Plateanmeldelse: Fontaines D.C.: «Dopamine Chamber» (album, 2026)

Hvordan følge opp den både kunstneriske og kommersielle suksessen «Romance», et definitivt høydepunkt i 2024 og et av tiårets klart beste rockealbum så langt?

En tung duvende synth innleder ballet her, en dels mørk og dystopisk, dels lekende og tekstlig forvirrende samling låter der «uro» er det oppsummerende ordet som først faller meg inn. 

Det er åpenbare litterære ambisjoner her, som alltid med denne gjengen, akkompagnert av et overordnet mollstemt og synthdominert popmaskineri der besnærende detaljer åpenbarer seg litt og litt for hver lytting, slik det gjerne er med de beste platene. 

Ifølge bandets vokalist og «åndelige leder» Grian Chatten forsøker bandet å fange en slags bedrøvet/bedøvet tidsånd der hjernedøvt algoritme-styrt flimmer fyller våre tomrom som en konstant strøm der døv underholdning og alvor blandes like for like i – nettopp –  dopaminkammeret vårt. Samtidig beskriver han musikken på selve albumet her som et dopamin-kammer i seg selv. 

Vel – albumet er mer enn det! Dette er definitivt en takknemlig dose substans i all tomheten. Låtene setter seg en og en, og illustrerer hvordan dette Dublin-orkesteret har beveget seg fra gatelitterær punk til stadionpop (i aller beste forstand!). 

De ligner ikke på så mye annet enn seg selv nå, og da blir det nesten befriende med sånt som de åpenbare nikkene til The Cure og til New Order her og der, i for eksempel latterlig fengende «Mimesis». Mens «Romance» var deilig eklektisk og melodisk, er denne mørkere og tyngre, men samtidig enda mer pop (selv om det tar noen lyttinger å oppfatte det) og mer helhetlig sammenhengende.

Høydepunktene står i kø. Den ultrafengende singelen «Marianne» følger den mektige åpneren «Six Shot Morning». Synthdominansen får deilige brudd av bråkegitarer av og til, men dominerer aldri. Og hvor kledelig er det ikke at Rosalia, en annen soleklar klassiker-leverandør med fjorårets «Lux», kommer på besøk for «Where is Gone» en av de fineste duettene siden P.J. Harvey sang Henry Lee med Nick Cave for snart 30 år siden.

To av vår tids mest markante stemmer der altså, i en utsøkt vakker og rolig sak som etter hva jeg oppfatter sirkler tekstlig rundt tvil og kjærlighet, levert med perfekt dosert kløkt og inderlighet. Rosalias besøk her er minst like effektivt her som Bjørks på hennes eget album i fjor. Og rett etter den maktdemonstrasjonen kommer albumets mest umiddelbart fengede popsang, «Miss You».
 
«Dopamine Chamber» viser igjen et band med en utrettelig vilje til å utvikle seg og utforske, både musikalsk og tekstmessig, hvilke rom de kan gå inn i  – de tar nye skritt album for album, de søker spennende lydbilder og er noe så sjeldent i 2026 som et band man faktisk venter spent på neste album til. Det er kanskje en klisjé å si det, men «Dopamine Chamber» gir meg et visst håp om at denne tingen med rock, band, album og sånt fortsatt kan være spennende og forventningsskapende.