20 knallsterke album made in Sweden (2021-2017)

0FDB77F8-9B0F-42E8-BB9E-1944C3BB8DC2Fordi Popklikk-redaksjonen setter usedvanlig stor pris på svensk musikk, har vi, i anledning Sveriges fødselsdag (6. juni) plukket ut 20 herlige album med svenske artister som har blitt sluppet de siste fem årene.

Thåström: «Dom som skiner»

Pelle Osslers karakteristiske gitarlyd er byttet ut med kassegitarer, strykere og tidvis tunge elektroniske virkemidler. Noe som tilfører musikken en ny vitalitet og kraft. Men fortvil ikke. De monotone og skrikende lydkulissene, som har dominert Thåströms siste utgivelser, er fremdeles tilstede. Akkurat som nerven og tilstedeværelsen i mannens stemme. Strykearrangementene på nydelige «TOLEDO» er helt innertier, akkurat som de tunge elektroniske vibbene på låter som «Dom du behöver» og «Isbergen». På sistnevnte kombineres strykere og elektronikk med stort hell. Selv om musikken ikke nødvendigvis øker i tempo eller lydstyrke, oppleves det likevel som om  låtene sakte men sikkert vokser seg større og mektigere. Der er ingen tvil om at Thåström er en av dem som skinner. Denne gangen tungt bevæpnet med strykere, elektroniske vibber og store doser ny energi.

Annika Norlin: «HYENE»

«HYENE» bestående av halvparten svenske og halvparten engelske tekster. Noe som selvfølgelig fungerer strålende. Som alltid. For det kan synes som om Norlin ikke er i stand til å lage dårlig musikk. Hun er og blir en kvalitetsgarantist for de av oss som elsker indiepop. Flere av låtene på «Mentor», som er produsert av Andreas «HYENE» Söderlund, flyter rundt i et atmosfærisk lydbilde der synth og piano, lekne gitarer og nydelige koringer dominerer. Noe låter som, «Darkest Shade of Dark» og «Hydra» og «Alien» er et utsøkte eksempler på. På nydelige og stillfarne «Pengar», spretne og poppete «Vita Frun» og pianoballaden «Kroppen som en skål», dukker det opp både strykere og blåsere.Plata avsluttes med den kruttsterke balladen «Den siste», der Norlin deler på vokalen med Mattias Alkberg. En låt med en tekst det er få forunt å skrive. Som alltid med Annika Norlin, er låtene så melodiøse og iørefallende at man fort kan glemme å lytte på tekstene. Noe man må unngå for enhver pris, for Norlin er utvilsomt en av Nordens beste låtskrivere, både når det gjelder tekst og melodi.

Andreas Mattsson: «Soft Rock»

Tidligere Popsicle-vokalist Andreas Mattsson er tilbake med ny soloplate. Og takk for det! «Soft Rock» er en av årets fineste pop-plater, synes jeg, ved siden av Kenneth Ishaks nydelige plate. Det som var av skurr og indie-fuzz hos Popsicle er skåret bort i Mattssons nyeste materiale. Som på forrige plata «Solnedgången» er tempoet dratt ned, arrangementene tydeligere og tekstene åpenbart mer personlige. Der «Solnedgången» hadde noe mer innslag av lett elektroniske impulser, kjennes «Soft Rock» som en noe mer akustisk affære. I sentrum finner vi Mattssons neddempete vokal og frasering, omkranset av fine arrangementer der hvert instrument finner sin plass på ubesværet vis. Jeg liker spesielt hvordan han inkluderer bakgrunnsvokal og blåsere i flere av låtene. Tekstmessig hører jeg refleksjoner over livet som er gått, valg som er tatt og en takknemlighet for det man har fått. Dette er utsøkt pop for tenkende mennesker, som tar seg den tiden det tar å sette pris på den beste musikken. Alt er bra her, alle låtene funker, skal vi anbefale noen for en smakebit eller tre, start med åpningssporet «Balkongen», singelen «Darling River» og hjerteknuseren «Kvällen väntar».

Joel Alme: «Bort bort bort» 

Låtene på «Bort bort bort» beveger seg i det samme musikalske landskapet som Jonathan Richman, tidlig Van Morrison, Håkan Hellströms første skiver, og da kanskje spesielt «Ett kolikbarns bekännelser», og Thåströms «Skebokvarnsv. 209». Ja, også litt Motown her og der! På 28 minutter og 10 sekunder makter Alme og skape så mye musikalsk magi at de fleste artister i universet får så hatten passer. Musikk der soul, pop og rock veves inn i hverandre på utsøkt vis. Måten Alme evner å plassere sylskarpe tekster og iørefallende melodier inn i et lydbilde bestående av særdeles vakre arrangementer, er sjelden vare. Alle låtene er små forundringspakker som bare sitter og venter på å bli spilt igjen og igjen. Tekstene, som handler om de små, men akk så store tingene i livet, er tidvis så såre og hudløse at man ikke kan unngå å bli berørt. Men det er også plass til både håp og framtidstro. (Espen A. Amundsen)

Pascal: «Fuck Like a Beast»

Pascal er ingen nykommere, men en passe lurvete låtende garasjerock-trio fra Gotland som har holdt på i 16 år. «Fuck Like a Beast» er deres sjette album – flere engelske låttitler, men fullsvenske tekster. Bandet pumper ut enkle, men dels monumentale, skitne låter som konstant er produsert med distortion-målerne i miksepulten på rødt nivå. Formelen er velkjent: såkalt naive, enkle tekster, fine melodier og brutalt lydbilde – veldig dyp bass, vrengt trommelyd, surfgitarer med mye ekko. Det er på grensen til primitivt, men du verden så effektivt! Og fordi selve låtene holder så høyt nivå, trengs ikke mer fiksfakseri. Da kan man skrive tekster om å danse til Prodigy og høre om og om igjen på «Fuck Like a Beast» (usikker på om det er en låt av W.A.S.P eller The Meteors de sikter til, men holder en knapp på det siste), som også er tittellåta her – en sekstitallsaktig melodi Håkan Hellström hadde drept for, men innpakningen er mer The Jesus & Mary Chain eller The Cramps.

Eric Palmquist: «Hey då»

Eric Palmqwist har med «Hej då» begått både sin solo-debut under eget navn og laget en nær sagt renodlet skilsmisse-plate. Det handler om et kjærlighetsforhold som har gått over ende, en relasjon som virker fortapt, om følelsene som er i spill og refleksjoner over den nye normalen. Palmqwist innleder plata med det sterkeste sporet, gitar-pop’eren «Du og jag mot døden». Det er et herlig driv her, som til dels gjentas på andre låter, men Palmqwist tar det gjerne også nedet hakk eller to, som den akustiske vise-popen i nydelige «Rävarnas hav». Vi har fått enda en svensk favoritt i Popklikk-redaksjonen med dette albumet. Eric Palmqwist føyer seg inn i rekken av gitarpop, indie og rock fra broderfolket som vi gjerne låner øret til. De kan pophåndverket, våre svenske venner. Og kanskje like viktig: de er ikke redde for å bære hjertet utenpå skjorta!

Lars Winnerbäck: «Eldtuppen» 

Med «Eldtuppen» viser Winnerbäck nok en gang at han er en av Nordens beste låtskrivere. I mine ører høres dette ut som hans beste plate siden «Daugava» fra 2007. Winnerbäck, som er en utmerket ordsmed, makter å fylle tekstene med både mørke og lys; det gis plass til både tvil, usikkerhet, vemod, fortvilelse, oppgitthet, lysglimt og framtidstro. Lydbildet er sobert og effektivt, og låtene bygges i stor grad opp rundt Winnerbäcks lett sørgmodige stemmme. At musikken hans har likhetstrekk med Lundell, Thåström og Sundström, er et kvalitetstegn så lenge han makter å stå på egne ben. Noe Winnerbäck selvfølgelig makter, han er ikke en av nåtidens mest populære svenske artister uten grunn. Plata kan slå i bordet med mange knallåter, men akkurat nå hører jeg mest på den lett Van Morrison-inspirerte avslutningslåta, «Hymn». En låt der teksten virkelig skinner.

7952B87A-B7F2-423D-B6D8-AB3E9208492B

David Ritschard: «Blåbärskongen»

Som på forgjengeren lager Ritschard musikk i skjæringspunktet country, rock, blues, pop, soul og svensk visetradisjon. Som en ekte crooner og trubadur, legger Ritschard stor vekt på at tekstene skal skinne i kapp med melodiene. Noe han definitivt lykkes med; man skal lete lenge etter en bedre historieforteller i dagens musikkunivers. Vi snakker varme, snodige, hverdagslige, vittige, hjerteskjærende og samfunnsengasjerende tekster som alltid tar parti med hverdagheltene og folket på gølvet. Produksjonen er velsignet med et lydbilde der det er holdt av god plass til både steelgitarer, feler, blåsere av ymse slag, fløyter og mye mer. Er usedvanlig raust og velfungerende lydbilde som kler opp låtene på perfekt vis. 10 suverene låter som én etter én sjarmerer lytteren i senk. Noe som fikk meg til å innse at Blåbärskungen trolig er synonymt med Kungen av svensk country-og visemusikk.

Frida Hyvönen: «Dream of Indepence»

«Dream of Independent» er Hyvönen beste prestasjon så langt i karrieren. Et album fylt av nydelig popmusikk med referanser til artister som ABBA, Säkert, Kate Bush og Patti Smith. De fleste av låtene er omringer av tangenter, men av og til slipper Hyvönen, som har produsert selv, til gitarer, harper og litt tromming. At hun synger både vakkert og med særpreg, tilfører musikken mer enn det lille ekstra. De usedvanlig gode tekstene fletter både store og små spørsmål sammen på finurlig vis. Flere av låtene fremstår som små noveller der språket er både fargerikt, hverdagslig og underfundig. Om du skulle være i tvil er det bare å sikte seg inn på en av platas beste låter, fantastiske «A Funerale In Banebridge». «14 at 41» er en av de vakreste kjærlighetslåtene jeg har hørt på lenge. Den treffer langt inn i sjela og er ekte vare. På «Thank You» synger Hyvönen så sårt og hjertevarmt om en kjærlighetshistorie som faller i grus at de av oss som har opplevd noe lignende muligens må holde litt ekstra hardt i bordkanten.

Solen: «Totalalbum»

Om bandnavnet er ironisk, vites ikke, men det svenske bandet Solen lager på ingen måte solskinnsmusikk, snarere tvert imot. Omgitt av et lydbilde, som sender tankene til artister som Olle Ljungström og Kent, kastes lytteren ut i et musikalsk univers der det melankolske og vemodige dominerer. Det hviler også en desperasjon over enkelte av låtene som tilfører musikken en nesten ekstatisk dimensjon. Noe «Gävle» og «Rosa» er to gode eksempler på. Men frykt ikke, alt er ikke mollstemt – nå og da slippes lyset inn i den luftige og gitadrevne produksjonen der pop og rock møtes på herlig vis. Tekstene på plata er langt over gjennomsnittet, og treffer stort sett hele følelsesregisteret hos lytteren. Tekster pakket inn i nydelige melodier som er usedvanlig slitesterke.

Ulf Lundell: «Telegram»

Å lytte på ordene som triller ut fra «Telegram» er på en og samme tid både givende, poetisk og en anelse overveldende. Når det mørke hullet nærmer seg, slippes det ofte inn litt lys. Men tekstene reflekterer likevel først og fremst rundt hvordan det oppleves når mennesker faller fra, ensomheten setter inn og det faktum at vi alle før eller senere skal synke ned i en dyp, svart sjø. Og sånn sett er «Telegram» også en vemodig plate der fortiden er i ferd med å slukke og nuet brenner sterkere enn noen gang. For når fremtidshorisonten blir stadig mindre, er det viktig å foredle de øyeblikkene man har igjen på blokka. 12 låter er ikke en låt for mye, når resultatet er så til de grader gjennomført, forførende, intimt og sterkt. «Telegram» må sies å være en musikalsk triumf fra en av Nordens aller beste artister som endelig har funnet fram til kjernen i musikken sin igjen. Musikk med klare likhetstrekk til artister som Tom Waits, Leonard Cohen, Bob Dylan og Thåström

Bedroom Eyes: «Sisyphus Rock»

Musikken som fyker ut av rillene på «Sisyphus Rock», kan med letthet beskrives som gitarbasert rock et sted midt i mellom artister som The Replacements, Matthew Sweet, Teenage Fanclub, Nada Surf og Pixies. Om vi forflytter oss til Norge, går tankene til band som Beezewax, I Was A King, Flight Mode, Sanderfinger og Posterboys. Selvom de energiske gitarene driver de fleste låtene framover på svært overbevisende vis, roer Jonsson og gjengen tempoet en anelse på enkelte av platas åtte spor. På nevnte «One of Those Things», gis for eksempel tangentene mye spillerom i det luftige lydbildet, og er sånn sett det nærmeste man kommer en ballade på plata. Den mest sjarmerende låta på plata er ikke overraskende «Paul Westerberg», en slags hyllest til The Replacements frontfigur. En svært melodiøs og energisk låt med en smart og morsom tekst. Samtlige låter på plata er skreddersydd for musikkelskere som setter pris på rock med ekstra store doser power. Produksjonen er både tøff og forseggjort, og selvom lydbildet domineres av skarpskodde el-gitarer, er det også plass til både luft og musikalske nyanser i lydbildet. Noe platas eneste svenskspråklige låt, «Det store blå», kanskje er det beste eksemplet på, en deilig og storslått poplåt, fremført på jämtska,  det er umulig ikke å bli fullstendig

Stefan Sundström: «Östan Västan Om Stress Och Press»

Sundströms miks av tøffe gitarriff, svært potente tekster, spor av både jazz og visesang og  stemme, treffer hardt og umiddelbart. Godt hjulpet av briljante Bo Kashis Orkester, fremkaller Sundström et lydbilde der det er plass til både spinnvill og energisk rock drevet fremover av rufsete gitarriff og slentrende tangenter, og mer sofistikerte dryss av varmblodig jazz og visepop. Hele tiden holdt i ørene av gode melodier som nekter å slippe taket. At det nå og da også dukker opp glimt av punk, country og psykedelika, gjør det bare enda mer lyttervennlig. Når låtene i seg selv er så gode og lette å like, er det fort gjort å glemme ordene. Noe man absolutt ikke må. Måten Sundström bokstavlig talt omfavner skogen og naturen på i «I en bortglömd skog» er både rørende og tankevekkende. «Den svarte pedagogiken» (med herlige blåsere) er sivilisasjonskritikk på sitt aller beste, og «Influenser flunsa» og «Hur många likes» renner over av herlig samfunnssatire du definitivt ikke vil gå glipp av.

Hästpojken: «Hästpojken er død»

I juni kom nok en gang hesteguttene fra Göteborg ridende mot oss. En åpenbaring så vakker at det nesten blir latterlig. Hvordan det er mulig å lage så til de grader vakker, fengende og stilfull popmusikk, kan ikke forklares. Det må føles, lyttes på og bejubles. At dette er et et av årets fineste musikalske øyeblikk, er bombesikkert. Liker du Håkan Hellström – og det gjør du jo – Joel Alme og Love Antell, er det bare å slenge seg i sadelen og suse inn i himmelrosen. Hele plata er suveren, men om du begynner med femkløvret «Råttans år», «Under hjulet», «Där vi möts», «En annan värld» og «Hosianna», kan vi (nesten) garantere deg at du er frelst før sola dukker ned i horisonten.

Duschpalatset: «Baby» 

På sitt andre album, «Baby», overbeviser Duschpalatset stort med skranglete, vindskeiv, sjarmerende og svært iørefallende låter. Bandet, som kommer fra Umeå, minner sterkt om andre svenske artister som Säkert, Wannadies og tidlig Hästpojken. Selvom det knapt finnes dødpunkter på plata, er det vanskelig ikke å trekke fram sjarmbomber som «Ford Festiva», «Jag  är min egen värsta favoritt», «Solbränd i Barcelona», «Konstigt», «Pang å bom» og «Nyår». Tekstene – som skuer både framover og bakover i tid – er ualminnelig gode; både morsomme, underfundige og reflekterte. Låtene drives framover av en nydelig miks av synther, rufsete gitarer og opptil flere vokalbidrag. Spør du oss har Duschpalatset, som består av tre tjejer og en grabb, laget et av årets mest underholdende, skranglete og iørefallende indiepoprock-album.

Håkan Hellström: «Rampljus»

Etter 20 år i manesjen har Håkan Hellström til gode å lage et dårlig eller middelmådig album. Han bare forsetter å sprudle og sjarmere. Og selvom «Rampljus» ikke er blant hans topp tre utgivelser, er det likevel et overflødighetshorn av at album som får lytteren til å danse, synge med og vrikke litt ekstra på stussen. Og det er mer enn godt nok for meg. Det fine med HH er jo at han har maktet å skape et musikalsk landskap som er så til de grader hellströmsk at alt han lager må måles mot ham selv. Med seg på «Rampljus» har han sin gamle våpendrager Jocke Åhlund som tidligere har produsert både «För sent för Edelweiss» og «2 steg från Paradise». Og der er ingen tvil om at Åhlund virkelig har satt sitt preg på «Rampljus» både som låtskriver, produsent og musiker, og at han således skal ha mye av æren for at plata har blitt så bra.

0B69875D-A582-4DE9-9FAE-4D9AE714D60F

Linus Hasselberg:  «Oktober og Oranget»

Det er ikke ofte Popklikk-redaksjonen blir mektig imponert over artister som snakker/nynner seg gjennom låtene, men Hasselbergs vidunderlige musikalske univers, der Hasselbergs stemme og tekstene i stor grad spiller hovedrollen, traff meg umiddelbart midt i hjerterota. Tekstene, som setter ord på de fleste følelsene i ordboka, er både smarte, vidunderlige, dyptloddende og rørende. Men musikken på «Oktober og Oranget» er langt mer enn spoken word og glimrende tekster. Hasselberg har nemlig hentet inn en haug med gjestevokalister som tilfører låtene både variasjon og melodiøs kraft. Mye takket være arrangementene er det flere av låtene som sender tankene til Håkan Hellströms musikalske univers. Vi snakker en svært leken produksjon der det er plass til både strykere, blåsere, kassegitarer, ukulele, karibiske rytmer, orgel, synth og mye, mye mer. Ifølge våre ører er definitivt «Oktober og Oranget» en musikalske sjarmbombe av beste sort.

Pelle Ossler: «Evig himmelsk fullkomning»

Om vi skal dra det ekstra langt, våger vi påstanden at Ossler er helt på høyden med sin musikalske kompis Thåström. Store ord, men flere av låtene og den nesten perfekte produksjonen på «Evig himmelsk fullkomning», hadde passet som hånd i hanske på de siste platene til mannen fra Skebokvarnsvegen. Å vandre rundt i Osslers musikalske univers er ingen spøk. Det buldrer og braker, og gnistene spruter i alle retninger. Enkelte av låtene er så mektige og kraftfulle lydmessig at det føles litt som å oppholde seg i et mekanisk verksted i Øst-Tyskland sånn cirka 1961.På «Botten av havet» og «Ute på ön» ser Popklikk for seg at Pompel &Pilt står bom fast i svingdøra samtidig som de tunge skrittene til vaktmester Gorgon rykker stadig nærmere. Skummelt, men veldig effektfullt og stilig. Når det er sagt; Ossler krydrer også lydbildet med lysglimt og sterke melodier. Både titt og ofte titter hestehover opp gjennom asfalten. Som for eksempel på to av platas sterkeste spor, «Her kommer hen» og «Större enn du tror.

Avantgardet: «Alla känner apan»

Bandets poputtrykk tas enda et skritt lenger, hør bare på hitpotensialet i for eksempel «Ut i natten», «Alltid bakom er» eller tittelsporet «Alla känner apan». Det er skakt og skranglete, men samtidig breddfullt av catchy melodier og allsangrefrenger. Frontfigur Rasmus Arvidsson har sagt at Håkan Hellström er en av hans helter, men der Håkan forteller historier om andre, så forteller Rasmus historier om seg selv.

Markus Krunegård: «Kemtvätten»

I 2008 slo Markus Krunegård igjennom med et brak med albumet «Markus-evangeliet» og låta «Jag är en vampyr». Etter det har Krunegård sluppet seks album der han stort sett har lyktes med å blande pop og rock på en iørefallende og sjarmerende måte. Hans åttende album, «Kemtvätten», er blant hans beste, et album med myke kanter og melodiøse virkemidler. Flere av låtene, som «Lavidalokka», «Stjärnor i trottoaren» og tittellåta, sitter som et skudd allerede etter første lytting. At vi nå og da kan høre et svakt ekko av The Replacements musikalske univers, høster selvfølgelig applaus i Popklikk-redaksjonen. At Krunegård makter å lage både underholdene og interessante tekster, trekker selvfølgelig også opp.

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639