Konsertanmeldelse: Sondre Lerche – Parkteateret, torsdag 15. oktober 2026

Da jeg forlot gårsdagens konsert med Sondre Lerche og gjengen hans, var jeg fylt med så mye energi og overskudd at jeg må ha sett ut som en lysfontene. For maken til fyrverkeri fra en scene er det lenge siden jeg har vært vitne til. Om jeg som lærer skulle forklart ordene energi og livsbejaende for elevene mine, hadde jeg skrevet navnet til Sondre Lerche på tavla med STORE BOKSTAVER, og tatt det derfra.

Foto: Mode Steinkjer

Årsaken til at Lerche utstråler så mye energi, tilstedeværelse og innlevelse skyldes i stor grad at han blir ett med musikken sin når han entrer en scene. Han fremstår som en personifisering av musikken som lever og ånder inne i ham (til alle døgnets tider). Hvordan han klarer, og ikke minst, orker det, kan bare han svare på, men du verden så gøy og meningsfullt det er å være vitne til. Omringet av en gjeng usedvanlig dyktige musikere, får Lerche med seg publikum på det som for undertegnede oppleves som en musikalsk reise der tiden så å si slutter å eksistere. Kall det gjerne musikalsk magi, i mangel på et bedre ord. Store ord, javel, men såpass må det faktisk være.

Jeg fikk også litt sånn «alle skal med»-følelse da Lerche lekte seg på scenen. Det oppstod ganske fort en «vi»-følelse mellom Lerche, bandet og publikum som gjorde at alle i rommet var på den samme bølgelengden. Det var nesten så det glødet i øynene til Lerche da han titter ut på publikum, og jeg er helt sikkert på at det glødet tilbake. Om man hadde tappet all energien som fløt rundt i konsertlokalet i går på en teknisk dings kunne vi trolig avlyst energikrisen vi står midt oppi.

Fordi Lerche for noen måneder siden slapp sitt, med rette, svært kritikerroste album «Acrobats», var det sikkert mange, undertegnede inkludert, som var spent hvor mange av de nye låtene han ville spille, og hvordan de ville fungere live. Lerche og gjengen klinte like så godt til med å spille seks av de nye låtene. Og fyttikatta som det fungerte, noe som bare bekrefter at låtene er eksepsjonelt gode. Spør du meg kunne han klinka til med hele bønsjen.

Om jeg skulle skrive utfyllende om alle låtene som ble fremført, hadde jeg trolig aldri blitt ferdig, men her kommer en rask gjennomgang.

Etter å ha sjarmert publikum med en a capello-versjon av Elvis Costello-klassikeren «Human Hands», der Lerche vandret gjennom publikum fra bakerst i salen og opp til scenen, var det tid for åpningssporet på «Acrobats», «How Much Of This Was Planned». En dempet versjon som virkelig satte standarden, før det brakte løs med en svært energisk og løssluppen versjon av «Legends» (fra «Please») der Lerches elgitar fikk kjørt seg, koringene satt som de skulle og trommer og bass holdt orden i rekkene.

Etter en deilig og ganske så leken versjon av «Diplomacy» (EP, 2025), med nydelig bassing av Ole Morten Vågan på kontrabass, lukket Lerche øynene og fremførte en aldeles nydelig versjon av «Love Is All» med eminente Solveig Wang på klarinett. Hvor i universet Lerche befant seg underveis i låta kan bare han svare på, men at han forsvant inn i det berømte nuet og ble der, er det liten tvil om. Etter hvert lukket jeg selv øynene og bare fløt av gårde på en bølge av velbehag og nytelse.

Og så mine damer og herrer, klinte Lerche og gjengen til med en fullstendig spinnvill, rocka og heftig versjon av «Say It All» (fra «Phantom Punch»). Litt av en overgang fra «Love Is All», men du verden så gøy! Og når de først var i det rocka hjørnet fortsatte Lerche og lekekameratene hans med en ganske så heftig og uptempo versjon av «No One’s Gonna Come» (fra «Faces Down») der gitarhelten Lerche fikk vise seg fram. Herlig!

Og så dukket, tro det eller ei, Fantorangen opp. Ja, vi snakker selveste Fantorangen, folkens. Et ganske ekstraordinært møte mellom to likemenn, som fremførte «Er det morgen nå», dagens eneste norskspråklige låt. Et litt odd, men usedvanlig sjarmerende innslag, som fikk fram barnet i sånne som meg. Mange hadde trolig forventet seg en annen type gjest, men alle vet at Fantorangen er best.

Måten Sondre Lerche bruker stemmen til å skape intense svingninger, melodiske vendinger og vare stemninger på, plasserer ham helt i toppsjiktet av norske sangere innen populærmusikken. Noe de sublime (jepp) fremførelsene av «Acrobat» og «Why Would I Let You Go» (fra «Patience»)var med på å understreke med all tydelighet. Da Lerche tittet opp mot et av hjørnene i lokalet (noe han ofte gjorde) og slapp ut det lyseste av det lyse og det vareste av det vare i stemmeregisteret sitt, fyltes rommet med en stillhet man kunne ta og føle på. Vi snakker en maktdemonstrasjon selv Morten Harket hadde slitt med gjøre etter ham. Formidabelt sterkt, rett og slett.

Den første singelen fra «Acrobats», «Little Kids», beviste, som på plata, at det er en poplåt god som noen og litt til. En låt som alltid får meg til å tenke på det glimrende bandet The Divine Comedy, og framført på elegant vis av Lerche og bandet. På «Drive Me Away From You» fyltes rommet med så mye vellyd og melodiøsitet at man et øyeblikk skulle tro at ånden til Phil Spector hadde forvillet seg inn i lokalet. Her var det plass til stort sett det meste, tryllet fram av de magiske fingrene til tangent/altmuligmannen Alexander von Mehren. Hvordan han klarer det aner jeg ikke, men du verden så fett det lød. Strykere, englekor, you name it!

«Sentimentalist» (fra «Please») slår selvfølgelig aldri feil, og heller ikke denne gangen, så klart. Helt nydelig. Og så braket det løs igjen, satt i gang av von Mehrens mange kunster. For vipps, så entret en intens, gnistrende god og svært rytmisk versjon av «Follow The River» der hele bandet storkoste seg og Lerche beveget seg rundt scenen med maur i rumpa. En versjon som endte opp med kaotisk vellyd som ville fått gjengen i Wilco til å gi tommel opp med begge hendene. Vi snakker pop, disco og støyrock i en og samme pakka. Det tok rett og slett helt av både på scenen og blant publikum.

Deretter fulgte en rabagast av en versjon av «Two Way Monolog» (fra «Two Way Monolog») som jo lenger man kom ut i låta nærmet seg noe som, mye takket være tangentene, kunne vært en Elvis Costello-låt. Ole Morten Vågans kontrabass-«solo» passet helt perfekt inn i en knallsterk versjon av en av Lerches mest populære låter.

Selv om Lerche hadde lovet seg selv ikke å kjøre ekstranummer, var responsen såpass voldsom da de forlot scenen at han og bandet likevel entret scenen og gjorde en frisk versjon av «Two Be Surprised». 

Konklusjon konsert: Terningkast full pott

Lerche startet konserten med å fortelle at det har vært en drøm for ham og bandet å få spille seks konserter på Parkteatret i løpet av denne og neste uke. Og etter den første etappen er gjennomført, kan jeg slå fast at det var en drøm av en konsert, og at drømmen lever i beste velgående.

Helt til slutt: Å få med seg alle detaljene når man skriver en konsertanmeldelse er ikke mulig. Men det som er mulig er å berømme de som bidro fra scenen og gjorde alt og litt til for at konserten ble en kjempesuksess: Dave Heilman (trommer), Chris Holm (bass), Alexander von Mehren (tangenter og magiske evner), Ole Morten Vågan (kontrabass), Solveig Wang (klarinett), Fantorangen (sang) og Sondre Lerche (sang og gitar). For en fantastisk gjeng!