Plateanmeldelse: The Saints – «Long March Through the Jazz Age» (album, 2025)
The Saints fra Brisbane, Australia regnes av mange som et av de første og beste bandene som falt inn under kategorien punk. Noe som ikke er så rart med tanke på at de slapp sitt debutalbum, «I’m Stranded», i 1977 og sånn sett konkurrerte med band som The Ramones, The Damned, The Clash og Sex Pistols, som også slapp sine debutalbum i den samme perioden (1976/77).
Skjønt punk? Nja, litt usikker, gutta i The Saints, som i starten bestod av Chris Bailey, Ed Kuepper, Kym Bradshaw og Ivor Bay, så ut som et hvilket som helst rockband – ikke en sikkerhetsnål, eller hanekam i sikte der altså. Men samma det, det som er viktig er at bandets hardtslående debutalbum, er minst like tøft og tiltalende nå som den gang. Noe som også kan sies om oppfølgeren, «Eternally Yours», der særlig låta «Know Your Product» traff spikeren klokkerent på hodet. En svært intens låt fylt med tøffe riff, Chris Baileys distinkte stemme og fete blåsere (!). Wow!
Etter bandets tredje album, «Prehistoric Sounds», oppsto det uenigheter om hvilken musikalsk retning man skulle ta, og vips så bestod The Saints plutselig av bare ett originalmedlem, Chris Bailey.
Resultatet ble et musikalsk prosjekt der The Saints beveget seg i en mer melodiøs retning, men fremdeles med røttene i rocken, noe glimrende album som «All Fools Day» (1986) og «Prodigal Son» (1988) er to eksempler på. To plater bestående av fremragende låter som «Just Like Fire», «Hymne to Saint Jude», «Love or Imagination», «How to Avoid Disaster», «All Fools Day», «Grain of Sand», «Fire and Brimstone» og «Before Hollywood», for å nevne noen.
Selv hadde jeg gleden av å se Bailey gjennomføre en solokonsert på Down On The Farm i 2008, der han foruten å fremføre flere av sine klassikere, også fremstod som en fremragende humorist.
Etter fine «King of the Sun/King of the Midnight Sun» (2014), ble det ganske så stille fra bandet, og i 2022 forlot Bailey denne verden alt for tidlig, kun 65 år gammel.
For en uke siden dukket The Saints’ svanesang «Long March Through the Jazz Age» opp, fire år etter Baileys’ bortgang. En plate basert på Baileys demoer spilt inn i Church Street Studios i Sydney med hjelp av blant andre tidligere The Saints-medlemmer som Pete og Sean Carey og et håndplukket ensemble bestående av kremen av Sydneys unge musikere på blåsere, strykere og keyboard.
Et album som leverer så til de grader at det må være noe av det fineste Chris Bailey lagde i løpet av sin karriere, og sånn sett bare understreker at han utvilsomt er/var en av Australias beste låtskrivere gjennom tidene. Noe Nick Cave er helt enig i:
«In my opinion, The Saints were Australia’s greatest band … and Chris Bailey was my favourite singer». (Nick Cave)
«Long March Through the Jazz Age» settes i gang av «Empires (Sometimes We Fall), en låt som består av en tankevekkende og eksistensiell tekst, omkranset av et lydbilde der piano og diverse gitarer rett som det er sender tankene i retning av Rio Grandes bredder. Deretter følger melodiøse og nesten pop’ete «Break Away» som hadde passet perfekt inn på de første platene til The Church. Og bedre skal det bli, for de tre neste låtene, «Judas», «Vikings» og «Gasoline», er pur klasse. Vi snakker svært iørefallende pop-rock utstyrt med tidvis glimrende tekster, der det er plass til et lite hav av gitarer, mellotron, piano, banjo, trombone og en herlig kombinasjon av trommer og perkusjon.
Og sånn kunne jeg fortsatt, for «Long March Through the Jazz Age» består av 12 låter som alle leverer og vel så det. Det finnes knapt nok et dødpunkt eller noe å sette fingeren på. «Bruises» er albumets mest rocka og gitarbaserte låt, med en tekst om livets mange valg og mysterier, mens det fylles på med strykere og blåsere på nydelige og svært iørefallende «Resurrection Day». Plata avsluttes på vemodig vis med «Will You Still Be There», en sang der det gjøres plass til både trombone, trompet og fiolin.
Som alltid med Chris Baileys utgivelser, er måten han synger på et av høydepunktene. En stemme fylt med så mye følelse og innlevelse, at den kommer til å bli dypt savnet, akkurat som musikken og tekstene hans.
