi sagt dét, så kommer altså Midlake susende inn fra venstre med dette nye albumet ved navn «A Bridge To Far». Og dette er jo aldeles glimrende utført! Tilfeldig, eller er det bare vi som hadde savnet lyden av Midlakes soniske folkrock? Uansett, det nye albumet er bra. Ordentlig bra.

Allerede fra første tone i «Days Gone By» blir det klart at Midlake har løftet seg opp mot gamle høyder. Den påfølgende tittellåten levner ingen tvil, dette er Midlake slik vi husker dem (bare uten Tim Smith). Albumet er produsert av Sam Evian, og her kan nok noe av nøkkelen til suksessen ligge. Evian har tidligere jobbet med gode folk som Cass McCombs, Okkervil River og Big Thief.

Førstesingelen «The Ghouls» har alle de rette retro-elementene, mens «Guardians» er en fin duett med Madison Cunningham. Sistesingelen «Eyes Full of Animal» og den forrykende «The Calling», er begge helt strålende eksempler på hvordan amerikansk folkrock skal og bør gjøres. På tampen får vi den stemningsfulle «Within/Without» som bare bekrefter at Midlake har funnet opp kruttet på nytt og knekt koden for låtskriving.

«A Bridge To Far» er et overraskende og gledelig gjenhør med Midlake. Et av sørstatenes beste og klassiske folkrockband er tilbake.

Foto: Bella Union (promo)