Plateanmeldelse: Jonas Alaska – «Aslaksen» (album, 2026)

Alle Jonas Alaskas album så langt er sunget på engelsk. Noe som har fungert svært godt av den enkle grunn at han klarer å formidle det han ønsker samtidig som uttalen er mer enn innafor. Hans forrige album, «Sunday», var et lite mesterverk, fylt med rørende og ektefølte sanger om livet. Noe låter som «I Wanted To Make Something Alone», «If I Don’t Come Home, «On the Floor», «Thank God For You» og «All Of My Friends Are Gone», er utmerkede eksempler på.

På sitt nye album, «Aslaksen», tar Alaska sats og kliner til med sitt første norskspråklige album. Noe han i utgangspunktet var skeptisk til fordi han syntes det var flaut og at han tenkte at han kanskje hadde en kjip dialekt. Men dagen etter at Lillebjørn Nilsen døde skrev han en sang om ham på norsk. Og da var det gjort og selvtilliten vokste. For dialekten var slettes ikke kjip, og ved å benytte morsmålet opplevde Alaska at nyansene i tekstene kom bedre fram enn tilfellet var når han uttrykte seg på engelsk.

Noe som selvfølgelig stemmer, selv om jeg synes de engelske tekstene hans også fungerer svært godt. Det sagt; det er en sann fryd å høre Alaska fremføre låtene sine på sin egen og fine dialekt. For vips så forvandles Jonas Alaska til Jonas Aslaksen, uten at man egentlig tenker så mye over det, for stemmen har jo ikke forandret seg. Den er akkurat like myk og tilstedeværende som tidligere.

Det er ingen tvil om at Alaska slipper seg mer løs språklig på norsk. Flere av låtene fylles med detaljer og nyanser enn tidligere. Tidvis lar han bare ordene flyte av gårde, fylt med underholdende og detaljerte observasjoner hentet fra både fortid og nåtid. Som for eksempel på åpningslåta «Mamma og pappa» og «Ali Boulala». Førstnevnte tar for seg livet som småbarnsfar mens sistnevnte er en usedvanlig underholdende fortelling om skateboard (ei fjøl) og livet som ung gutt i hjembygda før Dylan fikk overtaket.

«Verden ble åpna og alt ble gjort mulig /Av ei fjøl lagd med håndholdt sag 28 år seinere / Heilt seriøst meiner jeg /At det er min lykkeligste dag»

Det er mye omsorg og kjærlighet til livet å spore i tekstene, til fortid og nåtid, bygda Alaska vokste opp i, venner, familien sin og barna sine. Men også lengsel og nostalgi som på nydelige «Kjøre hjem» der protagonisten er lei av Baker Hansen og lenger etter å kjøre hjem og bli den han var før han dro. Til regnvær, joggesko og Nokia-telefon. «E-golf tidsmaskin» en nok en fin, men særdeles saktegående sang, om å ville bort fra byen under svært dramatiske forhold (men det er heldigvis bare en drøm).

På «Tida har lurt meg», som trolig er inspirert av Nick Drakes «Time Has Told Me», hengir Alaska seg til eksistensielle funderinger rundt konseptet «tid». Han vil ikke leve evig, bare tanken på det gjør ham trøtt, men tiden bryr seg ikke, den bare fortsetter å gå. Konklusjon: Tiden har lurt ham, men det er helt greit, for hvem vet hva morgendagen bringer? En underfundig og lun sang det er lett å bli glad i.

Den «boblende» synthen på lett introverte «Aldri mer», tilfører låta det lille ekstra den trenger. En låt der en blanding av frustrasjon, desperasjon og oppgitthet dukker opp over overflaten. Ting skal kastes over autovernet og hjertet, se, det kan man ikke stole på.

«Er det gud» ble skrevet i en periode da man fikk daglige oppdateringer om alt det grusomme som skjedde i Gaza, om barna som ble drept og alle de ødelagte livene. En gripende og hjerteskjærende tekst der trommelyden skjærer gjennom lydbildet som skuddsalver. 

«Er det Gud, er det sånn Gud ser ut / Livredde, ødelagte, fanga og skutt/ Er det Gud, når de jakter de små / Tar strømmen så hjertene slutter og slå»

Plata rundes av med fabelfantastiske, «Store Lillebjørn», en hjertevarm hyllest til Lillebjørn Nilsen omfavnet av et lydbilde som hadde kledd de fleste låtene til den store, lille Oslo-poeten.

«Aslaksen», som er produsert av Mikhael Paskalev, er pakket inn i et ganske nakent, men svært effektivt lydbilde som passer låtene svært godt. Vokalen til Alaska får skinne omgitt av akustiske gitarer, bass, behagelige trommer, forsiktig bruk av synth, munnspill og koringer der det trengs. Om jeg skal være sjenerøs, og det skal man jo, minner musikken som triller ut fra «Aslaksen» om en fin blanding av musikken til visesangeren Lillebjørn Nilsen og folk-artisten Bob Dylan.

Så, ja da, det er bare å fortsette og synge på norsk Aslaksen, for dette naila du på første forsøk.

Ps! Hei, Jonas! Neste gang du skal fiske fra brygga til Finn Tore blir jeg veldig gjerne med (med eller uten boller fra Baker Hansen).

Foto: Frode Fjerdingstad (promo)