Plateanmeldelse: Bleachers – «Everyone For Ten Minutes» (album, 2026)
Om du ikke har hørt om Jack Antonoff eller Bleachers, er det forståelig, men du har nesten garantert hørt mye av musikken Antonoff har bidratt med å bringe opp og fram i lyset. For foruten å være grunnlegger av Bleachers, er han også kjent som superduper-produsenten som i de senere årene har jobbet med, og satt sitt preg på, musikken til verdensstjerner som Taylor Swift, Sabrina Carpenter, Lana Del Rey, Lorde, Kendrick Lamar og mange flere. Han er med andre ord en særs viktig bidragsyter i dagens populærmusikalske univers.
Bleachers, som så dagens lys i New Jersey allerede i 2013 med Antonoff som eneste medlem, består i dag av seks personer der Antonoff holder hardt i roret både som låtskriver, produsent og multi-instrumentalist. Siden debutalbumet, «Strange Desire» (2014), har Bleachers gitt ut tre album fylt med et lite busslass med knallsterke låter i skjæringspunktet pop, rock og soul. Eller indie-musikk, om du vil. At du har hørt låter som «Rollercoaster», «I Wanna Get Better», «Don’t Take The Money», «Modern Girl» eller samarbeidet på Lana Del Rey-låta «Margaret» (skrevet av Del Rey og Antonoff), er mer enn bare litt sannsynlig.
Fram til 2023 var Antonoff det eneste faste medlemmet av Bleachers, men nå er Mikey Freedom Hart, Sean Hutchinson, Evan Smith, Michael Riddleberger og Zem Audu også med.
På sitt femte og sylferske album, «Everyone For Ten Minutes», fortsetter både festen og oppdriften. For dette er et album som, mye takket være Antonoffs evne til å lage energiske, friske og melodiøse låter, bør falle i smak for stort sett alle som liker musikk. Om du skal ha en fest og er usikker på hva du skal spille, er «Everyone For Ten Minutes» en sikker vinner.
At Antonoff kommer fra New Jersey, er på ingen måte vanskelig å gjette seg fram til. For ut av rillene ramler det musikk med mange likhetstrekk til andre New Jersey-artister og band som for eksempel Bruce Springsteen og Craig Finn og hans The Hold Steady. Om du ikke har sjekket ut sistnevnte – gjør det, er du snill. Om du også liker The War On Drugs, The Killers og The National, er Bleachers og Antonoff utvilsomt noe for deg.
Musikken på «Everyone For Ten Minutes», er en så godt som perfekt blanding av rock, storslått pop, soul og kammerpop. Foruten å synge bidrar Antonoff både på cembalo, trommer, trommeprogrammering, elektriske og akustiske gitarer, synth og bass. De andre bandmedlemmene fyller ut lydbildet med saksofon, cello, fiolin, mandolin, vibrafon, banjo, hammondorgel, koringer og ganske sikkert mye mer. Produksjonen, som er både forseggjort og velsmurt, oppleves som både vital og forfriskende. At det ved et par anledninger tas i bruk små mengder med autotune, påvirker (heldigvis) ikke musikken nevneverdig. Noe glimrende «We Should Talk» er et utmerket eksempel på.
Kombinasjonen av svært gode låter og Antonoffs ekstraordinære evner som musiker og produsent er så godt som uslåelig. Tidvis er lydbildet så fullpakket av instrumenter, fiffige arrangementer og musikalsk pågangsmot at man som lytter nesten letter fra stolen. To gode eksempler på dette er poprock-perlen «Dirty Wedding Dress» og den energiske og litt viltre «Take You Out Tonight». To låter som lener seg ganske hardt mot Springsteens og hans E Street bands musikalsk univers, og der særlig sistnevnte sender tankene til Springsteens første plater. «You And Forever» bygges opp steg for steg før låta avsluttes med så mye kraft og energi at den nesten kortslutter.
Om man ser bort fra at enkelte av låtene kjører litt i det samme sporet, er hovedinntrykket at musikken som strømmer mot en fra «Everyone For Ten Minutes» er en herlig kombinasjon av låter med opptil flere tigre på tanken og låter der tempoet dras litt ned uten at energien berøres i særlig grad. Særdeles fine «The Van» settes i gang av discovibber, før den sklir over i en popsang der det er plass til både beats, snakkesynging og munnspill. På den nydelige soulballaden, «I’m Not Joking», får vi servert litt kammerpop, før låta finner sin form. Vakre og stillfarne «She’s From Before», utstyrt med både fiolin, slidegitar og banjo, beveger seg i retning det vi i dag kaller americana.
Selv om jeg ikke har satt meg grundig nok inn i tekstene, er de utvilsomt verdt å lytte til. Tekster om oppbrudd og livets mange forunderlige dreininger, temaer som man også kan finne igjen hos både Springsteen og Craig Finn.
Fra den saktegående, men ganske så monumentale åpningslåta «Sidways», til plata ebber ut med den springsteenske «Upstairs At Els», dukker det opp så mye musikalsk gull at «Everyone For Ten Minutes» med stor sannsynlighet er Bleachers’ beste album så langt i karrieren. Bleachers har med andre ord laget nok et imponerende og svært lyttervennlig album med et stort potensial til å nå ut til svært mange lyttere.
Foto: Alex Lockett (promo)
