Plateanmeldelse: Emily Scott Robinson – «Appalachia» (album, 2026)
Emily Scott Robinson er en av disse vakre amerikanske stemmene som har tatt opp arven etter Nanci Griffith. Robinson er bosatt utenfor Telluride, Colorado, hvor hun har levd et dobbeltliv som sosialarbeider og musiker. Det er også merkbart i tekstene, som er reflekterte og modne.
«Appalachia» er hennes tredje utgivelse, og hennes femte album totalt. De ti aldeles nydelige sporene på skiva avslører hennes usedvanlige evne til å formidle empati, trøst og medfølelse, gjennom et sett sanger som utforsker livsomveltende temaer som en venns selvmord, en besteforeldres død, hennes egen skilsmisse, men også de ødeleggende effektene av orkanen Helene på hjemstaten North Carolina. Produsent og medmusiker er selveste Josh Kaufman (Bonny Light Horseman) og som med det meste hvor han har en finger med i spillet, blir resultatet gull.
For Robinsons del begynte det hele da hun var 14 år og dro på en «hippie-sommerleir» i nordlige Michigan. Der forelsket hun seg i akustisk musikk, sanger av Cat Stevens, Joni Mitchell, Dar Williams og Ani DiFranco. Etter at leiren var over, lærte hun å spille morens gamle klassiske Yamaha-gitar. Talentet for ord er også nedarvet, moren hennes jobbet som journalist, og faren underviste i engelsk.
«Appalachia» åpner med «Hymn for the Unholy», det nærmeste hun kommer tradisjonell folk på skiva. Tittellåten har mer tempo og framføres enkelt, men på utsøkt vis, med kassegitar, kontrabass og fele. Kaufman og Robinson har lagt på bittelitt mer instrumentering på «Sea of Ghosts», utført med en sjelden sans for finesse, av typen som du kun finner hos de dyktigste produsentene. Bestenotering så langt i år. På glimrende «Cast Iron Heart» har Emily med seg John Paul White (tidligere Civil Wars) på gjestevokal, og sammen låter de fortreffelig.
Slik går det slag i slag utover på plata. Det er ikke mye å sette fingeren på, men til gjengjeld plenty å glede seg over innen folk/country-sjangeren. Emily Scott Robinson har levert et gjennomgående jevnt og sterkt album. På tampen får vi en vakker duett med felespiller Duncan Wickel i den britiske tradisjonelle folk-låten «The Water is Wide», mens Robinson lar Lizzy Ross (Violet Bell) slippe til på vokal på «The Fairest View».
Og plutselig har man fått en ny favoritt innen denne sjangeren fra dette landet som har fostret så mange fantastiske artister.
Foto: Oh Boy Records (promo)
