Plateanmeldelse: The Jayhawks – «Sanctuary Park» (album, 2026)
Jeg kan fremdeles huske hvordan den første, og selvtitulerte skiva til The Jayhawks, stirret mot meg i platebutikken Utopia i Oslo. En kompis hadde tipset meg om den, så det var bare å plukke den ut fra nyhetsbunken å betale før noen snappet den opp før meg.
En plate som gjorde at jeg var frelst sånn cirka tre timer senere. Deretter fulgte det en rekke med knallskiver fra bandet fra Minneapolis. Da Mark Olson ga seg etter klassikeren, «Tomorrow The Green Grass» (1995), tenkte jeg at det var slutt, men neida, gjengen bare fortsatte, med Gary Louris i spissen, å slippe knallsterke plater. En av dem, «Rainy Day Music» (2003), er muligens høydepunktet så langt i bandets karriere.
På sitt nye album, «Sanctuary Park», fortsetter The Jayhawks sin musikalske ferd på ypperlig vis. At et band som for mange fremstår som alt-country-legender, fortsetter å lage musikk der en kombinasjon av rock, country og pop dyrkes, er som forventet. Og så lenge The Jayhawks fortsetter å være en god versjon av The Jayhawks førti år etter debutplata, er det bare å fortsette og applaudere. At de som på «Smile» (2000), har fått med seg mesterprodusenten Bob Ezrin (Alice Cooper, Lou Reed, Pink Floyd), garanterer god lyd, selvom lydbildet ikke har forandret seg i særlig grad sammenlignet med brorparten av bandets utgivelser.
Tekstmessig handler det mye om nostalgiske møter med fortiden, kjærlighetserklæringer og noen politiske betraktninger. Noe Louris, som for tiden bor i Kanada med sin nye kone, alltid har mestret med bravur. Den glimrende og melodiøse åpningslåta, «Keeping Our Heads Over Water», er et nydelig eksempel på hvordan nostalgiske og ettertenksomme sanger kan fungere uten å bli klisjeaktige.
På platas kanskje beste spor, «American Midnigt», som gynger av gårde på klassisk The Jayhawks-vis, tar Louris temperaturen på USA der en blanding av håp, skuffelse og fortvilelse kommer til overflaten i teksten: «It’s like watching a funeral for a friend […] Even in my dark and wildest dreams / I never thought I’d see the day.».
Nydelige «Kingston Girl», der både el-gitaren, tangenter og et trekkspill driver låta framover, er visstnok en kjærlighetssang til Louris’ kone. Noe som trolig også er tilfelle på minst like nydelige og tangentdrevne «Hands On The Weel», selvom sangen også virker å leke seg litt i nostalgiens tegn. Når lyden av pedalsteel dukker opp, blir det selvfølgelig litt ekstra fint. Den gitardrevne tittellåta, er også meget sterkt og utstyrt med en fin tekst. Selvom enkelte av låtene på «Sanctuary Park», i utgangspunktet kan virke litt anonyme, trenger de etter hvert igjennom og bidrar i så måte til at plata som helhet fungerer svært godt.
Bandet som i dag består av Karen Grotberg (keyboard), Tim O’Reagan (trommer) og de to originalmedlemmene Gary Louris (sang og gitar) og Marc Pearlman (bass), fungerer perfekt som en musikalsk enhet. Noe som blant annet resulterer i nydelige tre-stemte harmonier stort sett hele plata gjennom. At lydbildet også fylles opp med blant annet mandolin, munnspill, trekkspill, pedalsteel og ukulele, er klassisk The Jayhawks.
Med «Sanctuary Park» har The Jayhawks laget nok en plate skreddersydd for fansen og for de av oss som setter pris på det som i dag kalles americana, en sjanger The Jayhawks har vært med på å stable på beina .
Foto: promo
