Popklikk-redaksjonen har diskutert og småkranglet seg fram til 25 album vi mener er blant årets beste norske plater så langt i år. Lett var det ikke, men etter et par runder håndbak og minst to kasser med Blue nun importert fra Sverige, kunne vi slenge beina på bordet. Her følger noen velvalgte ord og en ekstremt sterk spilleliste (platene er ikke rangert): 

Stein Torleif Bjella: «Velkomen skodde»

På den lettbente og melodiøse singelen «Sundreberget», byr Mark Ribot (Tom Waits med flere) på både elgitar, el-sitar (jepp) og pedalsteel i et lydbilde som ellers preges av nydelig piano og kor (Bergljot Bjella). På avslutningslåta, «Lengte, lengte», slipper Ribot til med både althorn og akustisk- og elgitar. Erlend Dahlens bruk av xylofon og sag tilfører låta en deilig og litt skummel og mystisk dimensjon. At tankene går til en god blanding av Bjella, Waits og Cohen, må sies å være et stort pluss for de fleste av oss.

På det stemningsfulle og saktegående åpningssporet, «Skodde», bidrar Daniel Lanois både som arrangør og musiker. Den første versjonen av låta ble sendt til Lanois i Toronto, med det resultatet at han med hjelp av piano, pedalsteel, bass, shaker og symfoniske dubs, bygde om nesten hele låta. Hvilket må sies å ha vært et svært vellykket trekk. 

Bjellas kjærlighet til skikkelsene han beskriver gjør at tekstene hans oppleves som både varme, ettertenksomme og annerledes. Noe som i stor grad skyldes at sangene handler om ekte mennesker, uavhengig av bakgrunn, etnisitet eller overbevisning. Sanger om å finne fotfeste og om lengsler og drømmer som skjuler seg i skodda som, kanskje, før eller senere vil lette. Og sånn sett er også Bjella en håpets trubadur utstyrt med varm og tilstedeværende sangstemme som er med på å tilføre musikken hans noe helt eget og unikt. (Espen A. Amundsen og Jon Erik Eriksen)

Bendik Brænne: «Banos»

De lekre og stilfulle arrangementene på «Banos», gjør det lett å ty til begreper som softrock og kammerpop når musikken på plata skal beskrives. Anført av Brænnes myke og varme stemme ventileres musikken gjennom et lydbilde fylt med både tangenter, klokkespill, strykere, messing-og treblåsere, diverse gitarer, trommer, bass, pedalsteel, marimba, cembalo, vibrafon og ganske mye mer. Et lydbilde som tilfører musikken en svært behagelig og melodiøs stemning ikke ulik den man finner hos artister og band som The Beach Boys, The Beatles, Harry Nilsson, The High Llamas og Thom Hell.

Plata sveives i gang av den nydelige pianoballaden «I Won’t Forget», der instrument etter instrument på så godt som perfekt vis faller på plass etter hvert som låta skrider framover. En aldeles praktfull åpning som blir enda et knepp bedre når platas kanskje beste spor, «Songs And Stories», overtar dirigentstokken. Et melodisjokk av en låt der arrangementene og harmoniene løfter låta til uante høyder. Vi snakker meget høy wowfaktor!

På vakre og smakfulle låter som «One More Day», «Morning Just Like This» og «What About Me», dras tempo ned en smule, men aldri mer enn at de utsøkte arrangementene tilfører låtene store mengder melodiøsitet og framdrift. På lett sakrale pianoballaden «I Believe In You» dukker brilleglassene til John Lennon opp i horisonten. Som seg hør og bør velger Brænne å spare to av de beste karamellene helt til slutt. Vare og stillegående «I Pledge The Night» lister seg lett på tå rett inn i lytterens innerste indre, før det hele avsluttes med lett gitarklimprende og småjazzete «Another Day». (Espen A. Amundsen)

Vilde Bye: «Never Nothing»

«Never Nothing» ble innspilt og ferdigstilt i løpet av fjoråret. Det hele fant sted i velrenommerte Egersound Studio i Egersund, med den ditto anerkjente tusenkunstneren Frode Strømstad (I Was A King, Tønes, Beachheads med flere) merkbart bak spakene og som musikalsk bidragsyter.

Plata består av åtte egenskrevne låter, pluss «Between the Bars», skrevet av Elliot Smith, en låt som passer Bye som hånd i hanske, og fort ender opp med å bli et av de beste sporene på skiva. Men før den tid, har vi fått servert «Losing You», en låt i McCartneysk ånd. Og enda bedre enn det, vi har fått en kruttønne av en førstesingel i powerpoplåten «Mailbox med årets fineste nedpå-refreng!

Bye roer ned tempo og senker pulsen utover på plata. Det krever sin dame å levere så lavmælt og nært som Bye gjør her, men hun gjør nettopp det – fordi hun kan. Arrangementene rommer akkurat slike små detaljer, vakre koringer og subtil instrumentering som holder interessen oppe. Og Byes særegne stemme, selvfølgelig. Countrypreget er tonet ned, men til gjengjeld kler den alternative popen Vilde Bye minst like godt. (Jon Erik Eriksen)

Jonas Alaska: «Aslaksen»

Det er ingen tvil om at Alaska slipper seg mer løs språklig på norsk. Flere av låtene fylles med detaljer og nyanser enn tidligere. Tidvis lar han bare ordene flyte av gårde, fylt med underholdende og detaljerte observasjoner hentet fra både fortid og nåtid. Som for eksempel på åpningslåta «Mamma og pappa» og «Ali Boulala». Førstnevnte tar for seg livet som småbarnsfar mens sistnevnte er en usedvanlig underholdende fortelling om skateboard (ei fjøl) og livet som ung gutt i hjembygda før Dylan fikk overtaket.

«Aslaksen», som er produsert av Mikhael Paskalev, er pakket inn i et ganske nakent, men svært effektivt lydbilde som passer låtene svært godt. Vokalen til Alaska får skinne omgitt av akustiske gitarer, bass, behagelige trommer, forsiktig bruk av synth, munnspill og koringer der det trengs. Om jeg skal være sjenerøs, og det skal man jo, minner musikken som triller ut fra «Aslaksen» om en fin blanding av musikken til visesangeren Lillebjørn Nilsen og folk-artisten Bob Dylan.Så, ja da, det er bare å fortsette og synge på norsk Aslaksen, for dette naila du på første forsøk. (EAA)

Ole Kirkeng: «Cowboy Lie Detector Machine»

«Cowboy Lie Detector Machine» er fylt med humor, selvironi, melankoli og ærlighet, som posisjonerer Kirkeng som en av Norges mest særegne låtskrivere og artister. Her har han for alvor funnet sin lyriske identitet og leverer gjennomarbeidete tekster. Musikalsk oser albumet av lekent overskudd. 

Soundet er forankret i americana/country-rock, med elementer av indie, folk og jazz. Musikken gir assosiasjoner til artister som Father John Misty, John Prine eller Nick Lowe. Selv sier Kirkeng at han har ønsket å forene inspirasjon og opphav til vaskeekte nordicana, og det synes jeg at han har lyktes overmåte godt med.

Plata åpner med lap steel og klassisk country-komp i «Bare Minimum». Deretter får vi den hysterisk morsomme «Foreign Country Singer Blues», som bare må høres. Tittellåten løftes på sitt smakfulle arrangement og sparsomme instrumentering. (JEE)

Din Våte Drøm:«Rockemusikk»

Lydbildet på plata er akkurat passe energisk og rufsete til å være et rockealbum. I enkelte låter pøses det på med så mye skurrete elgitar, tøffe riff at bakoversveisen sitter som et skudd. Noe de to åpningslåtene, «La det skje» og tittellåta, er svært så gode eksempler på. På førstnevnte, som sender tankene til en fin miks av Stones og Jokke, har de fått med seg barndomshelten sin, Lars Lillo-Stenberg, på kor. Tittellåta suser av gårde i et rasende tempo med fullt trøkk i gitarene og på vokalen. At begge er i besittelse av tekster som oppmuntrer lytterens hjerneceller til å våkne opp, er med på å løfte låtene et par ekstra hakk.

Etter den fartsfylte åpningen, roes det betraktelig ned på de to neste sporene, der særlig «Vårenhjørningen», med en litt pussig og fin tekst, og utstyrt med både orgel og lapsteel, treffer spesielt godt. Men bevares, «Vingene mine», er også både sjarmerende og svært lett å like. På smått kaotiske, men like fullt melodisterke, «Svett igjen», skrus volumet opp igjen. Noe som også gjelder for «Venter på beskjed», en låt med mye elgitar og et tøft refreng. På «Cowboyvise» hentes det fram både munnspill, hestevrinsk og jodling, og da er det så klart lett å bli litt ekstra mo i knærne.

Plata avsluttes med herlig gyngende og riffbaserte «Selvrealiseringa», hvor det er plass til både viltre gitarsoloer og snedige observasjoner. Som på resten av plata legger trommer og bass grunnlaget for at alle de andre instrumentene kan få utfolde seg. Noe som er lett å glemme når elgitarene hyler og skriker. Med «Rockemusikk» har Oslo-bandet Din Våte Drøm, laget en av årets beste norske debutplater. (EAA)  

CC Cowboys: «Jeg tilstår»

«Jeg tilstår» er album nummer 14 i rekken siden debuten i 1990 og selv om bandet fikk ny besetning i 2003, er produksjonen intet mindre enn oppsiktsvekkende. Det nye albumet levner heller ingen tvil om at CC Cowboys er et av Norges mest betydningsfulle rockeband og det friske lydbildet viser også at de fortsatt evner å fornye seg. Noe av æren for dét må tilskrives produsent Thomas Gallatin (Tôg), men vi kommer ikke unna låtskrivinga til frontmann Magnus Grønneberg; han treffer bredt og tekstene bærer spor av levd liv, i samme stund som de reflekterer samtiden. 

Plata byr på flere spor som skinner som diamanter. Ikke minst gjelder dette de låtene hvor Magnus Grønneberg & co har invitert med seg gjesteartister, og de har selvfølgelig valgt fra øverste hylle; Ta for eksempel den knallgode singelen «Alle nøkler har en lås», hvor Morten Abel bidrar som gjestevokalist, og den ganske hjerteskjærende og gode balladen «Når det siste bladet faller», hvor Stein Torleif Bjella er med som super duettpartner. Sistnevnte samarbeid tilfører definitivt albumet det lille ekstra. «Galskap» er også en vakker låt som jeg liker godt.

«Jeg tilstår» er et bunnsolid album fra CC Cowboys, og vitner om et band som fortsetter å være relevant i sitt fjerde tiår, idet vi bikker mot slutten på 2020-tallet. (JEE)

Johanna Reine-Nilsen: «Another Joan»

Johanna Reine-Nilsen er en stemme fra Oslo (med base i Trondheim). Hun har gjort seg bemerket med sine egenartede melodier og låtskriving av et visst kaliber. Debutalbumet «Blue Circle» kom i 2024, og følges altså nå opp av «Another Joan», et gitar-drevet, poetisk og optimistisk album, som handler om identitet, kjærlighet, angst og tvil. 

Det første som slår lytteren, er Reine-Nilsen modne og glassklare stemme. Den høres ut som om den kommer fra en artist med betydelig lengre fartstid enn det hun har. Og la det være sagt med en gang, Reine-Nilsen har mer til felles med Sivert Høyem enn med mange i sin generasjon.

Jeg er usikker på om det er Joan Baez det refereres til i den virkelig fine tittellåten «Another Joan», men du skal ikke se bort fra at det er tilfelle. Man kan heller ikke annet enn å nikke anerkjennende til gyngen og gitararbeidet på den fine countryrockeren «Far Away». «Dreamer» fyller øregangene med de vakreste tonene. Sjekk også sanger som «Thoughts» og «Closer». Johanna Reine-Nilsen fyller et tomrom med sin nære og inderlige musikk. Det kan vise seg å være en oppskrift god som gull. (JEE)

Levi Henriksen & The Babylon Badlands: «Sverige»

Plata åpnes med særdeles friske og energiske «Vestavind», en låt om lengselen etter Sverige pakket inn i et lydbilde fylt av el-gitarer og tangenter. På den lett dylanske «Svensk honning» dras tempoet ned samtidig som piano, gitarer og lapsteel på herlig vis vies mye plass. («Når vi går sammen hjem har vi ingen tanker om 1905»). Tredje låt ut, «Karlstad før det gryr», handler om en mann som forlater sin kjære for godt før hun har våknet opp. Utvilsomt et av albumets høydepunkter pakket inn i en forseggjort produksjon utstyrt et nydelig strykerarrangement.

Etter den sterke åpningen fortsetter det å falle mye musikalsk manna fra himmelen. Som for eksempel den sterke gospel-låta «Jeg må til Vänern for å få fred» med en tekst bestående av en god blanding av godt humør, Jesus, Johannes Døperen og hallelujastemning. En låt som utvilsomt hadde passet godt inn i Onkel Tukas musikalske univers. Lett uimotståelige «Hold fast i meg» er bokstavelig talt en drøm av en låt, der både el-gitarer og strykere leker seg i lydbildet. Teksten på vakre «Kom til meg» er både underfundig, svevende og meget sterk.

Tittellåta er en skikkelig rocker med en glimrende tekst, et nynnbart refreng og tøffe og løsslupne el-gitarer. Tekstlinjen «kanskje Pippi og Emil døde på Sveavägen» treffer litt ekstra hardt, med tanke på at tekstene på plata stort sett er utstyrt med glimt i øyet og smilefjes. «De fortapte gutta» er nok en deilig tøff-i-trynet rocker, som treffer sånn cirka umiddelbart. Igjen gjøres det plass til mye elgitar i lydbildet. Kjapt, tøft, rett på sak, ikke noe tullball. «Salme til en ung mann (som skal opp og fram) hopper så langt ned i bakken at et fall er uungåelig. Men, for et fall! Og for en låt! (EAA)

Morten Abel: «Full Of Dreams»

Så satt vi der med et nytt album fra vår alles Morten Abel i fanget. Det nye barnet har han kalt «Full Of Dreams», og det må sies at tittelen er riktig så vakker. Albumet er også flott i all sin miks av perfekt gitarpop, kunstrock og mer eller mindre overraskende innfall i kjent Morten Abel-stil.

Plata åpner sterkt med «Good To Me»; perfekt gitarlyd og tøffe trommer, før vi får en vellykket musikalsk smeltedigel av vestlige og arabiske elementer i «Arabiata». Tittellåten er også en låt av et visst kaliber, pakket med synther og en produksjon som nesten matcher Coldplay på 2020-tallet.

«Grand Hotel» og «The Raven» oppleves begge som innovative og stilige låter, sistnevnte er abelsk historiefortelling av beste sort med nikk til Gorillaz. «Strange Nature Of Things» fungerer også fint, mens «Wonderful Feeling» er en nydelig ballade av typen kun Abel kan skrive, og falsetten på slutten er uimotståelig. Popsmeden Morten Abel er tilbake på engelsk, og han drømmer heldigvis fortsatt om noe stort. (JEE)

TeleGram: «Common Good»

Om du elsker trommer er TeleGram muligens ikke bandet for deg, men om du setter pris på vakkert utpenslede strykerarrangementer, luftige vokalharmonier og noe som kan beskrives som folkinspirert kammerpop, ja da kommer du garantert til å bli begeistret. Første gang jeg hørte «Common Good», fløy tankene, mye takket være bruk av akustiske gitarer, cello og fele, til artister som John Cale og Richard & Linda Thompson. Noe musikalske gavepakker som «August Winds» (der Marius Graff og Anne Marit Bergheim deler på mikrofonen) og «Journey», trolig er de beste eksemplene på. 

The View» er en annen musikalsk godbit, som innledes med et kor, før vokalen til Bergheim flyr inn på følsomme vinger. En melodisk og svært tiltalende låt omfavnet av et lekkert arrangement. Noe som også kan sies om finfine «Where You Go», der Graffs vokal smelter sammen med damenes på nydelig vis. 

«Journey» har en pop’ete innstilling som festet taket umiddelbart, mens balladeaktige «Vienna» er av det smellvakre slaget. En låt som ledes forsiktig og mykt framover av Bergheims stemmeprakt. Plata avsluttes på beste vis med «From Far Away» både med tanke på tekst og utførelse. En sang som treffer sånn cirka midt i sjela. At låtene, og da kanskje spesielt «Diggin’», «For The Ones» og tittellåta, er godt forankret i norsk og britisk folkemusikk, kler musikken usedvanlig godt. (EAA)

Marte Eberson: «Lights From The Ocean»

Førsteinntrykket av «Light From The Ocean» er at lydbildet er gigantisk, med tonnevis av patos, synther og klanger, men samtidig fylt av en veldig detaljrikdom som kler albumet. Etter et par gjennomlyttinger faller brikkene på plass og man forstår at det er en helhetlig tanke bak produksjonen, et konsept som kretser rundt et indre mørke, men likevel på ingen måte uten lyspunkter, hverken tekstlig eller musikalsk.

«Hurt My Soul» er en meget sterk åpning på plata. «Eyes Wide Shut» sender tankene i retning av Lana Del Rey, mens «Manhattan» er en uvirkelig vakker, jazzete sak, i hvert fall fram til den tøffe og syrete synthen kommer inn mot slutten av låten. «Hiding My Emotions» kunne vært Bertine Zetlitz, og er blant de mest tilgjengelige sporene her, mens den sterke, filmatiske duetten med Paal Flaata, «Hold You Again», flyr på vinger lånt av Julee Cruise. 

Linken til Twin Peaks er ikke fjernere enn at det gjennomsyrer produksjonen på hele plata, det litt illevarslende og filmatiske. «Start Over Again» har mye av de samme kvalitetene, og lander et sted mellom Madrugada og Ane Brun. Når albumet rundes av på den mest naturlige måte med «Ocean Light», er jeg solgt. «Lights From The Ocean» er samlet sett et vakkert album, en musikalsk opplevelse som jeg unner mange å omfavne. (JEE)

Villskudd: «Ingenting er forgjeves»

Allerede på første låt, «Varden», blir vi servert et lydbilde som tydelig har vokst siden forgjengeren. Lyden er romsligere, har flere lag og har en mer gjennomarbeidet produksjon enn tidligere. Når det er sagt; Låta er fortsatt forankret i sounden vi kjenner fra de to første utgivelsene, med typiske rock-elementer som gitar, tromme, bass, orgel og piano.

Men der tidligere låter nesten kunne høres ut som de var spilt inn for 50–60 år siden, er «Varden» mye mer moderne, finpusset og utstyrt med et velprodusert og godt driv. Et driv som fortsetter på «Tåre bak øret» utstyrt med deilig pianoklimpring, raske gitarriff, rytmiske trommer og en kort, surfete gitarsolo. En av bandets største styrker er fortsatt tekstene, som er både skarpe, morsomme, smarte og tidvis underfundige.

At plata til tider har et Dumdum Boys-aktig preg over seg, som på «Vår lille hemmelighet», «Værhane» og «Varden», skyldes nok i stor grad at Dumdums Kjartan Kristiansen har produsert den. Et samarbeid som er noe av det bedre som har skjedd norsk musikk på lenge. For Kristiansen har virkelig sett hva Villskudd er i stand til. Det oppleves som om han har dratt dem litt ut av 60-tallet, gjennom 90-tallet og til slutt plassert dem i en mer moderne tid, noe som lydmessig virkelig kler bandet. (Magnus Brandt)

Paper Crown: «Letters»

Den norske duoen Paper Crown tredje album, «Letters», henter inspirasjon fra den organiske varmen fra 70-tallet. Det er som å høre en miks av Fleetwood Mac, Toto og Eagles. Legg til en dose 90-talls pop, så har du Paper Crown. 

Dessuten har de laget den perfekte poplåten i «Four Leaf Clover». Måtte den gå på tung rotasjon på radio. Låten skinner på ingen måte ensomt på plata; jeg er også spesielt svak for tittellåten, utrolig tøffe «Daisy Trains», riff-tunge «Parachute» og den fine progressive «Ride Or Die». Sterke melodier, karakteristiske gitarlinjer, og god energi står sentralt i lydbildet. Resultatet oppleves som både nostalgisk og moderne, og gjør «Letters» til duoens mest komplette utgivelse til dags dato.

Paper Crown har definitivt gått et skritt lenger med «Letters»; i retning større arrangementer, rikere palett og bredere lerret, og bekrefter at de er et av de mest solide popprosjektene her til lands. (JEE)

Thom Hell: In The Eye Of The Storm

«In The Eye Of The Storm» settes i gang av instrumentalen «Shipwreck», en deilig og filmatisk låt som sender tankene i retningen av «Cinema Paradiso», bygd opp rundt piano og strykere. Deretter følger saktegående og ettertenksomme og «Feels Right», der Hells vokal virkelig får skinne omgitt av piano og akustiske gitarer før både elgitarer og strykere slipper til mot slutten av låta.

«Help Me Now» er en klassisk Hell-låt, der popens magiske kraft spres i alle retninger, før tittellåta entrer scenen. En så godt som perfekt poplåt som må være noe av det fineste og mektigste Hell har laget så langt i karrieren. At den varer i over åtte minutter, er nesten for snaut, med tanke på alle de musikalske ingrediensene som puttes inn i miksen. En låt som sakte, men sikkert bygger seg opp ved hjelp av klassisk balladekunst og melodiøs pop pakket inn i et lydbilde fylt med piano, nydelige harmonier, strykere og elgitarer. Vi snakker The Beatles møter Electric Light Orchestra møter 10cc (og helt sikkert mange andre). 

De resterende seks låtene holder også et svært høyt kunstnerisk nivå. Den varsomme og pianodrevne «Red River» er både betagende og en smule urovekkende. På melankolske og tilbakeskuende «A Little Longer», synger Hell med hjertet utenpå skjorta, noe som også er tilfellet på særdeles vakre låter som «We Are» og «We Are Not». Plata avsluttes på beste vis med pianoballaden «It’s Alright Now», som sender tankene til både Harry Nilsson og Randy Newman. (EAA)

Kaja Gunnufsen: «Herper alt»

Selv sier Gunnufsen om den nye plata at den er en tidskapsel fra hennes to siste år som et emosjonelt vrak. «Herper alt» er dermed både det enkleste, og det vondeste albumet så langt i karrieren, men Gunnufsen har langt på vei lyktes med å sette ord på absurditeten i tiden vi lever i, overveldende og fremmed som den kan oppleves. 

Interessant nok opplever jeg likevel «Herper alt» som det hittil mest tilgjengelige albumet fra Gunnufsen. De sterke melodiene og den naturlige flyten i tekstene, de stilige arrangementene, instrumenteringen; alt sitter som et skudd. Aller best kommer det til uttrykk i den fenomenale andrelåten «En drøm». Det er ikke mange som skriver sterkere samtidspoesi her til lands. 

«Pyton», «Mange ting» og tittellåten er, sammen med nevnte «En drøm», alle blant det mest lekne og beste Gunnufsen har gjort. «Herper alt» er produsert av allestedsværende Kenneth Ishak. Har du sansen for Gunnufsens lett misantropiske og dysfunksjonelle vinkling på tilværelsen, har du mye å glede deg over på «Herper alt». (JEE)

Norma: «Country Catering»

Norma spiller festlig americana med trestemte harmonier, sjanglete gitarer og pedalsteel. De har latt seg inspirere av legender som Poco og Grateful Dead og nyere band som Wilco og GospelbeacH, eller som de selv presiserer i pressemeldinga: «Norma er fostret opp på ærlige halvlitere på Siste Reis pub og studieturer over grensa til Sverige.» Haha, ja, det tror vi på!

De fire musikerne er ikke redde for å leke med sjangerkonvensjoner og manøvrerer ganske fritt mellom det melodiske og det eksperimentelle. Vokalist og frontmann Jørgen Nilsen har en slags ironisk distanse i framføringa som tilfører bandet tiltrengt egenart, og som bidrar til noe beatlesk og psykedelisk i lydbildet (hør for eksempel på brillefine «End Run» eller «Might as Well Be Mine»). 

Norma har siden starten jobbet i tett samarbeid med produsent Simen Følstad Nilsen (Aiming for Enrike, Embla and the Karidotters) og den samme Nilsen trakterer pedalsteel som om han ikke har gjort annet. (JEE)

Konradsen: «Hunt, Gather» 

Den norske popduoen Konradsen består av Eirik Vildgren og Jenny Marie Sabel. Siden sist har duoen havnet i stallen til superprodusentene Hans Olav Settem og Marit Othilie Thorvik, og det merkes godt på lydbildet. De detaljerte organiske arrangementer (for eksempel fløyte og harpe!), og de subtile elektroniske innslagene får albumet til å fremstå som nært og grandiost på en og samme tid. Detaljrikdommen og dynamikken er vesentlige elementer i produksjonene til Settem og Thorvik, og akkurat dét kler Konradsen veldig godt.

På «Hunt, Gather» har de forsterket besetningen på flere låter, blant annet Beharie på «Efficiency», amerikanske Gia Margaret på «Nick of Time» og australske Angie MacMahon på «What I Aim For». Stemmen til Beharie passer som hånd i hanske til Sabels luftige vokal. I tillegg bidrar den amerikanske pianisten Bruce Hornsby på et par spor. 

Valget av Beharie falt naturlig siden både tittellåten «Hunt, Gather» og nevnte «Efficiency» er fin-fine soulpoplåter. Soulpreget ligger også naturlig nært til stemmen til Sabel, som behersker både soul og pop med den største selvfølgelighet. De første sporene setter standarden på et ambisiøst og snasent popalbum fra Konradsen! Deres beste til nå! (JEE)

Sondre Lerche: «Turning Up The Heat Again» 

EP-en «Turning Up The Heat Again» er en smakebit på det som skal komme i løpet av 2026 fra vår egen popstjerne, Sondre Lerche.«After The Coup» er tilbakelent og florlett avantgardepop som bare Lerche kan gjøre det. Litt David Bowie, litt Win Butler. En sang om å slippe unna mørket som preger tidsånden og våre liv.

Tittellåten, «Turning Up The Heat Again», er mer orkestrert, en slags dubbete trip hop/bossanova-hybrid, med bidrag fra Solveig Wang på klarinett og Marianna Sangita på vokal. Medprodusent er Kato Ådland. Sondre beskriver selv «Turning Up The Heat Again» som sin mest ‘witchy’ låt til nå. En låt om låtskriverens ensomme prosess der målet, og ikke minst håpet, er kunstnerisk forløsning. 

«Diplomacy» er en sang om å miste troen på både diplomati og demokrati i både nære og mer verdensomspennende relasjoner. Låten går i 5/4-takt og er tydelig inspirert av sør-amerikansk musikk, og det spilles på marimba, fiolin og kontrabass mens Gabriela Garrubo bidrar på. De tre ganske ulike sporene funger perfekt til å vise spennvidden i Lerches musikalske prosjekt anno 2026; ambisiøst, storslagent og personlig. Popklikk har hørt Lerches nye album, «Acrobats», og vi er mildt sagt begeistret, så det er både å begynne og glede seg til slutten av august, folkens!(JEE)

Glucifer: «Same Drug New High»

«The Idiot», som også var første singel, etterfølges av tittelsporet, «Armadas» og «I’m Ready» – de to siste singel nummer to og tre i rekka. Alt låter akkurat som det skal. Dette er Gluecifer slik vi alltid har elsket dem. Det fortsetter med en sterk rekke låter, og jeg tipper både «Mind Control» og «Another Night, Another» blir faste innslag på setlistene fremover.

Intensiteten og spillegleden, kombinert med solid variasjon gjennom hele plata, gjør dette til en av de sterkeste Gluecifer-utgivelsene noensinne. Bandet låter både tight og energisk fra start til slutt, og Biff Malibu er som vanlig fullstendig formidabel på vokalen. Liker du rock, så liker du denne plata. Punktum. Når de 11 låtene – snaut 40 minutter med rent driv – er over, får du bare lyst til å starte fra begynnelsen igjen. Takk, Gluecifer. Denne trengte vi for å sparke i gang 2026 på ordentlig vis. (JEE)

Terje Espenes: «Regn ska falle»

De åtte sporene på «Regn ska falle» virker å være valgt ut med møye. Tittellåten setter en nostalgisk standard med sin banjo og trompet, i en slags nordnorsk mexicana, som vi ikke har hørt maken til siden Jørn Hoel. Platas mest tilgjengelige spor er selvfølgelig førstesingelen «På skuldra en gitar», den sitter som en kule. Kjærlighetserklæringa «Så fin du e» faller naturlig inn blant de andre sporene med sitt Brad Paisley-piano og smakfulle perkusjon. 

«Hjerta som brant» oppleves likevel som platas nøkkelspor, med all sin uironiske melankoli. Det originale fingerspillet, trompeten og det nakne teksten har meg helt på knærne. Det kommer flere godbiter utover plata også: Sjekk for all del ut «Lovløs mann» eller den storslåtte avslutninga med «Dans med meg». Romantikeren i Espenes skinner gjennom i tekst og musikk.

«Regn ska falle» er på mange måter en utgivelse skodd over samme lest som den forrige, med den forskjellen at dette er et mørkere og mer personlig album. Espenes vender blikket mer innover, hvor de dagligdagse og nærmeste tingene blir de viktigste, og selv om han vender blikket i en annen retning enn sist, er det fortsatt noe universelt ved tematikken. (JEE)

Hjerteslag: «Vi har kommet for å stjele dine barn»

Hjerteslag lager gjerne album med en tydelig tematikk. Denne gangen handler det om en dramatisk slektshistorie på farssiden hos Eidevik. Arbeidstittel på albumet var visstnok «Vi har kommet for å stjele dine barn og andre taterballader». Da skjønner du tegninga. Det er visstnok også Eideviks tippoldemor som troner på coveret av albumet.

På «Paradis» får vi endelig et gitar-lick som sitter som bare det. Dette er også et av platas fineste øyeblikk, selvfølgelig i selskap med den hardtslående åpningslåten og førstesingelen, «Aldri dra herifra Vadmyra», nydelige «Virvelvind», sterkt melodiøse «Udødelig og Ung», «Under Kirsebærtreet» (en fulltreffer av en opp-tempolåt) og den skamløst Thåström-inspirerte «Noen som ser». Her går Eidevik & co også i fotsporene til Erlend Ropstad. 

Robert Eidevik er åpenbart lagd av stjernemateriale og har en ukuelig vilje til å levere igjen og igjen, kombinert med en egenartet evne til å snuble over de mest fengende melodilinjene og de tøffeste låttitlene. På «Vi har kommet…» høres Hjerteslag mer svensk ut enn noensinne der de lar det ljome av nordisk postpønk. På den gode måten. (JEE)

Nansy: «Need You Around»

Når jeg hører på «Need You Around», er ikke fritt for at tankene går til Børge Sildnes’ aka Dylan Mondegreens glimrende solokarriere. For det er liten tvil om at likhetstrekkene er mange. Noe som ikke er så rart med tanke på at Sildnes har produsert, skrevet alle låtene og bidratt med opptil flere instrumenter på «Need You Around». Men selvom Sildenes’ og Nansys musikk i stor grad henter inspirasjon fra mange av de samme kildene, finnes det selvfølgelig også forskjeller. Som for eksempel at det er Anita Nansy Valderhaug, og ikke Sildnes, som synger på alle låtene. Og at Valdernes’ varme og vakre stemme er en av platas viktigste ingredienser, er der ingen som helst tvil om.  

Plata består av 10 sanger som alle beveger seg i et ganske lettbent, sofistikert og iørefallende musikalsk landskap. At det varieres litt i tempo her og der, tilfører musikken både variasjon og finesse. Produksjonen til Sildnes er så lekker og luftig at nyansene i lydbildet kommer til sin rett. Et lydbilde fylt med lekne el-gitarer, akustiske gitarer, mandolin, keyboard, programmering, bass, trommer og Valderhaugs stemme. 

«Need You Around» består av så mange fine musikalske øyeblikk, at det er vanskelig å plukke ut favorittsanger. Men, om jeg her og nå måtte plukke ut noen favoritter, ville jeg trolig anbefalt deg å begynne med de litt up-tempo og svært melodiøse låtene «In Your Eyes», «I Want Somebody To Know» og «A Portrait Of A Summer Day», for deretter å kaste meg over de deilige og svært nynnbare sangene «Keep Running Into You» og «Matters Of The Heart». (EAA)

Misty Coast: «Always Sun» 

Misty Coast er drømmepop-babyen til Linn Frøkedal og Richard Myklebust, kjent fra bergensbandet The Megaphonic Thrift. Duoen lager popmusikk som tøyer strikken, og det merkes på dette albumet hvor de har satset på ekstremt edgy låter, som samtidig er fengende så det holder.  

Sjekk for eksempel spranglengden mellom låter som støyrockeren «Blessed», poplåten «Spring» og den nesten McCartney-aktige «Puzzle Me Gently». Det er likevel den ekstremt fengende tittellåten «Always Sun» som er fanebærer og flaggskip på plata. Låten har fullt fortjent gått på tung rotasjon på radio. Jeg er også svak for den 2000-talls-retro, MGMT-aktige «Hallucinating». 

Det er det fristende å plassere Misty Coast under drømmepop-paraplyen, og sammenlikne med artister som Beach House, Broadcast og Yo La Tengo. Samtidig har de en fot i shoegaze-sjangeren, som har fått et oppsving etter at nye lyttere begynte å oppdage band som Slowdive og Cocteau Twins. Ikke den verste trenden blant ungdommene, må jeg si. Med beina stødig plantet på gitarpedalene ligner Misty Coast likevel mest på seg selv, og godt er det. (JEE)

Krissy Mary: «Horror Vacui»

På sin forrige plata,«Virago», hadde Kristine Marie Aasvang aka Krissy Mary drahjelp av et kobbel med dyktige musikere. På «Horror vacui» er kun Aasvang selv og hennes el-gitar som er kreditert. Det er et dristig produksjonsvalg, men Aasvang får bevist at hun er dyktig på instrumentet sitt. Produsent på skiva er Stian Westerhus (jazzmusiker kjent for sin spesielle stil).

Første sang ut er sterke «The Fire» hvor Aasvang kun spiller på autoharpe, eller tilsvarende strengeinstrument. Da er det langt mer fart i «Johnny Silver», som minner om noe Mike Oldfield kunne kommet opp med (med Maggie Reilly på vokal). Her løftes refrenget med korstemmer, og man hører liksom for seg hvordan låten ville hørtes ut med fullt band. «Sing Me Back In» er et annet høydepunkt, sakralt og mystisk i alle sine klanger og fasetter. Det må antas at den er et slags nøkkelspor på albumet, en veiviser for hvordan Krissy Mary ønsket at denne plata skulle bli. 

«Horror vacui» er latin for «frykt for tomrom/vakuum» og beskriver en tilstand eller et behov for å fylle alle flater med detaljer, kjent fra kunsten og filosofien. Begrepet stammer fra Aristoteles, som mente at naturen avskyr tomrom. Uttrykket brukes også om menneskelig angst for stillhet eller tomhet. En bedre tittel for dette albumet er det vanskelig å se for seg. (JEE)