Årets 10 beste svenske plater (2021)

333EF3F7-2EBC-474A-9889-AB074128A469Fordi Popklikk-redaksjonen setter usedvanlig stor pris på svensk musikk, bare måtte vi kåre årets beste svenske musikk. Førsteplassen var ganske overlegen, men vi setter selvfølgelig enormt stor pris alle platene som kjempet seg inn på topp 10.


1. Thåström: «Dom som skiner»

Pelle Osslers karakteristiske gitarlyd er byttet ut med kassegitarer, strykere og tidvis tunge elektroniske virkemidler. Noe som tilfører musikken en ny vitalitet og kraft. Men fortvil ikke. De monotone og skrikende lydkulissene, som har dominert Thåströms siste utgivelser, er fremdeles tilstede. Akkurat som nerven og tilstedeværelsen i mannens stemme. Strykearrangementene på nydelige «TOLEDO» er helt innertier, akkurat som de tunge elektroniske vibbene på låter som «Dom du behöver» og «Isbergen». På sistnevnte kombineres strykere og elektronikk med stort hell. Selv om musikken ikke nødvendigvis øker i tempo eller lydstyrke, oppleves det likevel som om  låtene sakte men sikkert vokser seg større og mektigere. Der er ingen tvil om at Thåström er en av dem som skinner. Denne gangen tungt bevæpnet med strykere, elektroniske vibber og store doser ny energi.

2. Andreas Mattsson: «Soft Rock»

Tidligere Popsicle-vokalist Andreas Mattsson er tilbake med ny soloplate. Og takk for det! «Soft Rock» er en av årets fineste pop-plater, synes jeg, ved siden av Kenneth Ishaks nydelige plate. Det som var av skurr og indie-fuzz hos Popsicle er skåret bort i Mattssons nyeste materiale. Som på forrige plata «Solnedgången» er tempoet dratt ned, arrangementene tydeligere og tekstene åpenbart mer personlige. Der «Solnedgången» hadde noe mer innslag av lett elektroniske impulser, kjennes «Soft Rock» som en noe mer akustisk affære. I sentrum finner vi Mattssons neddempete vokal og frasering, omkranset av fine arrangementer der hvert instrument finner sin plass på ubesværet vis. Jeg liker spesielt hvordan han inkluderer bakgrunnsvokal og blåsere i flere av låtene. Tekstmessig hører jeg refleksjoner over livet som er gått, valg som er tatt og en takknemlighet for det man har fått. Dette er utsøkt pop for tenkende mennesker, som tar seg den tiden det tar å sette pris på den beste musikken. Alt er bra her, alle låtene funker, skal vi anbefale noen for en smakebit eller tre, start med åpningssporet «Balkongen», singelen «Darling River» og hjerteknuseren «Kvällen väntar». 

3. Pascal: «Fuck Like a Beast»

Pascal er ingen nykommere, men en passe lurvete låtende garasjerock-trio fra Gotland som har holdt på i 16 år. «Fuck Like a Beast» er deres sjette album – flere engelske låttitler, men fullsvenske tekster. Bandet pumper ut enkle, men dels monumentale, skitne låter som konstant er produsert med distortion-målerne i miksepulten på rødt nivå. Formelen er velkjent: såkalt naive, enkle tekster, fine melodier og brutalt lydbilde – veldig dyp bass, vrengt trommelyd, surfgitarer med mye ekko. Det er på grensen til primitivt, men du verden så effektivt! Og fordi selve låtene holder så høyt nivå, trengs ikke mer fiksfakseri. Da kan man skrive tekster om å danse til Prodigy og høre om og om igjen på «Fuck Like a Beast» (usikker på om det er en låt av W.A.S.P eller The Meteors de sikter til, men holder en knapp på det siste), som også er tittellåta her – en sekstitallsaktig melodi Håkan Hellström hadde drept for, men innpakningen er mer The Jesus & Mary Chain eller The Cramps.

4. David Ritschard: «Blåbärskongen»

Som på forgjengeren lager Ritschard musikk i skjæringspunktet country, rock, blues, pop, soul og svensk visetradisjon. Som en ekte crooner og trubadur, legger Ritschard stor vekt på at tekstene skal skinne i kapp med melodiene. Noe han definitivt lykkes med; man skal lete lenge etter en bedre historieforteller i dagens musikkunivers. Vi snakker varme, snodige, hverdagslige, vittige, hjerteskjærende og samfunnsengasjerende tekster som alltid tar parti med hverdagheltene og folket på gølvet. Produksjonen er velsignet med et lydbilde der det er holdt av god plass til både steelgitarer, feler, blåsere av ymse slag, fløyter og mye mer. Er usedvanlig raust og velfungerende lydbilde som kler opp låtene på perfekt vis. 10 suverene låter som én etter én sjarmerer lytteren i senk. Noe som fikk meg til å innse at Blåbärskungen trolig er synonymt med Kungen av svensk country-og visemusikk.

5. Frida Hyvönen: «Dream of Indepence»

«Dream of Independent» er Hyvönen beste prestasjon så langt i karrieren. Et album fylt av nydelig popmusikk med referanser til artister som ABBA, Säkert, Kate Bush og Patti Smith. De fleste av låtene er omringer av tangenter, men av og til slipper Hyvönen, som har produsert selv, til gitarer, harper og litt tromming. At hun synger både vakkert og med særpreg, tilfører musikken mer enn det lille ekstra. De usedvanlig gode tekstene fletter både store og små spørsmål sammen på finurlig vis. Flere av låtene fremstår som små noveller der språket er både fargerikt, hverdagslig og underfundig. Om du skulle være i tvil er det bare å sikte seg inn på en av platas beste låter, fantastiske «A Funerale In Banebridge». «14 at 41» er en av de vakreste kjærlighetslåtene jeg har hørt på lenge. Den treffer langt inn i sjela og er ekte vare. På «Thank You» synger Hyvönen så sårt og hjertevarmt om en kjærlighetshistorie som faller i grus at de av oss som har opplevd noe lignende muligens må holde litt ekstra hardt i bordkanten.

9FD583C6-9A4D-405A-BFB9-A7BEA5BE76AC

6. Solen: «Totalalbum»

Om bandnavnet er ironisk, vites ikke, men det svenske bandet Solen lager på ingen måte solskinnsmusikk, snarere tvert imot. Omgitt av et lydbilde, som sender tankene til artister som Olle Ljungström og Kent, kastes lytteren ut i et musikalsk univers der det melankolske og vemodige dominerer. Det hviler også en desperasjon over enkelte av låtene som tilfører musikken en nesten ekstatisk dimensjon. Noe «Gävle» og «Rosa» er to gode eksempler på. Men frykt ikke, alt er ikke mollstemt – nå og da slippes lyset inn i den luftige og gitadrevne produksjonen der pop og rock møtes på herlig vis. Tekstene på plata er langt over gjennomsnittet, og treffer stort sett hele følelsesregisteret hos lytteren. Tekster pakket inn i nydelige melodier som er usedvanlig slitesterke.

7. Stefan Sundström: «Östan Västan Om Stress Och Press»

Sundströms miks av tøffe gitarriff, svært potente tekster, spor av både jazz og visesang og  stemme, treffer hardt og umiddelbart. Godt hjulpet av briljante Bo Kashis Orkester, fremkaller Sundström et lydbilde der det er plass til både spinnvill og energisk rock drevet fremover av rufsete gitarriff og slentrende tangenter, og mer sofistikerte dryss av varmblodig jazz og visepop. Hele tiden holdt i ørene av gode melodier som nekter å slippe taket. At det nå og da også dukker opp glimt av punk, country og psykedelika, gjør det bare enda mer lyttervennlig. Når låtene i seg selv er så gode og lette å like, er det fort gjort å glemme ordene. Noe man absolutt ikke må. Måten Sundström bokstavlig talt omfavner skogen og naturen på i «I en bortglömd skog» er både rørende og tankevekkende. «Den svarte pedagogiken» (med herlige blåsere) er sivilisasjonskritikk på sitt aller beste, og «Influenser flunsa» og «Hur många likes» renner over av herlig samfunnssatire du definitivt ikke vil gå glipp av.

8. Duschpalatset: «Baby» 

På sitt andre album, «Baby», overbeviser Duschpalatset stort med skranglete, vindskeiv, sjarmerende og svært iørefallende låter. Bandet, som kommer fra Umeå, minner sterkt om andre svenske artister som Säkert, Wannadies og tidlig Hästpojken. Selvom det knapt finnes dødpunkter på plata, er det vanskelig ikke å trekke fram sjarmbomber som «Ford Festiva», «Jag  är min egen värsta favoritt», «Solbränd i Barcelona», «Konstigt», «Pang å bom» og «Nyår». Tekstene – som skuer både framover og bakover i tid – er ualminnelig gode; både morsomme, underfundige og reflekterte. Låtene drives framover av en nydelig miks av synther, rufsete gitarer og opptil flere vokalbidrag. Spør du oss har Duschpalatset, som består av tre tjejer og en grabb, laget et av årets mest underholdende, skranglete og iørefallende indiepoprock-album.

9. Linus Hasselberg:  «Oktober og Oranget»

Det er ikke ofte Popklikk-redaksjonen blir mektig imponert over artister som snakker/nynner seg gjennom låtene, men Hasselbergs vidunderlige musikalske univers, der Hasselbergs stemme og tekstene i stor grad spiller hovedrollen, traff meg umiddelbart midt i hjerterota. Tekstene, som setter ord på de fleste følelsene i ordboka, er både smarte, vidunderlige, dyptloddende og rørende. Men musikken på «Oktober og Oranget» er langt mer enn spoken word og glimrende tekster. Hasselberg har nemlig hentet inn en haug med gjestevokalister som tilfører låtene både variasjon og melodiøs kraft. Mye takket være arrangementene er det flere av låtene som sender tankene til Håkan Hellströms musikalske univers. Vi snakker en svært leken produksjon der det er plass til både strykere, blåsere, kassegitarer, ukulele, karibiske rytmer, orgel, synth og mye, mye mer. Ifølge våre ører er definitivt «Oktober og Oranget» en musikalske sjarmbombe av beste sort.

10. Markus Krunegård: «Kemtvätten»

I 2008 slo Markus Krunegård igjennom med et brak med albumet «Markus-evangeliet» og låta «Jag är en vampyr». Etter det har Krunegård sluppet seks album der han stort sett har lyktes med å blande pop og rock på en iørefallende og sjarmerende måte. Hans åttende album, «Kemtvätten», er blant hans beste, et album med myke kanter og melodiøse virkemidler. Flere av låtene, som «Lavidalokka», «Stjärnor i trottoaren» og tittellåta, sitter som et skudd allerede etter første lytting. At vi nå og da kan høre et svakt ekko av The Replacements musikalske univers, høster selvfølgelig applaus i Popklikk-redaksjonen. At Krunegård makter å lage både underholdene og interessante tekster, trekker selvfølgelig også opp.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1658