Plateanmeldelse: Interpol – «This Mirror Weighs a Ton» (album, 2026)
New York-gjengen i indiebandet Interpol var blant universets mest innflytelsesrike innen den urbane sjangeren/sounden som de var med og skapte på begynnelsen av 2000-tallet. Når jeg hører den karakteristiske og dramatiske stemmen til frontmann Paul Banks i dag, sender den meg rett tilbake til den sinnsstemninga jeg var i for 25 år siden, og det er en ikke udelt god følelse, men man må som kjent aldri se seg tilbake.
Fire år er gått siden vi sist hørte fra Interpol, i hvert fall i albumsammenheng, og det var i forbindelse med deres syvende plate, «The Other Side of Make-Believe», som ble sluppet i juli 2022.
Interpols første kritikerroste fullengder, «Turn On the Bright Lights» (2002) var banebrytende innen sjangeren og gjorde også et mektig inntrykk på undertegnede. De påfølgende platene «Antics» (2004), og den utrolige «Our Love to Admire», (2007) bidro til å gi Interpol en stor fanskare og fortjent kommersiell suksess.
Det var sikkert flere med meg som datt litt av lasset etter den tid, men i 2010 ga Interpol ut den selvtitulerte skiva, «Interpol», og tok deretter pause frem til «El Pintor» (2014). Bandets sjette studioalbum, «Marauder» (2018) ble passe godt mottatt, men ga de likevel et løft som brakte dem fram i lyset igjen, og nå er de altså aktuelle med «This Mirror Weighs a Ton».
Sounden er for det meste fortsatt like kompromissløs og tøff som i gamle dager, klassisk forsterkerlyd med båndekko på gitarene. Med noen hederlig unntak, som den nydelige åpninga med tittellåten.
Deretter får vi servert typiske Interpol-låter på rad og rekke, hvor «See Out Loud» er en umiddelbar favoritt. Her får bandkollega Daniel Kessler slippe til på vokal i duett med Banks. På «Iron City» minner de meg av en eller annen grunn litt om Depeche Mode, og skal jeg være helt ærlig kan det hele bli litt stakkato og repeterende i lengden. Det er nok bandets kryptonitt, men heldigvis lykkes de med å variere lydbildet akkurat så mye som skal til på det nye albumet. Akkurat idet du har kjørt deg fast i tristessen på midten av skiva, dukker pianodrevne «Enemy» opp og redder dagen.
Interpol har holdt seg til sine egne og hyret inn newyorkeren Andrew Wyatt på produksjonssiden. Det litt overraskende lydbildet på «So Rides the Reindeer» bidrar også til tiltrengt variasjon. «Darling Thoughts» er neste sterke spor på skiva. Paul Banks innehar en widescreen-stemme med en permanent påskrudd sørgelig tone. Denne melankolien har vært bandets signatur siden dag én, og Wyatt har visst å ta vare på merkevaren.
«The Mirror Weighs a Ton» blir kanskje ikke Interpols største momentum, men en god skive, det er det.
Foto: Partisan Records (promo)
