Januar var en god musikkmåned med mange sterke utgivelser. Popklikk har plukket ut og skrevet om 13 album som vi liker så godt at de fort kan dukke opp når vi skal kåre årets beste plater. Platene er ikke rangert.
Jonas Alaska: «Aslaksen»
Det er ingen tvil om at Alaska slipper seg mer løs språklig på norsk. Flere av låtene fylles med detaljer og nyanser enn tidligere. Tidvis lar han bare ordene flyte av gårde, fylt med underholdende og detaljerte observasjoner hentet fra både fortid og nåtid. Som for eksempel på åpningslåta «Mamma og pappa» og «Ali Boulala». Førstnevnte tar for seg livet som småbarnsfar mens sistnevnte er en usedvanlig underholdende fortelling om skateboard (ei fjøl) og livet som ung gutt i hjembygda før Dylan fikk overtaket.
«Aslaksen», som er produsert av Mikhael Paskalev, er pakket inn i et ganske nakent, men svært effektivt lydbilde som passer låtene svært godt. Vokalen til Alaska får skinne omgitt av akustiske gitarer, bass, behagelige trommer, forsiktig bruk av synth, munnspill og koringer der det trengs. Om jeg skal være sjenerøs, og det skal man jo, minner musikken som triller ut fra «Aslaksen» om en fin blanding av musikken til visesangeren Lillebjørn Nilsen og folk-artisten Bob Dylan.Så, ja da, det er bare å fortsette og synge på norsk Aslaksen, for dette naila du på første forsøk. (Espen A. Amundsen)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/mailen-det-pa-forste-forsok/
Ole Kirkeng: «Cowboy Lie Detector Machine»
«Cowboy Lie Detector Machine» er fylt med humor, selvironi, melankoli og ærlighet, som posisjonerer Kirkeng som en av Norges mest særegne låtskrivere og artister. Her har han for alvor funnet sin lyriske identitet og leverer gjennomarbeidete tekster. Musikalsk oser albumet av lekent overskudd.
Soundet er forankret i americana/country-rock, med elementer av indie, folk og jazz. Musikken gir assosiasjoner til artister som Father John Misty, John Prine eller Nick Lowe. Selv sier Kirkeng at han har ønsket å forene inspirasjon og opphav til vaskeekte nordicana, og det synes jeg at han har lyktes overmåte godt med.
Plata åpner med lap steel og klassisk country-komp i «Bare Minimum». Deretter får vi den hysterisk morsomme «Foreign Country Singer Blues», som bare må høres. Tittellåten løftes på sitt smakfulle arrangement og sparsomme instrumentering. (Jon Erik Eriksen)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/med-praerievind-i-seilene/
Sondre Lerche: «Turning Up The Heat Again»
EP-en «Turning Up The Heat Again» er en smakebit på det som skal komme i løpet av 2026 fra vår egen popstjerne, Sondre Lerche.«After The Coup» er tilbakelent og florlett avantgardepop som bare Lerche kan gjøre det. Litt David Bowie, litt Win Butler. En sang om å slippe unna mørket som preger tidsånden og våre liv.
Tittellåten, «Turning Up The Heat Again», er mer orkestrert, en slags dubbete trip hop/bossanova-hybrid, med bidrag fra Solveig Wang på klarinett og Marianna Sangita på vokal. Medprodusent er Kato Ådland. Sondre beskriver selv «Turning Up The Heat Again» som sin mest ‘witchy’ låt til nå. En låt om låtskriverens ensomme prosess der målet, og ikke minst håpet, er kunstnerisk forløsning.
«Diplomacy» er en sang om å miste troen på både diplomati og demokrati i både nære og mer verdensomspennende relasjoner. Låten går i 5/4-takt og er tydelig inspirert av sør-amerikansk musikk, og det spilles på marimba, fiolin og kontrabass mens Gabriela Garrubo bidrar på. De tre ganske ulike sporene funger perfekt til å vise spennvidden i Lerches musikalske prosjekt anno 2026; ambisiøst, storslagent og personlig. Vi gleder oss til albumet! (JEE)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/ambisiost-storslagent-og-personlig/
Tyler Ballgame: «For The First Time, Again»
På sitt debutalbum, «For The First Time, Again», har amerikanske Tyler Perry aka Tyler Ballgame alliert seg med Foxygens Jonathan Rado både som produsent og musiker. Ballgames største musikalsk våpen, er utvilsomt en stemme som kan tøyes og bøyes i alle retninger. Han klarer på magisk vis å synge både høyt og lavt på en og samme tid. Tidvis med stort patos, andre ganger med fintfølende ro og kontroll. Noe som gjør at tankene flyr i retning av alt fra John Grant, Meat Loaf, Harry Nilsson, Elvis og Roy Orbison.
Musikalsk henter Ballgame (og Rado) mye inspirasjon fra artister som befant seg på den amerikanske vestkysten på 60-og 70-tallet. Melodiøs musikk der det er plass til elementer av både pop, rock, folk og country, gjerne i en og samme låt. Men, fordi Ballgames vokal er så til de grader tilstedeværende og særegen, oppleves «For The First Time, Again» også som noe helt for seg selv. Noe som i stor grad skyldes at Ballgame på flere låter synger med så mye innlevelse og patos at det nesten høres ut som en operette. (EAA)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/mannen-med-stemmen/
Glucifer: «Same Drug New High»
«The Idiot», som også var første singel, etterfølges av tittelsporet, «Armadas» og «I’m Ready» – de to siste singel nummer to og tre i rekka. Alt låter akkurat som det skal. Dette er Gluecifer slik vi alltid har elsket dem. Det fortsetter med en sterk rekke låter, og jeg tipper både «Mind Control» og «Another Night, Another» blir faste innslag på setlistene fremover.
Intensiteten og spillegleden, kombinert med solid variasjon gjennom hele plata, gjør dette til en av de sterkeste Gluecifer-utgivelsene noensinne. Bandet låter både tight og energisk fra start til slutt, og Biff Malibu er som vanlig fullstendig formidabel på vokalen. Liker du rock, så liker du denne plata. Punktum. Når de 11 låtene – snaut 40 minutter med rent driv – er over, får du bare lyst til å starte fra begynnelsen igjen. Takk, Gluecifer. Denne trengte vi for å sparke i gang 2026 på ordentlig vis. (JEE)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/et-av-deres-beste-album/
Lucinda Williams: «World’s Gone Wrong»
Men så til de to virkelige karamellene her – først en sløy og lekker kobling av Bob Marleys forbausende aktuelle «So Much Trouble in the World» fra 1979-albumet «Survival». Her er det nemlig ingen ringere enn selveste Mavis Staples som veksler med Lucinda – det funker, ikke overraskende, helt strålende, og så er det ganske forfriskende å høre Lucinda tolke en reggae-låt, apropos friheten til å ta overraskende valg.
Innimellom får vi mørk blues («Black Tears»), sår moderne country-rock («Low Life», «Punchline»), garajerock («How Much Did You Get for Your Soul») og pur Neil Young-rock i den dirrende og veldig catchy «Sing Unburied Sing».
Albumet avsluttes med den andre karamellen – noe som nærmer seg en hymne, der Norah Jones bidrar på vokal og piano. Arrangementet bringer tankene til Stones på sitt sløyeste i Exile-tida. «We’ve Come Too Far to Turn Around» blir fort en klassiker den også – det er mørkt, men uten håp er vi fortapt. Derfor trenger vi sanger og plater som dette. (Morten Solli)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/trost-i-morket/
Langhorne Slim: «The Dreamin’ Kind»
Slim og gjengen har laget et album der det på fint vis veksles mellom skranglete, tøff rock og countryinspirerte ballader. På en av platas beste spor, «On Fire», dukker også elementer av popmusikken opp i miksen. Om du setter pris på artister som The Faces/Ronnie Lane, Susto, Daniel Romano, Dawes og Aron Lee Tasjan, er trolig «Dreamin’ Kind» midt i blinken for deg.
Plata åpnes på friskt vis med «Rock N Roll», en låt der elgitarer, tung bass, heftig tromming, tøffe koringer, frittflytende tangenter, synth og Slims tidvis desperate vokal preger lydbildet. På «Dream Come True», roes det betraktelig ned, og vips – blir vi servert en ytterst sjarmerende og melodisterk låt, før det braker løs igjen på svært intense og lett syrete «Loyalty», en låt som for alvor viser at Slim kan sin rock’n’roll.
«The Dreamin’ Kind» oppleves som et svært oppløftende, variert og vitalt album som bør være en drømmeoppskrift for alle som liker en herlig miks av intens og upolert rock og klassisk og iørefallende americana. Et album der Langhorne Slim viser frem en ny og svært spennende side av sitt musikalske repertoar. (EAA)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/et-drommeoppskrift/
Amanda Bergman: «embraced for a second as we die»
Musikken befinner seg trygt og godt innen voksenpop-segmentet. På «grasp» legger Bergman inn et ekstra gir som kler henne og musikerne godt, og enda bedre blir på knallgode «groby», hvor Bergman og bandet treffer med låt og arrangement på en måte som Adam Granduciel (The War on Drugs) ville vært strålende fornøyd med. Nydelige «sick of time» har også det lille ekstra som gjør at man gynger med på låten.
Amanda Bergmans stemme kan best beskrives som en kopp varm melk med honning – sjelfull og mektig, men kanskje enda mer imponerende er hennes evne til å formidle, slik at det føles som om hun snakker direkte til lytteren. Det er en kunst som ikke kan skattes høyt nok. «is this how you said you’d be gone» er et annet høyepunky. Den vakre avslutningen med «the moon in e minor» er glimrende representanter for Amanda Bergman anno 2026. (JEE)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/som-en-venn-pa-en-vinterdag/
Courtney Marie Andrews: «Valentine»
Foruten platas melodiske kraft og utsøkte produksjon, byr «Valentine» på tekster det definitivt er verdt å bruke litt ekstra tid på. Utbrodering og tolkninger får den enkelte lytter ta seg av selv. Foruten de to ovennevnte damene, dukker også konturene av Fleetwood Mac sitt musikalske univers opp underveis, noe det knallsterke åpningssporet «Pendulum Swing» er et godt eksempel på. At Andrews tidvis oppholder seg i den samme musikalske lekegrinda som Cassandra Jenkins, Jenny Lewis og Caroline Spence, er neppe en dristig påstand.
Mye takket være Andrews’ evne til å utfordre seg selv og søke nye musikalske veivalg, oppleves «Valentine» som årets første musikalske opptur for denne skribenten. Om du starter fra begynnelsen, er sjansen for at du kommer i mål med et bredt musikalsk smil rundt munnen større enn du aner. Er du av den utålmodige typen, kan du begynne med den glimrende åpningskvartetten «Pendulum Swing», «Keeper», «Cons and Clowns» og «Magic Touch», for deretter å kaste deg over usedvanlig vakre låter som «Little Picture of a Butterfly» og «Outsider». Og vips, så er du muligens frelst før du aner hva som traff deg. (EAA)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/konsert/kunsten-a-utfordre-seg-selv/
Dry Cleaning: «Secret Love»
«Secret Love» er tredje skive ut fra kvartetten Dry Cleaning fra Sør-London. Postpunk/indie-kompet er denne gangen delvis erstattet av en anelse mer funky grunnmur, litt i samme gata som Franz Ferdinand. Likevel, det er og blir Shaws erkebritiske understatement-tekster som er selve fundamentet hos gjengen. Renommerte Cate Le Bon har inntatt produsentstolen, og har lykkes med å fornye Dry Cleaning akkurat så mye som er tilrådelig.
Aller tøffest er den gigantiske åpningslåta «Hit My Head All Day». Opp fra de funky versene stiger refrenget som en fugl Fønix, framført med det som nærmest må beskrives som synging fra Shaw. «Secret Love» mangler kanskje en banger som «Gary Ashby» fra den forrige skiva, «Stumpwork» (2022), men er til gjengjeld et svært helhetlig og tøft produsert album. Ved å følge sin egen unike suksessoppskrift har Dry Cleaning nok en gang lykkes med å lage et svært hørbart og interessant album. (JEE)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/en-suksessoppskrift/
Hjerteslag: «Vi har kommet for å stjele dine barn»
Hjerteslag lager gjerne album med en tydelig tematikk. Denne gangen handler det om en dramatisk slektshistorie på farssiden hos Eidevik. Arbeidstittel på albumet var visstnok «Vi har kommet for å stjele dine barn og andre taterballader». Da skjønner du tegninga. Det er visstnok også Eideviks tippoldemor som troner på coveret av albumet.
På «Paradis» får vi endelig et gitar-lick som sitter som bare det. Dette er også et av platas fineste øyeblikk, selvfølgelig i selskap med den hardtslående åpningslåten og førstesingelen, «Aldri dra herifra Vadmyra», nydelige «Virvelvind», sterkt melodiøse «Udødelig og Ung», «Under Kirsebærtreet» (en fulltreffer av en opp-tempolåt) og den skamløst Thåström-inspirerte «Noen som ser». Her går Eidevik & co også i fotsporene til Erlend Ropstad.
Robert Eidevik er åpenbart lagd av stjernemateriale og har en ukuelig vilje til å levere igjen og igjen, kombinert med en egenartet evne til å snuble over de mest fengende melodilinjene og de tøffeste låttitlene. På «Vi har kommet…» høres Hjerteslag mer svensk ut enn noensinne der de lar det ljome av nordisk postpønk. På den gode måten. (JEE)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/lagd-av-stjernmateriale/
Emily Scott Robinson: «Appalachia»
«Appalachia» er Robinsons tredje utgivelse, og hennes femte album totalt. De ti aldeles nydelige sporene på skiva avslører hennes usedvanlige evne til å formidle empati, trøst og medfølelse, gjennom et sett sanger som utforsker livsomveltende temaer som en venns selvmord, en besteforeldres død, hennes egen skilsmisse, men også de ødeleggende effektene av orkanen Helene på hjemstaten North Carolina. Produsent og medmusiker er selveste Josh Kaufman (Bonny Light Horseman) og som med det meste hvor han har en finger med i spillet, blir resultatet gull.
«Appalachia» åpner med «Hymn for the Unholy», det nærmeste hun kommer tradisjonell folk på skiva. Tittellåten har mer tempo og framføres enkelt, men på utsøkt vis, med kassegitar, kontrabass og fele. Kaufman og Robinson har lagt på bittelitt mer instrumentering på «Sea of Ghosts», utført med en sjelden sans for finesse, av typen som du kun finner hos de dyktigste produsentene. Bestenotering så langt i år. På glimrende «Cast Iron Heart» har Emily med seg John Paul White (tidligere Civil Wars) på gjestevokal, og sammen låter de fortreffelig. Og plutselig har man fått en ny favoritt innen denne sjangeren fra dette landet som har fostret så mange fantastiske artister. (JEE)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/ny-favoritt-i-klassen/
Searows: «Death in the Business of Whaling»
Alec Duckart aka Searows er en amerikansk singer-songwriter fra Portland, Oregon, kanskje mest kjent for låten «House Song» som kom ut i 2023. Tittelen på det nye albumet forteller meg at Duckart muligens er opptatt av både Herman Melvilles berømte roman Moby Dick og det gamle testamentets fortelling om Jona og hvalen. Searows har selv oppgitt Sufjan Stevens og Bon Iver blant de største inspirasjonskildene.
Personlig synes jeg at den noe androgyne, men vakre stemmen, plasserer ham nærmere referanser som Lizzy Mcalpine, Rachel Bobbitt og, ikke minst, Phoebe Bridgers. Det finnes opplagte lyspunkter på den nye skiva; som for eksempel den nevnte åpningslåten «Belly ofthe Whale» som drømmende drives fram av en forsiktig banjo. Den drøyt fem minutter lange «Hunter» er også en flott låt. Aller tøffest blir det på «Dearly Missed», hvor det ikke spares på hverken distortion eller patos. Den sterke singelen «In Violet» er en fortettet utgave av det Duckart har å by på denne gangen.(JEE)
Les hele anmeldelsen her: https://www.popklikk.no/musikk/musikknyheter/pa-hvalsafari-i-drommeland/
