Konsertanmeldelse: Sondre Lerche, Parkteateret 23. oktober 2026

Torsdag den 15. oktober hadde jeg gleden av å være til stede på Sondre Lerches første av seks konserter på Parkteateret i Oslo. En opplevelse som var så sterk at konklusjonen ble terningkast full pott. Med tanke på at det skulle dukke opp forskjellige gjesteartister på hver konsert, bestemte jeg meg for å bli med på Lerches akrobatiske musikkreise enda en gang.

Foto: Tor Erik Danielsen

Fordi jeg skrev både langt og lenge og brukte opp stort sett alle de positive adjektivene i synonymordboka om torsdagens konsert, har jeg valgt å fatte meg i korthet om fredagens opplevelse. Noe som innebærer at jeg kun omtaler låtene som ikke ble spilt på torsdagen uka før og gjesteartistene som bidro på fredag. Låtene som ble spilt begge dagene, ble fremført med stort sett den samme energien og intensiteten begge dagene. 

En av tingene som skilte seg fra torsdagens konsert, var at publikum fikk gleden av å bli varmet opp av Lerches fetter, Lars Vaular, før konserten. Ikledd pene bukser, Adidas-overall, skjorte og slips og et særdeles lunt smil, fremførte han poesi jeg knapt har hørt maken til. Vaular forklarte at han først hadde trodd at han skrev en slags poetisk roman, men at han etter hvert skjønte at han muligens var en dramatiker eller dramaturg. Vaular beskrev også tekstene som karakterdrevne dikt basert på et trekantdrama om en stefar og to stesønner (Kjell, Samuel og Jean Michel/Jan Mikael). Før han begynte å lese fra «Først skrittet, så navellen», fortalte Vaular at han ville adressere det om noen pratet under fremføringene. 

Selv om Vaular selv la opp til at det ble litt tull og tøys som resulterte i mye latter blant publikum, ble jeg både imponert og i svært godt humør av fremførelsen og den poetiske kraften i diktene. Om jeg skal fatte meg i korthet vil jeg beskrive seansen som en helt unik opplevelse som kunne minne litt om magien som oppstod da jeg var vitne til de klassiske Leeds-lagene som dukket opp på tippekampene med jevne mellomrom på 70-tallet.

Sånn cirka litt over midtveis i konserten var det klart for at fetterkreftene skulle forenes på scenen. Noe som begynte med at Lars Vaular fremførte en utrolig stilig versjon av sin egen låt, «Stripar», der han begynte bakerst i lokalet for deretter å rappe seg gjennom publikum, bakket opp av bandet, før han endte opp på scenen sammen med fetter Sondre og hans gitar. At det hele ble avsluttet med en skikkelig fetterklem, var rett og slett et nydelig øyeblikk. 

Og hva fortsatte så fetterne med? De fremførte selvfølgelig sangene de har laget sammen, «Øynene Lukket» og «Ler meg ihjel». Noe som selvfølgelig funket helt optimalt og fikk publikum i jævlig god stemning. Det er ingen tvil om at fetterkrefter er godt å ha! Litt ekstra gøy ble det da Lerche slo seg litt løs på gitaren.

Da jeg entret lokalet og så to trommesett dukket umiddelbart navnet «Veslemøy Narvesen» opp i mitt hode. Noe som viste seg ikke å være tilfeldig, for Narvesen bidro på opptil flere av låtene både med fantastisk tromming og nydelige vokalharmonier. Det var en fryd å vitne til samarbeidet mellom henne og Lerches faste og utmerkede trommis Dave Heilman, som feiret fødselsdagen sin bak trommene. Kraften og energien som bygde seg opp på de fantastiske versjonene av «Follow The River» og «Two Way Monologue» kan knapt nok beskrives. Wow!  

Høydepunktet med Narvesen kom kanskje likevel da hun og Lerche fremførte en gnistrende god versjon av «The Time Before I Knew Her Well» (fra «Acrobats») der Narvesen (som på platen) bidro med usedvanlig vakre vokalinnslag. En låt som ikke ble fremført på torsdagen uka før, og der kun Narvesen og Lerches akustiske gitar og vokal fylte rommet. Vakkert, inderlig og stemningsfullt er tre ord som på fint vis beskriver hva jeg følte akkurat der og da i det berømte nuet. 

En annen låt som heller ikke ble spilt den omtalte torsdagen, var «Sleep On Needles» fra Lerches debutplate, «Faces Down». En snerten og energisk versjon som fikk æren av å avslutte nok en magisk kveld der både Sondre Lerches og publikums (deriblant en 80-årsjubilant) drømmer nok en gang blir til virkelighet. Det eneste som manglet var Scooby-Doo, men han dukker sikkert opp en annen gang i tospann med Fantorangen. 

Konklusjon: Begge konsertene var sånn cirka like fantastiske og bedømmes av undertegnede som to ganger terningkast full pott. Mon tro om ikke den godeste lerkefuglen er i sitt livs beste form? 

Ps! Alle de fantastiske musikerne på scenen bidro på aller beste vis. For en gjeng, for noen musikere. Hurra! 

Ps!! Ifølge ryktene ble «Life-Changing Love» spilt begge lørdagene hvilket innebærer at alle låtene på «Acrobats» ble fremført i løpet av de seks konsertene. 

Ps!!! Om jeg ikke husket helt feil, ble ingen av låtene fra det svært kritikerroste albumet, «Avatars», fremført på de to konsertene jeg var på. 

Her kan du lese om torsdagens konsert: https://www.popklikk.no/musikk/konsert/nar-drom-blir-virkelighet-2/