Plateanmeldelse: Brennan Wendl – «Brennan Wendl» (album, 2026)
Brennan Wedl kommer opprinnelig fra Minneapolis, men bor nå i Nashville. Wedl er tidlig kjent fra bandet Dazey & the Scouts, men har nå kastet seg ut i en solokarriere. Noe vi skal være glade for, med tanke på at hennes selvtitulerte debutalbum er av den svært tiltalende sorten. Om man blander indierock, grunge og country i den store musikalske gryta, forvandles det til noe som kan minne sterkt om musikken Wedl lager.
Noe som kanskje ikke er så rart med tanke på at hun har bodd både i Minneapolis og Nashville. Første gang jeg hørte plata gikk for eksempel tankene til både Lucinda Williams og en en litt mild utgave av Hüsker Dü. Tidligere i år ga Wedl, i samarbeid med Katie Crutchfield aka Waxahatchee, ut en glimrende versjon av Kathleen Edwards’ låt «Six O’Clock News». Og sånn sett er det kanskje ikke så rart at Crutchfield bidrar både som musiker og produsent på Wedls debutalbum som soloartist. At begge er på det samme og svært kredible plateselskapet, ANTI-, og at Brad Cook (Bon Iver, Waxahatchee med flere) er med som produsent, hører også med til historien.
Plata åpner med kraftfulle og rocka «Scorpio», der gitarene og trommene dominerer lydbildet sammen med Crutchfields vakre vokalharmoni. Den fine kombinasjon av krutt og følelser i Wedls vokal, er med å drive låta fremover. At jeg synes det høres ut som noe Aimee Mann kunne ha laget, om hun hadde kastet noen ekstra gitarer inn i lydbildet, er muligens bare meg. Men fint er det, okke som. På de to neste låtene, «I Know How This Goes» og «Pretty Little Fantasy», skrur Wedl opp temperaturen såpass mye at resultatet er to knalltøffe og melodiøse rocklåter. Sistnevte, utstyrt med er svært fengende refreng, er rett og slett uimotståelig.
På platas fjerde spor, «High Priestess», våkner country-genet for fullt i Wedls musikk. En countryballade der lydbildet er fylt med kassegitarer, pedalsteel og forsiktig bruk av keyboard og trommer. Godt hjulpet av Crutchfields koring, synger Wedl låta rett til himmels.
Selvom plata består av en fin kombinasjon av rocka låter og countryballader, må jeg innrømme at jeg blir litt ekstra svimmel når Wendls sårbare og vakre stemme filtreres gjennom et varsomt og ganske nakent lydbilde. Noe «I Wanna Be Your TV», «Fake Cowboy» og «When The Crazy Comes Out», er særdeles gode eksempler på. Sistnevte er en av de mest sårbare, hudløse og vakreste sangene jeg har hørt så langt i år.
Men, bevares, plata består stort sett av låter som det er verdt å bruke tid på. Som for eksempel den svært sjarmerende og spretne «Let’s Be Models», der country og pop møtes sånn cirka på midten. Noe man også kan si om iørefallende og gitardrevne «Two Dollars Pistols». At Crutchfield bidrar med vokalharmoni på begge, gjør at tankene flyr i retning av både Waxahatchee og artister som MJ Lenderman og Jason Isbell.
Når Wedl på «Fake Cowboy» synger «I felt like June Carter just swingin’ around in the arms of a man with tattoos», setter hun på mange måter ord på musikken hun lager, samtidig som hun viser at hun er en strålende tekstforfatter. Teksten på nevnte «When The Crazy Comes Out» er rett og slett enestående.
Brennan Wendl er så talentfull at ingen må bli forundret om hun i løpet av kort tid vil fremstå som en kommende stjerne for de av oss som liker en god blanding av melodiøs musikk som beveger seg fritt og friksjonsfritt mellom rock og country.
Foto: Daniel Topere (Promo/ANTI-)
Foto: Daniel Topere (Promo/ANTI-)
