Om du ikke har hørt disse platene, anbefaler vi deg å gjøre det nå. Og her kan du lese hvorfor:
Roddy Frame: «Seven Dials» / Ben Watt: «Hendra» (2014)
I løpet av 2014 dukket det opp ny musikk fra to Popklikk-favoritter som satte sitt preg på britiske hitlister i løpet av 80-og 90-tallet. To favoritter som den gang da spilte i henholdsvis Aztec Camera og Everything But The Girl. Vi snakker (selvfølgelig) om Roddy Frames «Seven Dials» og Ben Watts «Hendra».
At det finnes altfor mange som knapt nok har hørt om Frame og Watt, synes vi er litt leit. Men det er aldri for sent. Man kan for eksempel begynne med å bli fullstendig frelst etter å ha hørt på platene «High Land, Hard Rain» og «Amplified Heart». To skiver så fullstendig vanedannende at man bør sette av minst et par dager.
Grunnen til at vi har valgt å skrive om Frame og Watt i en og samme sak, skyldes hovedsakelig at de beveger seg i mange av de samme musikalske sporene på sine nye album. Spor som i særlig grad fører til Los Angeles på 70-tallet der artister som Fleetwood Mac, Eagles, Jackson Browne og Steely Dan fant sin musikalske form.
Når det er sagt; både Frame og Watt har ivaretatt sitt særpreg og sin britiske tilnærming til musikken. Begge lager fremdeles «pure pop for now people» der tekstene får skinne like mye som de utsøkte melodiene og arrangementene.
«Seven Dials» og «Hendra» består for det meste av låter som umiddelbart nekter å slippe taket. Låter med stamina og popfot. Noe «Postcard», «Into The Sun» (Frame), «Forget» og «Nathaniel» (Watt) er svært diggbare eksempler på. I en tid der alt skal gå så uendelig raskt, vil kanskje noen oppleve at enkelte låter beveger seg langsomt framover. Noe de selvfølgelig ikke gjør om man tar tiden til hjelp. Slår man av lyset, spretter korken(e) og skrur på tenkehetta, er mye gjort.
Tilslutt skal det nevnes at Watt har fått hjelp av to fremragende fyrer, David Gilmour og Bernard Butler, der særlig sistnevntes bidrag fortjener trampeklapp.
Wilco: «Schmilco» (2016)
Den første låta jeg fikk kokkodilla på var «If I Ever Was a Child», en låt jeg syntes var middels minus første gang jeg hørte den. Deretter fulgte «Normal American Kids», «Someone To Lose», «Shrug And Destroy» og «We Aren’t The World (Safety Girl)». Og vips, hadde brorparten av låtene stripset seg fast i bevisstheten.
Jo mer tid jeg brukte på låtene, begynte favoritter som Robyn Hitchcock, The Beatles/John Lennon, Evan Dando, Harry Nilsson og Big Star å dukke opp i horisonten. Særlig The Beatles dukket opp her, der og overalt (meta).
Når det er sagt; Wilco høres fremdeles ut som bandet til Jeff Tweedy. Det lukter fremdeles hestemøkk og maiskobler rundt leirbålet og stemmen til Tweedy er like særegen og stilig som før.
Den store forskjellen ligger i en mer tilbakelent produksjon og færre elektriske gitarer i lydbildet. Når jeg hører på Wilco anno 2016 føles det litt som å ligge i en melodiøs hengekøye med en kokosnøtt i fanget (meta). Unntakene er «Locator» og «Common Sense» som byr på mer motstand og noen snåle (men herlige) arrangementer.
Anna St. Louis: «In The Air» (2023)
«In The Air» består av 11 vakre og tidvis nesten meditative låter pakket inn i et usedvanlig behagelig og gjennomarbeidet lydbilde som rett som det er sender tankene til Nick Drakes vidunderlige musikalske univers. To av låtene, «Phone» og «Into The Deep», er imidlertid så umiddelbare og avhengighetsskapende at man, enten man vil det eller ikke, blir fullstendig hekta.
Når det er sagt; den sofistikerte og mer dempende åpningstrioen, «Trace», «Morning» og «Better Days», kunne knapt vært en bedre start på en plate som leverer på alle nivåer. Om man er over middels glad i countrymusikk, vil nevnte «Better Days», «Sad Eyes» og «Even» utvilsomt falle i smak. Flere av låtene veksler mellom å fremstå som en fin blanding av kammerpop og country.
Noen ganger, som på for eksempel «Morning» og «Rest», oppleves låtene nesten som små symfonier. At St. Louis’ innbydende stemme tilfører musikken en sval tilstedeværelse, som kan minne om artister som Weyes Blood (aka Natalie Mering) og Aimee Mann, er selvfølgelig et stort pluss.
The War On Drug: «Lost In The Dream» (2014)
Da The War On Drugs’ «Lost In Thw Dream», landet i 2014, klikka det totalt for enkelte i Popklikk-redaksjonen. Hysteriske utbrudd som «Svarte bjelke, dette må være den beste Fleetwood Mac- plata siden Tusk» og «Hæ, Lindsey Buckingham og Don Henley på samme skive?» slo stiften rundt omkring i lokalene.
Og når vi er inne på likhetstrekk; noen i redaksjonen hører fremdeles også Roxy Music og Bruce Springsteen mellom rillene på låter som «Suffering», «An Ocean Between The Waves», «Eyes To The Wind» og «Lost In The Dream». Og litt Dylan her og der, selvfølgelig.
Det stiligste med «Lost In A Dream» er likevel det episke lydbildet som sender tankene til det fjerne, men akk så vidunderlige 80-tallet. En tidsepoke enkelte i Popklikk-redaksjonen benyttet til å drikke øl og sprit i selskap med elskverdige album som «The River», «Avalon», «This Is The Sea», «Oh Mercy», «Mirage», «The Joshua Tree» og godlåter som «The Boys Of Summer» og «The Heat Is On». Album og låter som sender tankene til nettopp «Lost In The Dream».
