Plateanmeldelse: Langhorne Slim – «The Dreamin’ Kind»(album, 2026)
På sitt forrige album, «Strawberry Mansion » (2021), ble det ganske mye hengekøye på Sean Scolnick aka Langhorne Slim fra Langhorne, Pennsylvania. Et album bestående av 19 mer eller mindre rolige låter som tuslet av gårde på fint vis. Musikk der inspirasjon fra folk og country fikk mye boltreplass. Vi snakker mye akustisk gitar, banjo, piano – ja, dere skjønner tegninga. Sjarmerende og nedpå.
På sitt niende album, «Dreamin’ Kind», skrur Slim opp både energinivået og strømforbruket ganske betraktelig sammenlignet med forgjengeren. Noe som kler ham ualminnelig godt. For selv om «Strawberry Mansion» mottok mye skryt, er det ingen tvil om at forandring fryder også for Slim. Selv har han sagt følgende om forandringen: «It felt like I was blowing some old shit up so I could plant some new flowers».
At det er mer krutt i miksen, skjønner man umiddelbart når man ser hvilke hjelperyttere Slim har valgt å alliere seg med på «Dreamin’ Kind». For når du henter inn folk som Sam Kiszka (produsent) og Danny Wagner, begge fra Greta Van Fleet, må nødvendigvis resultatet bli opptil flere høyenergiske rockelåter.
Det sagt; Slim og gjengen har laget et album der det på fint vis veksles mellom skranglete, tøff rock og countryinspirerte ballader. På en av platas beste spor, «On Fire», dukker også elementer av popmusikken opp i miksen. Om du setter pris på artister som The Faces/Ronnie Lane, Susto, Daniel Romano, Dawes og Aron Lee Tasjan, er trolig «Dreamin’ Kind» midt i blinken for deg.
Plata åpnes på friskt vis med «Rock N Roll», en låt der elgitarer, tung bass, heftig tromming, tøffe koringer, frittflytende tangenter, synth og Slims tidvis desperate vokal preger lydbildet. På «Dream Come True», roes det betraktelig ned, og vips – blir vi servert en ytterst sjarmerende og melodisterk låt der kassegitarer, banjo, innslag av synth og Slims vokal (med Jake Kiszka på bakgrunnsvokal) styrer showet. Før det braker løs igjen på svært intense og lett syrete «Loyalty», en låt som for alvor viser at Slim kan sin rock’n’roll.
Etter å ha gjennomført et ekte musikalsk hat trick, fortsetter Slim å imponere med allerede nevnte «On Fire» og den nydelige balladen «Stealin’ Time». Førstnevnte med et lekent orgel og et herlig refreng, sistnevnte med fele og fuglekvitter. Når det er gjort klinker Slim til med spagetti-western-aktige «Rickety Ol’Bridge», før han og gjengen nok en gang fyrer på alle sylindre på herlige og Stooges-inspirerte «Strange Compassion».
Og sånn kunne man fortsatt, for alle de resterende låtene på «The Dreamin’ Kind» har mye å by på. Som for eksempel struttende og energiske «Possessive» der fela til Omar Velasco tilfører låta bøttevis med energi og sjarm. En låt som umiddelbart sender tankene til allerede nevnte Ronnie Lane (fremkaller også litt Maggie May-vibber). På vakre og svært iørefallende «Dance On Thru», dynkes Slims vokal i fioliner, cello, bratsj og noe som kan minne om et lite kor.
«The Dreamin’ Kind» oppleves som et svært oppløftende, variert og vitalt album som bør være en drømmeoppskrift for alle som liker en herlig miks av intens og upolert rock og klassisk og iørefallende americana. Et album der Langhorne Slim viser frem en ny og svært spennende side av sitt musikalske repertoar.
Foto: Kate LaMendona (promo)
