Konsertanmeldelse: Bob Mould – John Dee, torsdag 27. november 2025
Bob Mould ser ut til å ha fått injisert en ekstra dose ny energi etter nyheten om gjenforening av Sugar, trioen hans fra det tidlige nittitallet. Torsdag gjestet han et utsolgt John Dee, alene med sin Stratocaster.
Det er litt forsmedelig at den første delen av europaturneen var med band, mens vi her må ta til takke med en solo-variant. Men når det først er sånn stilt, er det neppe mange andre poppunk-helter midt i sekstiåra som kunne vist til noe i nærheten av den energiutblåsningen vi var vitne til denne milde, våte novemberkvelden.
Bob suste gjennom et repertoar hentet fra mer eller mindre hele karrieren, med brorparten av materiale hentet fra solokarrieren. Det var nok likevel låtene fra de fantastiske årene med Hüsker Dü som ble avlevert med størst overbevisning, i hvert fall slik jeg oppfattet konserten. En forrykende start med «Flip Your Wig», «I Apologize» fra 1985 samt «Hoover Dam» (fra Sugars eminente «Copper Blue»), satte standarden.
For et par uker siden kom en stor samling liveopptak fra nettopp 1985, «The Miracle Year», som dokumenterer hvilket vanvittig band dette var i denne ekstremt produktive perioden – Popklikk kommer tilbake med fyldig anmeldelse.
Svetten rant på John Dee, og i konsertens midtdel føk Bob ustanselig og hvileløst fram og tilbake.Det karakteristiske fuzz-øset tok knapt en eneste pause mens vår mann travet gjennom en litt mer anonym meny fra solokarrieren.
Det sitter litt inne å si det, men i og med med det skyhøye nivået låtene hans har på det beste, falt noen av låtene fra de senere tiårene litt gjennom, rett og slett. «Here we go Crazy», tittellåta fra det nyeste albumet, er i så måte et unntak. Og her tok, til Bobs overraskelse, tror jeg, publikumet som besto av 90 prosent menn i alderen 55 pluss, i med allsang på grensen av finstemt.
For undertegnede kom det mest forløsende øyeblikket idet Bob tok seg tid til å snakke litt og unnskylde seg for «the fuckery» i hjemlandet, før han ga klassikeren «Hardly Getting over It» fra 1986 en slags ny kontekst og mening. Kveldens roligste låt og noen helt salige minutter.
Etter dette kom Hüsker-klassikere på rekke og rad: Den minst like mørke «Too far Down», den også fra «Candy Apple Grey», «Never Talking to You Again» (fra «Zen Arcade») og evig-fantastiske «Celebrated Summer» fra «New Day Rising».
Så kom to av hans aller mest poppete låter: «See a Little Light» fra solodebuten og «If I Can´t Change Your Mind» fra Sugars «Copper Blue», før enda to rasene fine Hüsker Dü-låter avsluttet det hele: «Something I Learned Today» fra «Zen Arcade» og signaturlåta «Makes No Sense At All», fra «Flip Your Wig».
Det hele kulminerte i en adrenalin-utblåsning av de sjeldne, og den fenomenale avslutningen gjorde på en måte opp for den litt stakkato midten av konserten. Men halvannen time med bandfritt fuzz-øs byr ikke på den aller mest dynamiske konsertopplevelsen – jeg håper han kommer med band neste gang, er det lov å håpe på Sugar? Og om det skulle bli solo igjen, kanskje han pakke med seg en akustisk gitar også?
