Plateanmeldelse: Frog – «Frog For Sale» (album, 2026)
Frog er trolig ikke tidenes beste bandnavn, men med tanke på at musikken på gjengens åttende album, «Frog For Sale», både spretter rundt og kvekker litt her og der, passer det i grunnen ganske bra. Selvom bandet tidvis har bestått av tre personer, er det ingen tvil om at der er Daniel Bateman som er den store sjefsfrosken.
Frog kommer fra New Rochelle, New York, og så dagens lys i 2013. Å påstå at de har vært en kommersiell suksess, vil være en sterk overdrivelse, men med fine låter som «Judy Garland», «You Know I’m Down» «Black on Black on Black» og «RIP to The Empire State Flea Marked» i kofferten, kunne de fort vært det om jeg hadde fått bestemme.
På «Frog For Sale» spiller lillebror Steve Bateman trommer og perkusjon, resten tar storebror Daniel seg av inkludert låtskriving og produksjon. Og med tanke på alt som dukker opp i lydbilder underveis, er det ingen tvil om at Daniel Bateman har mer enn det lille ekstra innabords.
At musikken på Frogs Bandcamp-side sammenlignes med Paul McCartney og Buddy Holly, er helt på sin plass selvom undertegnede umiddelbart også følte at bandet har mye til felles med artister som Steely Dan, They Might Be Giants, Jonathan Richman, Ween, Ariel Pink og The Lemon Twigs. Fordi de fleste av platas 12 låter i stor grad bygges opp rundt tangenter i mange former og farger, dukket også artister som Billy Joel og Ben Folds opp underveis. Og sånn sett har flere av låtene minst ett og et halvt bein i 60-og 70-tallet.
Det som er helt sikkert er at Daniel Bateman har en fantastisk evne til å lage svært avhengighetsskapende pop-låter der melodiene virrer både fram og tilbake og på kryss og tvers. At han også er både oppfinnsom og særdeles leken tilfører musikken på «Frog For Sale» så så store doser med sjarm at man ikke kan unngå å bli både fascinert og glad av musikken som ramler ut av høytalerne. Musikk som letthet kan plasseres i sjangre som low-fi, softpop, lett skranglete rock, americana og solskinnspop/yacht-rock. Om jeg skulle putte Frog i en egen sjanger, ville jeg gitt den navnet frihetspop.
Å plukke ut favorittlåter er ikke nødvendigvis vanskelig, men fordi alle sangene bindes så fint sammen, på et ukomplisert og upretensiøst vis, føles det ikke nødvendig. Storebror Bateman, som ikke er redd for å legge stemmen litt høyt, synger både fint og uanstrengt (nei, han hadde ikke kommet langt i Idol) i et lydbilde som domineres av tangenter, synth, bassriff, diverse gitarer, trommer, klokkespill og veldig, veldig mye mer. Tekstene er også både morsomme (på en god måte) og underholdende.
Konklusjonen får bli at «Frog For Sale», er en av de mest sjarmerende og melodiøse platene jeg har hørt så langt i år. En plate som sjangler av gårde på slak linje på aller beste vis og sånn sett viser at man som artist kommer svært langt med å bare være seg selv fullt og helt.
Foto: Promo
