Årets 75 beste utenlandske plater 2022

507DACAB-4713-44CC-B695-DF6752CD0A09Å velge ut de 75 beste utenlandske platene fra 2022 har neimen ikke vært lett. Det er langt lettere å konkludere med at det har vært et svært godt år for musikk. Det beste på mange år, faktisk!

Etter noen kompromisser, litt forsiktig krangling og mange gledesutbrudd, endte vi opp med en liste der artister som leker seg innen sjangre som rock, pop, powerpop og americana til slutt trakk de lengste stråene. Når det er sagt; vi føler at de 75 platene vi landet på peker i mange musikalske retninger. Men det er klart; om du digger hiphop, metal og listepop, må du lete andre steder enn på Popklikk.

En annen erkjennelse er at vi nok, i år som i fjor, må høre på litt mer klassisk rock/punkrock, det er jo tross alt der det begynte for de fleste i Popklikk-redaksjonen.

Ok, da kjører vi:


1. Wilco: «Cruel Country» 

Tre år etter fine «Ode To Joy», er Wilco tilbake med et album bestående av 21 låter! Et album der bandets hang til å eksperimentere og prøve ut nye musikalske krumspring er lagt på vent. For på «Cruel Country» er det gjengens nære forhold til country og folk som vektlegges. Alle bandets seks medlemmer bidrar på hvert sitt hvis, men uten at noen slår på stortromma. Selv bandets eminente gitarist, Nels Cline, må holde seg på matta. Om man vil, kan tittelen «Cruel Country» tolkes både som et nikk til countrymusikkens betydning for Tweedy og som en kommentar om tingenes tilstand i bandets hjemland, USA. Et stadig mer splittet land, der forskjellene øker og evnen til dialog og samarbeid har dårlige arbeidsvilkår. Problemstillinger og temaer Tweedy belyser i noen av låtene på plata, deriblant tittellåta, «I Am My Mother» og «Hints». Med «Cruel Country» har Wilco lyktes med å lage et nydelig og stillegående album, der country, folk og rock veves sammen på forbilledlig vis. Et knallsterkt album som bare kommer til å bli bedre og bedre for hver gjennomspilling. (Espen A. Amundsen)

2. Kevin Morby: «This Is A Photograph»

Flere av låtene begynner i et rolig og repeterende tempo, som etter noen økende temposkifter  eksploderer i storslåtte partier der både strykere, tangenter, blåsere og trommer løfter Morbys stemme mot uante høyder. Noe særlig de to åpningslåtene, tittellåta og «A Random Kind Of Kindnes», er utsøkte eksempler på. Men, Morby er også en mester i å lage stillegående og vakre ballader der lydbildet fylles på med nydelige nyanser og smarte innfall. Som for eksempel «A Coat Of Butterflies» og «Stop Before I Cry», to usedvanlig vakre komposisjoner, der særlig sistnevnte, som blant annet handler om hans kjæreste, Katie Crutchfield (Waxahatchee), treffer ekstra hardt etterhvert som strykerne faller inn. Men førstnevnte, som er en slags hyllest til Jeff Buckley, er ikke stort dårligere.  Et annet stort høydepunkt er «Bittersweet TE», der Morby har fått med seg Poklikk-favoritten Erin Rae på vokal. En låt der banjo, feler og strykere omkranser to vokaler som kler hverandre særdeles godt. Med «This Is A Photograph» manifesterer Kevin Morby sin posisjon som en av våre beste og viktigste artister akkurat nå. (EAA)

3. Alvvays: «Blue Rev» 

«Blue Rev» er et album uten nevneverdige svake punkter. Kall det powerpop, indiepop, hva som helst. Det jeg digger her er at utgangspunktet er gedigne låtskrivertalenter, og et finfint band rattet nennsomt inn av den velrennomerte produsenten Shawn Everett. Inspirasjonskildene er lett å oppfatte, men aldri plagsomt i veien for de varierte, dels spretne, dels tilbakelente låtene. Det er Beatles og Big Star, Pixies, Lilys, New Pornographers, Go-Go’s, Best Coast, Lush og blodige valentinere, men med alle popføttene solid på plass i 2022. Betegnende nok er låta kalt «Tom Verlaine» krydret med en akkurat passe smakfull dose Kevin Shields-aktig «glide-gitar». Synther som nesten tipper over i småpompøst Cocteau Twins-land avløst av hissige fuzzgitarer. Tekstene virker som en slags «stream of conciousness»-tripp der det er vrient å få øye på «budskap» og liknende trivialiteter, på den annen side slipper vi den uutholdelige dagbok-stilen som preger altfor mye samtidspop. Kort oppsummert må dette være et av årets brillefineste pop-album. Akkurat nå er jeg klar for repeat-knappen en gang til. (MS)

4. The Boys With the Perpetual Nervousness: «The Third Wave Of…» 

Kan dette være årets beste gitarpop-album? Eller rett og slett Årets album, full stopp? Over ti låter og 27 minutter tar TBWTPN oss med på en reise «close to home», kan vi kanskje si, der hypermelodiske øyeblikk, fengende gitarriff og tekster om det fine, men endog så skjøre hverdagslivet. I ånden til dette albumet trenger vi ikke dra det ut i det lange og brede. TBWTPNserverer små, jangly Teenage Fanclub’ske mesterverk i åpningsduoen «As The Day Begins» og «Look Back» og videre i spor som «Open Up The Box», «Turning Red» og «Old Pictures of Ourselves». Låtene kjennetegnes av smittende gitartoner, en stødig rytmeseksjon som holder alt sammen og himmelsk koring. «In the Right» og «Out of Time» tas tempoet opp et lite hakk og girutløp for anelsen mer skurrete gitarer og powerpop-driv. Disse øyeblikkene gir oss som lyttere litt mer å bite i, men hele tiden innenfor Taylors og Marcos’ vinneroppskrift! I nydelige «Isolation» tar bandet det ned et hakk, de introduserer kassegitarene og gir oss et tilbakeblikk på pandemi-livet, med Mary Lou Lord som den perfekte bakgrunnsvokalist. Det hele avsluttes med den litt såre «Old Ways» hvor Andrew Taylors vokal tar oss med inn i nok en fin, liten hverdagshistorie. (EDHO)

5. Michael Head & The Red Elastic Band: «Dear Scott»

Det er ingen tvil om at Michael Head nok en gang har truffet den berømte spikeren på hodet. Hovedårsaken til dette skyldes selvfølgelig først og fremst Heads unike evne til å lage svært iørefallende låter, men produksjonen til Bill Ryder-Jones må også tildeles en stor del av æren for at lydbildet og låtene er blitt så til de grader vellykkede. Et lydbilde der det foruten gitarer, bass, trommer og tangenter, suppleres med nydelige blåse- og strykearrangementer. På flere av låtene bys det dessuten på opptil flere musikalske taktskifter underveis, noe som igjen tilfører plata både variasjon og særpreg. Tekstene på plata er så til de grader underholdende, tilbakeskuende og smarte, at flere av dem fremstår som små noveller med mange underfundige betrakninger og innfall. Kombinasjonen av nydelige melodilinjer, overtrufne tekster og en varm og detaljrik produksjon, gjør at «Dear Scott» allerede nå viser tegn på å være en tidløs klassiker der fortid og nåtid smelter sammen på perfekt vis. En fortid med røtter i den amerikanske vestkysten og livet i gatene i Liverpool, og en nåtid der disse inspirasjonskildene videreføres på forbilledlig vis. (EAA)

B08D2687-BE0F-485C-BB69-CE5CEFF7CB23

6. Martin Courtney: «Magic Sign» 

Martin Courtney har gjennom en årrekke skapt magiske øyeblikk som frontfigur i New Jersey bandet Real Estate. Noe han selvfølgelig fortsetter med på sitt andre soloalbum, « Magic Sign», et album fylt med deilige poplåter i skjæringspunktet powerpop, softpop og country. En musikalsk treenighet Popklikk-redaksjonen setter ualminnelig stor pris på. Omgitt av et lydbilde fylt med jingle-janglete gitarer, keyboard/synth, pedal steel, strykere og Mellotron, renner godlåtene ut en etter en. Det er neppe et dårlig tips å anta at platehylla til Courtney består av opptil flere plater av av band som The Byrds, The Teenage Fanclub og Nada Surf. Courtney er en låtskriver med en ekstrem teft når det gjelder å lage melodiøse og slitesterke låter. Anført av hans lune og slentrende stemme, beveger låtene seg uanstrengt avgårde på en bølge av varme og nostalgi både tekst-og melodimessig. Etter den fantastiske åpningslåta, «Corncob», dukker det ene musikalske høydepunktet etter det andre opp til overflaten. (EAA)

7. Bonny Light Horseman: «Rolling Golden Holy» 

Der er ikke akkurat noen skårunger vi har med å gjøre her; Anaïs Mitchell har gitt åtte soloalbum, Eric D. Johnson har lang fartstid fra både Fruit Bats og The Shins, mens Josh Kaufman er kjent fra The National. «Exile» er en godt egnet åpningslåt med sitt aktuelle tekstlige tema, signaturbanjo og sterke refreng. En av styrkene til bandet er at de har to sterke vokalister i Mitchell og Johnson, og at de veksler på å ha hovedvokalen. «Comrade Sweetheart» er neste låt ut. Dette jo være en av årets fineste ballader, så intenst tilstedeværende, insisterende og perfekt arrangert som en sang kan bli. «California» tar opp den sterke låtskrivertradisjonen til Crosby, Stills, Nash & Young. Allerede i åpningsakkordene på vakre «Summer Dream» skjønner man at det kommer noe veldig bra«Sweetbread» har en fin jazza intro, et catchy refreng og et saxofon-hook i mellompartiet som setter seg i hjernebarken. Neste virkelige godlåt er «Fleur de Lis» som har et virkelig personlig og fint preg i stemmen. Det musikkhistoriske studiet av en sistelåt,«Cold Rain and Snow», har også klassikerpotensiale med sitt fine Crazy Horse-slentrende komp. (Jon Erik Eriksen)

8. Joel Alme: «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt»

Selv sier Alme, som nå bor i Stockholm, at «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt» er den tredje og siste platen der han skriver om sin oppvekst i Gøteborg. Som på de to foregående platene handler tekstene om de små, men akk så store tingene i livet, tekster som tidvis er så såre og hudløse at det er lett å leve seg inn i ordene som formidles. Det som skiller trioen, er at tekstene denne gangen muligens en smule mer livsbejaende og optimistisk enn på forgjengerne. «Sköt er själva så skjöter jag inte mitt» er, mye takket være de nydelige melodiene og arrangementene, et vakkert og svært iørefallende album. Det lettbente lydbildet, som er fylt med kassegitarer, tangenter og nydelige strykearrangementer, sender nå og da tankene i retning av  The Velvet Underground, Van Morrison, Harry Nilsson, de første platene til The Bee Gees, Nick Drake, Brian Wilson og Håkan Hellström. Å lage et så lett tilgjengelig og vidunderlig album, der både tekster og melodier fungerer så godt som optimalt, er så uendelig mye mer krevende enn mange tror. For selv om Alme henter  inspirasjon fra andre artister, drives musikken hele tiden framover av hans egen musikalske visjon. (EAA)

9. U.S. Highball: «A Parkhead Cross of the Mind»

 Jangle-luja! Glasgow-duoen U.S. Highball traff oss helt på tampen av plateåret 2022, selv om den kom ut tidlig på våren. Bedre sent enn aldri og alt det der… Dette er ukomplisert, hypermelodisk og lett fordøyelig jangle-pop. Låtene sitter som et skudd og varer sjelden mer enn to minutter. Tekstene er av det personlige og/eller referanse-tunge slaget. Her er det hyllester til både den ene og den andre musikalske helten. Og faktisk: ikke kun til artister i samme lei som Glasgow-gutta. Men, fremfor alt: Dette er tolv låter vi har lyst til å høre på en gang til i det den siste tonen er spilt. (EDHO)

10. Rolling Blackouts Coastal Fever: «Endless Rooms»

Nå har «Endless Rooms, bandets tredje full-lengder, endelig landet. Og for en stilfull og nydelig gjennomført landing det har blitt! Godt hjulpet av medprodusent Matt Duffy, har RBCF jobbet fram et stringent og krystallklart lydbilde der bandets viktigste våpen – gitarene – virkelig får skinne. Om du er glad i el-gitarer som dundrer avgårde, både synkront og hver for seg, er «Endless Room» en plate du bare ha. Bandets tre gitarister og låtskrivere, Fran Keaney, Tom Russo og Jim White, har gravd fram en magisk trylleformel der alt virker så naturlig og avstemt at man som lytter blir fullstendig oppslukt av musikken. Samspillet mellom el-gitarer, bass og trommer er så tight at det knapt kan gjøres bedre. Låtene gynger avgårde i et forrykende, men likevel behagelig tempo. For å utvide lydbildet en smule, dukker det opp både synth, orgel og glockenspiel underveis. Selvom RBCF etter tre helstøpte album, høres mest ut som seg selv, går fremdeles tankene til band som The Go-Betweens og The Church. På « Endless Rooms» er det umulig ikke å nevne band som Television og The Dream Syndicate som mulige inspirasjonskilder. Tittellåta høres ut for eksempel ut som en herlig miks av RBCF, Television og The Knack. (EAA)

871DCF5B-705C-4538-AE3E-9C7716B5F8DF

11. Annika Norlin: «HYENE»

«HYENE» bestående av halvparten svenske og halvparten engelske tekster. Noe som selvfølgelig fungerer strålende. Som alltid. For det kan synes som om Norlin ikke er i stand til å lage dårlig musikk. Hun er og blir en kvalitetsgarantist for de av oss som elsker indiepop. Flere av låtene på «Mentor», som er produsert av Andreas «HYENE» Söderlund, flyter rundt i et atmosfærisk lydbilde der synth og piano, lekne gitarer og nydelige koringer dominerer. Noe låter som, «Darkest Shade of Dark» og «Hydra» og «Alien» er et utsøkte eksempler på. På nydelige og stillfarne «Pengar», spretne og poppete «Vita Frun» og pianoballaden «Kroppen som en skål», dukker det opp både strykere og blåsere.Plata avsluttes med den kruttsterke balladen «Den siste», der Norlin deler på vokalen med Mattias Alkberg. En låt med en tekst det er få forunt å skrive. Som alltid med Annika Norlin, er låtene så melodiøse og iørefallende at man fort kan glemme å lytte på tekstene. Noe man må unngå for enhver pris, for Norlin er utvilsomt en av Nordens beste låtskrivere, både når det gjelder tekst og melodi. (EAA)

12. Weyes Blood: «And In The Darkness, Hearts Aglow»   

Amerikanske Weyes Blood, eller Natalie Laura Mering som hun egentlig heter, har laget et album spekket med genuint gode melodier, sofistikerte arrangement, storslått produksjon og vakre harmoniske vokalparti. De to første sporene er gode, men det er «Grapevine» som virkelig skinner og setter standarden for denne skiva. Den er gigantisk, innovativ og vakker. Den er også låten hverken John Grant eller Kacey Musgraves noen gang skrev. «God Turn Me Into a Flower» er hinsides vakker med sitt englekor og fuglesang at jeg får frysninger. «Hearts Aglow» er en av skivas mest tilgjengelige låter, der den ruller avgårde med sitt ganske straighte americana-komp, samtidig som lokomotivet er fylt til taket med komplekse harmonier og nydelig koring. «Twin Flame» er også glimrende, og er en av mine favoritter, bygd over programmert perkusjon, og nok en låt som tekstlig dveler ved problematiske relasjoner. «The Worst Is Done» er så enkel, og likevel genial, i sin oppbygging at den minner om ABBA. Det er en kunst å lage musikk som dette, som det er få forunt å beherske. (JEE)

13. Dungen: «En Är För Mycket Och Tusen Aldrig Nog» 

Dette albumet vrimler av deilige psykedelia-referanser samtidig som dette trolig er en av Dungens mest pop-iørefallende langspillere – sju år etter forrige album. Denne skribent lar seg begeistre av et knippe strålende låter som ikke pynter seg med psych-effekter, men snarere blir en definisjon av hva psykedelisk musikk skal være på sitt beste, ved å by på en nær transcendental virkning for våkne lyttere. Legg til en fantastisk fin og organisk produksjon der vekslingen mellom akustiske og fuzz-gitarer, varsomme pianoer, tverrfløyter og eh.. «aktivt» trommespill, gis luft, rom og plass, dandert med hovedpersonens vare, enkle og vakre poesi og utsøkt paisleymønstret melodiføring. Andy Partridge ville gitt brillene og hatten for de mange uventede melodivendingene og skrudde lydene, i kombinasjon med utsøkt låt-estetikk og passelig syrete spilling, som preger dette fengende albumet. Aller best er kanskje den drivende, gitardominerte «Nattens Sista Strimma Ljus.» «Höstens Färger» heter en av de mer dempede låtene her, der melodien tar en typisk partridgesk vending – høstens album, spør du meg. Kanskje årets, rett og slett. (MS)

14. The Beths: «Expert In A Dying Field» 

På «Expert In A Dying Field» videreforedler The Beths formelen fra forrige album. Det betyr at vi får servert melodiøs powerpop og vakre vokalharmonier i veksling med tøffe støyparti. Den utrolig fine tittellåten er et godt eksempel på dette med sin herlige temagitar. Gitarist Jonathan Pearce er forresten oppført som produsent og mikser denne gangen, og den jobben har han utført på forbilledlig vis. Bassist Benjamin Sinclair og trommis Tristan Deck står bak den særdeles tighte rytmeseksjonen. «Knees Deep» er en liten popperle. Singlen «Silence Is Golden» åpner med et signaturriff fra øverste hylle. Hele låten roper «hit» og det hele er så catchy og vanedannende som det kan få blitt. Min personlige favoritt er likevel den uforskammet gode «Your Side». Noe mer nedtonet, men likevel veldig catchy på en Cranberries-måte. Vi snakker låtskriving på høyt nivåAndre høydepunkt er «When You Know You Know», «A Passing Rain» og den rolige avslutninga, «2am», som nesten kunne vært en Death Cab For Cutie-låt. The Beths fråtser uhemmet i musikkhistorien, men høres likevel aldri ut som noen andre enn seg selvResultatet er blitt uanstendig bra og «Expert In A Dying Field» er bandets tredje kanonalbum på rad. (JEE)

15. Wet Leg: «Wet Leg» 

En stiligere åpning på et indiepop-album enn «Being in Love» og hiten «Chaise Longue» skal du lete lenge etter. Vi snakker uimotståelig moderne pop i et litt ubestemmelig landskap prestert av to kvinner i slutten av tjueårene, Rhian Teasdale and Hester Chambers fra Isle of Wight. Hiten deres har allerede over 17 millioner Spotify-strømmer, og for en gangs skyld er det et kvalitetstegn. En så universelt fengende låt vil jeg påstå at det lages bare noen få av i løpet av et tiår – du får en dose og vil bare ha en til. Duoen ellers forfriskende selvironiske tekster i disse woke tider («Are you woke, give me diet coke»), som gir håp for en generasjon som ofte virker fortapt i skyldtynget alvor. Kanskje et lite hint om at ikke alle unge kvinner som lager bra musikk er nødt til å være seriøse og selvutleverende. Musikalsk kunne man trekke linjer til folk som Franz Ferdinand, Arctic Monkeys og The Breeders, eller for så vidt Billie Eilish, men med et pop-instinkt som på sitt beste er mer ABBA enn Strokes, for å si det sånn. Lydbildet er så moderne man kan få det fra folk som driter i hva som er moderne – det er i hvert fall et kvalitetstegn. Livet blir mindre kjedelig av vitamininnsprøytinger som dette. (MS)

0F85C30B-55F7-4A31-9106-3F2D76F53524

16. girlpuppy: «When I’m Alone»

Bak navnet girlpuppy finner vi unge Becca Harvey. Denne Atlanta-dama har levert ei fenomenal alternatipopskive, upretensiøs, drømmende og til tider helt vidunderliggirlpuppy åpner sine dagdrømmerier med den forrykende «Wish» med sitt herlige gitarøs. Harvey synger akkurat passe uanstrengt og tilbakelent slik at det låter kulere enn kult. Neste spor, «TeenageDream», rulles i gang, og akkurat der er jeg solgt. For dette er platas store øyeblikk, så lekentelegant og sprudlende som pop kan bli. Balladen «Somewhere» holder også et ekstremt høyt nivå, og er arrangert med stryk og det hele. Refrenget består av ei melodilinje som kun et tall andre kunne skrevet. Her er Harvey helt oppe i Billie Eilish-ligaen. «I Want To Be There» er også en finfin poplåt, passe dekorert med fuzzgitar. Selv album-fillers som «Revenant» høres ut somnoe Benjamin Gibbard fra Death Cab ville ha blødd for å skrive. (JEE)

17. Beyonce: «RENAISSANCE»

Beyonce er vel omtrent verdens mest kjente og mestselgende artist – og milliardær i norske kroner, med god margin. La ikke det tale mot det siste albumet hennes! RENAISSANCE er et fyrverkeri av en plate, nemlig. En reise gjennom et virvar av stilarter der hele Beyonces brede appell får spillerom, fra spenstig, intens elektro-rap («Break My Soul», «Cuff it») til smooth, melodisk balladekunst («Plastic Off the Sofa») ikledd små doser kledelig vokalgymnastikk. Tekstmessig er det et gjennombærende «ikke kødd med meg»-preg over hele linja – det handler om kropp, sjel og samfunn. Glimtvis inkorporerer de personlige tekstene også en tidsånd-riktig afro-amerikansk stolthet ufravikelig knyttet også til samtidige, grelle hendelser, som illustrerer at borgerrettighetskampen som for alvor skjøt fart i takt med soulmusikk-eksplosjonen på 1960-tallet, på ingen måte er fullendt eller avsluttet. I det perspektivet er det vanskelig å overdrive hvor viktig en artist som Beyonce kan være. Men først og fremst er dette er voldsomt versatilt og eklektisk, lekkert og sprettent produsert album – og jeg tror, uten å være ekspert, at Beyonce aldri har sunget bedre – hun vrir, leker, spytter, rapper og kiler med sin allsidige stemme. Det er betegnende også hvor elegant vår tids ypperste popdronning siterer et av sine idoler, Donna Summers «I Feel Love» mot slutten av det over en time lange verket, eller hvordan en av overgangene mellom låter låner både akkordskifter og stemning fra Marvin Gayes udødelige mesterverk «What’s Goin On». Det ville således være både umulig og arrogant å hoppe bukk over denne plata når 2022 skal oppsummeres. (MS)

18. Julia Jacklin: «PRE PLEASURE»

På sitt tredje album har Jacklin funnet fram til et modent og personlig uttrykk. At hun har klart å ta steget opp i divisjonene skyldes solid låtskriving og, ikke minst, valget av produsent. Marcus Paquin har blant annet jobbet med herlige utgivelser som Arcade Fires «The Suburbs» og The Nationals «Trouble Will Find Me». Et kjennetegn ved Jacklins produksjoner er «Wait for it-effekten», overraskelsesmomentet som gjerne slår inn et godt stykke ut i låtene. Bare hør hvordan kompet kommer inn cirka  2.30 ut førstelåten, «Lydia Wears A Cross», eller det uventa heftige refrenget andrelåten «Love, Try Not To Let Go». Tredjelåta, «Ignore Tenderness», er et godt eksempel på Jacklins sylkvasse og personlige tekstunivers.  den skinnende og rocka «I Was Neon», kommer hooket i refrenglinja. Etter skivas sterke åpning, får vi et hvileskjær platas midtparti. r det er sagt, så er disse rolige låtene en styrke hos Jacklin. Her får vi skarpe betraktninger som «Too In Love To Die» og den gripende «Less Of A Stranger» som handler om Jacklin’s problematiske forhold til sin mor. Dynamikken tar seg kraftig opp igjen med låta «Be Careful With Yourself». Ogsistelåta, den orkestrerte «End Of A Friendship», er sterk. (JEE)

19. Big Nothing: «Dog Hours»

 Big Nothing er en av årets oppdagelser for en del av redaksjonen. Dette er no-nonsense og iørefallende indie-rock med en god dose powerpop, pop-punk og en liten dråpe americana, kan vi kanskje si. Ordentlig solide og vanedannende greier! Dette er bare en av flere plater fra Philadelphia-labelen Lame-O Records som vi har lånt øre til i år. Anbefales for alle som liker indie-rocken sin melodiøs og powerpopen sin powerpop’ete… (EDHO)

20. Kiwi Jr: «Chopper»

Åpningssporet «Unspeakable Things» setter tonen, med keyboard-intro i en klassisk mid-tempo gitarpop’er der Gaudets hang til litt kryptiske tekster nok en gang åpenbarer seg. «Parasite II» følger opp med det som kanskje er nærmest uttrykket på den forrige plata og «Clerical Sleep» er et halvt minutt med perfekt temperert pop ornamentert av et nærmest drømmende refreng. I «Night Vision» og «Kennedy Curse» gås det rett på med catchy The Strokes-gitarer, mens «Contract Killers» leker seg med et mer åttitalls-orientert arrangement hvor resten av bandet også bidrar sterkt med koring og til låtens lett dramatiske uttrykkGaudet er på reise i Europa – metaforisk eller virkelig vites ikke – i «The Sound of Music» der Julie Andrews navnedroppes og europeiske politisirener trekkes fram i det som er albumets mestcatchy nummer. Til slutt får vi den litt mer langsomme og seks minutter lange avslutningen i «The Masked Singer». En perfekt avslutning på en litt uventet utvikling for et band vi kommer til å følge tett i årene som kommer. (EDHO)

6225B153-E7EE-486D-A761-7422318F8791

21. Indigo Sparke: «Hysteria»

«Hysteria» er australske Indigo Sparkes ventil for kjærlighetssorgen etter bruddet med Adrianne Lenker (Big Thief). Lenker produserte Sparkes første album «Echo» (2021). Aron Dessner (The National) har hatt en enkel produsentjobb med Sparkes geniale låter og sparsomme, nakne arrangement. På «Pressure In My Chest» er det lagt på antydende Cure-gitarer og et mildt komp. Sparke synger med hele det knuste hjertet utenpå. «God Is A Woman’s Name» er fullstendig opprivende, samtidig som den har stort radiopotensiale. Usigelig vakkert.«Infinity Honey», «Set Your Fire On Me», den desperate «Hold On» og «Time Gets Eaten» likesåFor ikke å snakke om den nydelige sitelåten «Burn», nei og nei, så fint tristhet kan låte. (JEE)

22. Horsegirl: «Versions of Modern Performance»

Der er en allsidig og snasen langspilldebut, dette, og allerede låttitlene og albumtittelen,«Versions of Modern Performance», lover godt. Vi snakker støygitar-punkpop fra høy hylle, der en solid dose gjeld skal betales til Kevin Shields og hans blodige valentiner. De har attpåtil adoptert hans karakteristiske «glide-gitar» på flere låter (akkordbred bruk av vibrato-armen. Albumet byr på en god rekke treffende arrangerte, ordentlige låter der vitamin-innsprøytende melodier aldri druknes helt i det deilig bråkete lydbildet. Dels er det utflytende og søkende, som i «The Fall of Horsegirl», dels mer «rett på sak»-punkpop, som i nevnte «Anti-Glory» og «Option 8». Men den lengste låta klokker inn på 3:48, og stort sett er låtene langt kortere – tommel opp for det! Så hvis du kan tenke deg en slags Sonic Youth/My Bloody Valentine/Ramones-hybrid med Stereolab-vokal og kanskje en liten dæsj And You Will Know us By the Trail of Dead, er dette midt i blinken. Horsegirl kan fort ende opp som årets indie-funn! (MS)

23. BODEGA: «Broken Equipment»

Låtene på «Broken Equipment» er en utsøkt miks av hip-hop, rap, punk, post-punk og rock. En uimotståelig miks som i min verden sender tankene til artister som The Clash, Big Audio Dynamite, Talking Heads, Run-D.M.C., Beastie Boys, The Jam og The B 52’s. Den første låta jeg hørte, singelen «Statuette on the Console», fyker avgårde i et vanvittig tempo, drevet framover av hissige gitarer og tettsittende tromming. Vi snakker ren nytelse og hæla i taket. «NYC (disambiguation)», «Pillar on The Bridge of You» og «How Can I Help You» er tre herlige rocklåter som (i mitt hode) hadde passer perfekt inn på platene The Clash og The Jam lagde på 80-tallet. På de to åpningslåtene, «Thrown» og «Doers», smeltes art-rock, punk og hip-hop sammen på finurlig vis. Noe som selvfølgelig fungerer aldeles utmerket. «C.I.R.P» er en hardtslående perle, som banker hodet i veggen over et intenst og gjentagende tema. Etter å ha jaget samtlige låtene framover med hjelp av både pisk og gulrot, velger BODEGA og avslutta herligheten med nydelige og stillegående «After Jane». Selvom Ben Hozie på ypperlig vis står for brorparten av syngingen/snakkingen, bidrar Nikki Belfiglio også med forfriskende vokal på to av låtene. Noe som tilfører plata både variasjon og en sjarmerende vri. (EAA)

24. The 1975: «Being Funny In A Foreign Language»

Den nye skiva til det britiske bandet, The 1975, anført av vokalist Matthew Healy, er deres mest fokuserte album på lang tid. Borte er eksperimenteringen og de mer eller mindre vellykkede lyd-collagene som de har vært kjent for tidligere. Igjen sitter vi med en håndfull skikkelige sanger fra et band med noe på hjertet. På «Being Funny In A Foreign Language» (BFIAFL) serverer bandet litt hvitmanns-funk her, mainstream-poder, og litt blek soul innimellom. Det høres kanskje ikke så forlokkende ut, men når det ser som mørkest ut dukker det plutselig opp små skatter, som for eksempel den fine Paul Simon-aktige radiolåten «Part Of The Band», med et parti med vakkert falsettkor. Låten vokser ved hver lytting. «I’m In Love With You» følger samme oppskrift som hit’en «If You’re Too Shy (Let Me Know)» fra den forrige skiva.  «About You» seiler opp som en personlig favoritt på plata. Det er en herlig, storslått retro-poplåt inspirert av band som for eksempel Roxy Music. Med «BFIAFL» har The 1975 laget sin mest gjennomførte, og hittil kanskje beste plate. (JEE)

25. Fountains D.C.: «Skinty Fia»

Følelsen av fremmedgjøring går igjen i mange av låtene på albumet. På «Bloomsday» blir vokalist Chatten skikkelig nostalgisk. Sangen har samme navn som markeringen av årsdagen for den ene dagen som er omtalt i James Joyces roman Ulysses. Dagen er oppkalt efter hovedpersonen i Ulysses, Leopold Bloom. Det er en diger gitarlyd, ikke ulikt The Cures lydbilde, og bandet jager oss fremover. «Bloomsday» etterfølges av «Roman Holiday», med en tradisjonell rockeåpning og et forsøk tekstmessig på å omfavne London. Men det skjer ikke uten en viss bitterhet og distanse til den engelske storbyen. Igjen drives vi av gårde fra vers til refreng til vers, med en gitar som nekter å bøye seg for overmakten. Overalt på denne platen, Fontaines tredje album på fire år, blir vi overrasket. Plutselig dukker det opp et enkelt trekkspill på «The Couple Across the Way». Det kan like gjerne være en låt spilt inn i pausen av innspillingen, men teksten formidler følelser fra et forhold som absolutt ikke funker. Dette er et forbanna sterkt album, hvor en komet av en gruppe eksperimenterer i hvilken retning de vil ta karrieren. Kall det post-pønk, kall det hva du vil – dette er energi, og musikken tar skikkelig balletak på deg. Mer kan vi ikke kreve av et album i 2022. (Herman Berg)

8F0730F6-6CA8-41B6-AACF-5FEC0BE347A1

26. Dawes: «Misadventures Of Doomscroller»

Dawes har blitt et av de bandene som bare gir ut gode plater år etter år. «Misadventures of the Doomscroller” var allikevel en liten overraskelse. Her gikk Taylor Goldsmith og bandet et steg videre. Borte var de mer streite soft-rocklåtene fra de siste par platene og hva fikk vi? Syv låter som trekker ut og er mer jammete. Nesten litt i Grateful Dead-land? Men, det er fortsatt ekstremt godt produsert og vellydende vestkyst-rock i bunnen. Nydelig lytting på sene kvelder i alle fire årstider! (EDHO)

27. Carson McHone: «Still Life»

Etter å ha hørt den fantastiske åpningslåta, «Hawks Don’t Share», der Stones-aktige gitarer holdes i ørene av en fantastisk blåserekke, og saksofonen virkelig får skinne, var jeg fullstendig bergtatt. Etter å ha hørt spor to, den yppige og melodiøse tittellåta, med velklingende kassegitarer og stilige tangenter, der el-gitarene tar fullstendig kommandoen mot slutten av låta, slo det meg at begge låtene minnet ganske mye om en eller annen artist jeg har hørt mye på de siste årene. Da jeg sjekket hvem som hadde bidratt på plata, falt brikkene på plass. Det kunne liksom ikke være noen annen. Og jada, jeg snakker selvfølgelig om Daniel Romano som både har arrangert, produsert, sunget, spilt trommer og gitarer på plata. Komboen McHone/Romano er med andre ord en perfekt match.  Når det er sagt; «Still Life» er først og fremst Carson McHones baby, det er hun som har skrevet alle låtene og synger seg rett inn i lytternes hjerter. And that girl can sing, tro meg! I løpet av plata eksponeres man for alt fra røffe el-gitarer, myke kassegitarer, vakre pianoakkorder, snasne koringer, litt trekkspill, passe store doser orgel og forfriskende og hissige blåsere. (EAA)

28. The Big Moon: «Here Is Everything»

«Here Is Everything» er det etterlengtete tredjealbumet til dette London-baserte jentebandetBraksinglen «Wide Eyes» kom tidligere i år og Popklikk omtalte både den og det forrige albumet i begeistrete ordelag. Forventningene var med andre ord høye til tredjealbumet, og plata skuffer heldigvis ikke, selv om bandet har bevegd seg i en mørkere retning. Det hviler et større alvor over The Big Moon både i tekster og sound. Singlen «Wide Eyes» låter selvfølgelig fortsatt oppløftende, men også her lurer et ekko av Joy Division / New Order i kulissene i større grad enn på forrige plate. Førstelåten, «2 lines», mer enn antyder hvor det bærer hen på denne plata. Tittelen refererer til de to strekene på graviditetstesten, verden blir aldri den samme igjen og hverken den vordende mor (eller far) vet hvor de skal gå. «This Love» er også en tøff låt som er bygd over en figur på kassegitaren. «Trouble» er neste godlåt med bøttevis av ungdommelig attityde. «Satellites» er en ubegripelig vakker sang fra mor til barn som handler om alt som er nytt og litt skremmende i morsrollen. The Big Moon er på god vei mot å skape den klassikeren jeg mener de har i seg. (JEE)

29. King Hannah: «I’m Not Sorry, I Was Just Being Me» 

King Hannah er et forfriskende bekjentskap fra selveste Liverpool, men har fint lite tilknytning til The Beatles, The La’s eller Echo & the Bunnymen – det denne duoen, som består av Craig Whittle og Hannah Merrick (opprinnelig fra Wales), derimot har til felles med 60-tallets britiske invasjon er en dominerende innflytelse fra dype amerikanske røtter – blues, folk og sørstatsnovelle-feeling, ørkenstemning og voodoo-groove – like deler «Paris, Texas» og Dr. John, ispedd bøtter av inspirasjon fra mesterlige americana-fortolkere som P.J Harvey og Nick Cave. Jeg synes dette er en av årets mest spennende debuter. Eksistensielle tekster fremført, stort sett med Merricks karaktersterke stemme krydret av riktig så spenstig og spennende gitarspill fra Whittle. På sett og vis er de ektefødte barn av 1990-tallet. Slik musikere født på 1960-tallet ofte ble spenstige fortolkere av tiåret de ble født noen tiår seinere, tar King Hannah til seg estetikken fra den særbritiske  trip hop-bølgen fra tiåret jeg antar de er født i. Aller best er den lange og sugende «The Moods That I Get In» med noen særdeles sløye og nær hypnotiske gitarminutter i et slags Pink Floyd-landskap. (MS)

30. Cass McCombs: «Heartmind» 

«Heartmind» består av åtte ganske ulike komposisjoner; fra det helt umiddelbare til det litt mer krevende og utsvevende. Platas andre spor, «Karaoke», er for eksempel en av de mest umiddelbare og melodiøse låtene jeg har hørt så langt i år, med en tekst som på en og samme tid er både paradoksal, morsom og til ettertanke (om man er i det humøret). Tittellåta, som avslutter herligheten, er langt mer dvelende og saktegående, der elementer av jazz og blues spiller på lag med buldrende gitarer, før det hele sklir over i et avsluttende parti der improvisasjon og lekenhet får frie tøyler. Platas første singel, «Unproud Warrier», er av det nydelige slaget, og sender tankene til Robbie Robertsons plater på 80-tallet. Buldrene «…Music Is Blue» og varsomme New Earth» er to andre låter, som mye takket være McCombs sin melodisans, er umulig å legge bort. Og sånn kunne jeg fortsatt, for « Heartmind» er en plata der låtene bytter på å ikle seg ledertrøya. At McCombs fremstår som en variasjonens mester på «Heartmind», der det er rom for både struktur og improvisasjon, skyldes trolig at McCombs har jobbet med tre forskjellige produsenter på plata, og at brorparten av låtene er spilt inn live med få overdubs. En tilnærming som forsyner låtene med en friskhet og en variasjon som er sjelden vare i dagens musikkunivers. (EAA)

4D17DB26-3ABB-4D59-A64F-462E00E8ACC7

31. Dry Cleaning: «Stumpwork» 

Post-pønk-bandet Dry Cleaning fra South London, består av Florence Shaw på vokal, Tom Dowsepå gitar, Lewis Maynard på bass og Nick Buxton på trommer. Her serveres det new wave med snakkevokal og brutalt ærlige tekster. Et helt album uten melodilinje der altså, kan det være noe bra? Ja, når grunnmuren er så gjennomført musikalsk og riffene er hentet fra øverste hylle i post-pønkens historieDebutskiva, «New Long Leg», kom ut i 2021, og nå er de allerede på plass med oppfølgeren. Albumet åpner med fine, synth-dominerte «Anna Calls From The Arctic». Plata frontes av opptempolåten «Gary Ashby». Strålende låt og übercool snakkesynging av Shaw. «Driver’s Story», «Hot Penny Day» og tittellåten, er alle like kontante og tøffe. Sjekk ut «Stumpwork», særlig tøffere blir det faktisk ikke i år. (JEE)

32. Bedroom Eyes: «Sisyphus Rock»

Musikken som fyker ut av rillene på «Sisyphus Rock», kan med letthet beskrives som gitarbasert rock et sted midt i mellom artister som The Replacements, Matthew Sweet, Teenage Fanclub, Nada Surf og Pixies. Om vi forflytter oss til Norge, går tankene til band som Beezewax, I Was A King, Flight Mode, Sanderfinger og Posterboys. Selvom de energiske gitarene driver de fleste låtene framover på svært overbevisende vis, roer Jonsson og gjengen tempoet en anelse på enkelte av platas åtte spor. På nevnte «One of Those Things», gis for eksempel tangentene mye spillerom i det luftige lydbildet, og er sånn sett det nærmeste man kommer en ballade på plata. Den mest sjarmerende låta på plata er ikke overraskende «Paul Westerberg», en slags hyllest til The Replacements frontfigur. En svært melodiøs og energisk låt med en smart og morsom tekst. Samtlige låter på plata er skreddersydd for musikkelskere som setter pris på rock med ekstra store doser power. Produksjonen er både tøff og forseggjort, og selvom lydbildet domineres av skarpskodde el-gitarer, er det også plass til både luft og musikalske nyanser i lydbildet. Noe platas eneste svenskspråklige låt, «Det store blå», kanskje er det beste eksemplet på, en deilig og storslått poplåt, fremført på jämtska,  det er umulig ikke å bli fullstendig hekta på. (EAA)

33. Hailey Whitters: «Raised»

Foruten å lage svært umiddelbare og iørefallende låter, skriver Whitters, godt hjulpet av folk som Bobby Pinson, Brandy Clark, Hillary Lindsey og Lori McKenna, utrolig fine og jordnære tekster der hun på en varm og humoristisk måte beskriver sin oppvekst i en liten by i USA. Albumet bugner over av musikalske sjarmbomber som for eksempel «Everything She Ain’t», «Boys Back Home», «Everybody Oughta», «Beer Taste Better» og «Pretty Boy». De fleste av tekstene er vanskelig å tolke som noe annet enn kjærlighetserklæringer til Whitters egen oppvekst og egen røttene. Tekster som rører noe i lytteren uten at det blir verken klissete eller patetisk. Nevnte «Pretty Boy» er nesten utenomjordisk fin. Lydbildet, som fylles opp med strykere, tangenter, feler, steelgitarer, kassegitarer, er så luftig og krystallklart at detaljene virkelig kommer til sin rett. At noen låter er bedre enn andre sier seg selv, men alle låtene på «Raised» fortjener din oppmerksomhet. Som for eksempel «Middel Of America» og «College Town» som sender tankene til herrene Mellencamp og Petty. På førstnevnte bidrar Popklikk-favorittene American Aquarium. (EAA)

34. Elvis Costello: «The Boy Named If»

Det hele sparkes i gang med hyperenergiske «Farewell OK» – en klassiker allerede (!), i sporene til den costelloske varianten av rock ‘n roll og femti/tidlig sekstitallsrock, slik vi kjenner den fra syttitallske innertiere som «Clean Money» eller «Pump it Up», komplett med boogie-bass og farfisaorgel. Så bærer det rundt i alle slags Costello, temmelig frenetisk for det meste, og knapt et hvileskjær før singelen «Paint the Red Rose Blue», en ny og vakker blomst i vår manns for lengst bugnende bukett av poetiske country- og jazzinspirerte ballader. Etter tre-fire lyttinger faller ting på plass for de fleste låtene. Det som virket hektisk først, trer klarere fram og detaljene i arrangementene blir mer hørbare enn forvirrende. Jeg synes albumet er mer eller mindre uten dødpunkter- helt til de siste tre låtene. De ovennevnte låtene, tittellåta,  «The Difference» og «My Most Beautiful Mistake» er klassisk Costello-pop fra øverste hylle – med andre ord, popkunst på veldig høyt nivå. (MS)

35. Christian Lee Hutson: «Quitters»

«Quitters» fortsetter til stor del i samme sporet som debuten «Beginners». Dette er akustisk klimpre-pop med beina godt plantet i den lange tradisjonen etter Nick Drake og Elliott Smiths tidlige album. Men, litt bevegelse er det. Popklikk-favoritten Phoebe Bridgers har bidratt med produksjon og bakrunnsvokal og det kan man høre. Hutson utvider paletten noe, kanskje spesielt i singelen «Strawberry Lemonade» som stikker avgårde mot slutten med litt mer små-psykedeliske vibber med nikk i retning av The Flaming Lips eller kanskje Radiohead? Og da har vi ikke engang nevnt tekstene som er fantastiske små noveller og ord-krumspring som fester seg lett i hjernebarken. (EDHO)

8F972508-DAC2-4ABE-A366-1B7B5A71D724

36. Rachel Bobbitt: «The Ceiling Could Collapse» 

Plata åpner med «More», som er en av årets aller, aller fineste låter. Punktum. Faktisk så bra at jeg kunne basert anmeldelsen på denne låten alene. Fra den forsiktige åpningen, den smidige overgangen til refrenget, til kontrasten i den huggende gitaren som kommer inn etter refrenget. Eller den utrolig effektfulle bruken av tamburin og gitarsolo den episke halenSjelden opplever man at tekst og musikk flyter så godt sammen som det gjør her. Det er lett å få assosiasjoner til The National, The War On Drugs, men også til Tom Petty når kompet driver som det gjør på førstelåten. Det stadige søket etter dybde i låtene leder også tankene til Bon Iver.«Watch And See» er også en bra låt i samme kategori som «More». Plata rundes av med vare og fine «For Keeps»som et ekko av Leonard Cohens «Hallelujah». Sett gjerne «More» på repeat, men min spådom er at vi har mer i vente fra denne kanadiske artisten. (JEE)

37. Peel Dream Magazine: «Pad»
Peel Dream Magazine har gitt ut en rekke med småstøyete shoegaze-plater fram til denne åpenbaringen og kuvendingen: Dette er årets kammerpop-album med god margin! Det blipper og blopper, perkusjonen ligger som et lett teppe, de akustiske gitarene er florlette, strykerne svaier og tverrfløyten holder det hele sammen, kan vi kanskje si. For fans av indie-pop uten skurr, The High Llamas og Stereolab. Anbefales! (EDHO)
38. Companion: «Second Day Of Spring» 

Tvillingsøstrene Sophia og Jo Babb fra Fort Collins, Colorado, lager uskyldsren, melankolsk, alternativt folk med vakre vokalharmonier. Låtene er nyanserte og velarrangerte, uttrykket overraskende modent med tanke på at dette er debutplata til Companion. For oss skandinaver er det umulig ikke å tenke på First Aid Kit i møte med søstrene Babb, men forskjellen ligger i at sistnevnte har litt mer indie-preg på låtene og i produksjonen, noe som gir Companion et strøk av noe udefinerbart. Simon & Garfunkel er også en mulig kilde til inspirasjon for søstrene som opererer i det klassiske samstemte duettformatet. På «Second Day Of Spring» utforskes livet og skjønnheten i alt vi omgir oss med. Det er egentlig ikke så nøye hva søstrene synger om, hele plata oppleves beroligende, som et varmt bad på en iskald dag. Og samtidig ligger det en liten uvisshet der et sted, som et lite grøss. Bare hør på fantastiske «Snowbank» der det koselige og uhyggelige går hånd i hånd. Det er nettopp i dette skjæringspunktet god musikk skapes. Companion har rett og slett laget et tidløst og slitesterkt album. (JEE)

39. Belle and Sebastian: «A Bit of Previous»

Som alltid med «Belle and Sebastian» pøses det på med mesterlige popmelodier og underfundige og underholdende tekster. Kombinasjonen sprudlende og energiske poplåter og deilige og ettertenksomme ballader, er fremdeles bandets varemerke. På «A Bit of Previous», stemmer stort sett alt. Å lage et popalbum som topper dette, er så godt som umulig. Omgitt av et varmt og finslipt lydbilde, befinner de fleste låtene seg i et musikalsk landskap der softpop, 70-og 80-talls vibber, forsiktige innslag av country og disco, ruler. Selvom bandet snart må være verdensmestere i lage svært iørefallende melodier, lager de også tekster som, med god margin, leverer til over norm. Tekster fylt med nostalgi, varme og kloke betraktninger om livets mange faser. Belle and Bastian består per dags dato av sju bandmedlemmer som alle bidrar til å løfte musikken på «A Bit of Previous» til uante høyder. Måten Stuart Murdoch og Sarah Ann Martin bytter på å synge, er forbilledlig og tilfører plata både variasjon og en sjarmerende vri. I mitt musikkunivers er Belle and Sebastian anno 2022 definitivt et av klodens mest sjarmerende band. (EAA)

40. Young Gov: «Guv III»

Som på de to foregående platene, består «Guv III» av ekstremt fengende gitarmusikk med beina godt plantet i både England og USA. Det tar ikke langt tid før slektskapet til band som The Beatles, Big Star, The Byrds, Cheap Trick, Oasis, Marshall Crenshaw, Syl Sylvain, The Rubinoos, Paul Collins Beat og Teenage Fanclub, dukker opp i horisonten. Og da har jeg bare nevnt noen få av favorittbandene mine jeg hører gjenklangen av på plata. I sine anmeldelser på Popklikk av Young Govs to foregående platene, skrev Espen (den yngre) at Young Guv hadde gitt ut noe av den kuleste og mest fengende gitarpopen på denne siden av 2000-tallet. Noen Cook og gjengen definitivt har fortsatt med på «Guv III» som består av 11 låter der favorittene bokstavelig talt står i kø! Med unntak av det nydelige, Kinks-aktige avslutningssporet, «April of My Life», er låtene av den svært fremoverlente sorten. Som små, driftige raketter fyker de rett til himmels. Omgitt av et lydbilder der gitarer, trommer og bass dominerer, sitter alle låtene umiddelbart. Da jeg her forleden hadde hørt plata tre ganget på rappen, ville jeg  bare ha mer. Og sånn sett kan man si Young Gov lager svært avhengighetsskapende musikk som man aldri blir lei av å høre på. (EAA)

B7EF34E1-799C-43CD-BA59-CDB8357334C5

41. DANIEL4EVER: «Dom Kort Man har Fått» 

41 år gamle Daniel Boyacioglu er en av Sveriges mest populære poeter og spoken word-artister. Her har han med seg to svært meritterte musikere: Markus Jägerstedt (Robyn) og Nils Törnqvist (trommis med blant andre Amason, Miike Snow, Ásgeir, Laleh). Musikken kan beskrives som en hybrid av pop, indie og trip hopDet er nesten umulig å trekke fram enkeltspor fra denne skiva, alle spor er like sterke, men «Sång för Sanjin», tittellåten og «Avskedssång» er heftige saker. Den ekstremt gripende «Vila i frid kusin» må også trekkes frem. Du skal være ganske godt forseglet for ikke å bli berørt av Boyacioglu & gjengens formidling i denne sangen. Boyacioglu går ikke av veien for å beskrive de mørkeste sidene hverken i dagens svenske samfunn eller i eget liv, men det finnes også lys og håp på plata, tekster om kjærlighet og glede. Produksjonen er av ypperste merke, Jägerstedt og Törnqvist pakker inn Boyacioglus spoken word på mesterlig vis. (JEE)

42Caroline Spence: «True North»

Med «True North» manifesterer Spence seg som en av de aller sterkeste stemmene innen country/americana-sjangeren. Hun har en nydelig stemme, en forførende girlnextdoor-faktor og en formidlingsevne av en annen verden. Spence’ øvrige superkrefter er at hun er herlig upretensiøs, autentisk, melodisikker og en sterk tekstforfatterSkal man først trekke fram noen låter på plata, kan man nevne førstelåta «Mary Oliver», eller «Clean Getaway» med sitt ABBA-piano og rørende fine tekst som handler om å tro at man kan unnslippe den man er som liten. Platas kanskje sterkeste låt er glimrende og melankolske «Scale These Walls». «I KnowYouKnow Me» er også utgitt som duett med Matt Berninger tidligere i år, en sterk låt som like gjerne kunne vært på den siste plata til The National. «Icarus» er platas mest rocka øyeblikk. Her er Spence nærmere R.E.M. enn Emmilou HarrisSpence er kun 32 vintre gammel. Forventningene er definitivt ikke blitt mindre etter dette beundringsverdige albumet. (JEE)

43. The Reds, Pinks and Purples: «Summer at Land’s End»

The Reds, Pinks and Purples er egentlig Glenn Donaldsons enmannsprosjekt, litt på samme måte som Timothy Showalter og hans Strand Of Oaks, uten sammenligning for øvrig, siden de to holder på i hver sin ende av indie-skalaen. Donaldson er fra junaiten, men det hele låter umiskjennelig ut som britisk indiepop. «Summer at Land’s End» er spekket med uimotståelige låter i et vakkert, retro lydlandskap. Man kan vanskelig nok. Her er det en klype The Smiths, en dæsj The Cure, og en god porsjon Belle and Sebastian, og faktisk ikke så rent lite The La’s. Det er heller ikke helt ulikt musikken som de utmerkede norske bandene The Margarets og Number Seven Deli holdt på med mellom 2002 og 2012. Forskjellen ligger i en litt mer oppdatert produksjon. Donaldson legger gjerne en kul romklang på samme måte som andre indieband. «Summer at Land’s End» er bandets fjerde langspiller på bare to og et halvt år, noe som viser at Donaldson er særdeles produktiv. Hvem vet hvor dette kan ende hvis kurven fortsetter å peke oppover. (JEE)

44. Drugdealer: «Hiding In Plain Sight» (album, 2022)

På sitt forrige album, «Raw Feeling», lagde Drugdealer aka Michael Collins, godt hjulpet av blant andre Weyes Bloods Natalie Mering, Douige Pool og Harley Hill-Richmonds, deilig og tidvis solfylt musikk med begge beina planta i 60-0g 70-tallet. Resultatet var en en deilig miks av softpop, singer/songwriter, americana og yacht-rock. På «Hiding In Plain Sight» fortsetter Collins i det samme sporet, denne gangen med hjelp av blant andre Tim Presley og Kate Bollinger. På åpningslåta, «Madison», der steelgitaren får fritt spillerom, går tankene til Elvis Costello-klassikeren «Alison». En praktfull låt som etterfølges av minst like herlige, «Baby», en softpop-låt omringet av et lite hav med blåsere. «Picture Of You», «Someone To Love» og «Hard Dreaming Man» er tre andre gullkorn fra et album som der stort sett alt stemmer. En sofistikert og svært melodiøst album der store doser softpop, funk og soul får leke seg i et lydbilde der blåsere og lett tilbakelente gitarer i stor grad får utfolde seg. (EAA)

45. Jonas Lundquist: «Den okända floden» 

Jonas Lundquist fra Gøteborg er en artist som bare fortsetter å øse ut slitesterke og svært melodiøse låter i samme gata som sambygdingene Håkan Hellström, Hästpojken og Joel Alme. «Den okända floden» er en temaskive om å miste seg selv og dem man er glad.Flere av tekstene handler om de tøffe sidene ved å eksistere. Tekster av er av den hudløse og ømme sorten; det er så man som lytter nesten kjenner smerten, fortvilelsen og desperasjonen på kroppen. Men, man aner også konturene av lys i tunnelen, at fremtiden har mye godt å by på. At låtene mer eller mindre er spilt inn live i studio, tilfører dessuten musikken en autentisk og mer direkte form. Men Lundquists musikk er langt mer enn gode tekster; fyrens evne til å lage gode og iørefallende melodier har alltid vært en av hans store styrker. Noe som selvfølgelig også er tilfellet på «Den okända floden». Og da sier det seg selv at «Den okända floden» med letthet kan beskrives som et svært vellykket musikalsk prosjekt, der de hudløse og eksistensielle tekstene beveger seg rundt i en flod av lekre melodilinjer. En genial formel, spør du meg. (EAA)

D33A6DDA-DF1E-4979-891D-026B3AA5B323

46. The Slow Show: «Still Life»

Manchester-bandet er kjent for å lage rolige, episke låter i atmosfæriske lydlandskap. Musikalsk er de slektninger av blant andre TindersticksPå «Still Life» er låtene litt mer fokuserte enn tidligere, noe jeg tror er et smart grep som vil gi bandet en større tilhengerskare. Det første som slår en med bandet er den gigantiske og spesielle barytonstemmen til vokalist Rob Goodwin. Skiva åpner formidabelt fint med låta «Mountbatten». Goodwin snakkesynger, på sin karakteristiske måte, låten ruller og drivverket skifter underveis. Det hele er mesterlig utført.«Anybody Else Inside» følger opp like sterkt. Piano og gitarer brukes effektfullt. «Rare Bird» er nok en vakker låt som bygger seg langsomt opp slik flere av sporene gjør. Alle låtene er ypperlig arrangert og mange er elegant krydret med koring. Hele plata har en meditativ og beroligende virkning og anbefales på lik linje med fisking eller en godværsdag i påskefjelletGir du denne flere runder i spilleren sitter du igjen med et av årets fineste album.  (JEE)

47. Jade Imagine: «Cold Memory» (album, 2022)

Jade Imagine er et nytt bekjentskap fra Melbourne, Australia. Bandet er i stor grad Jade McInallybaby«Cold Memory» åpner med «I Guess We’ll Just Wait», en nydelig pandemilåt med George Harrison-gitarer og en uforglemmelig melodi. Faktisk minner låten ikke så rent lite om den fantastiske singelen, «Heaven», fra bandet LIV, som Lykke Li var med i en kortere periode. Men «I Guess We’ll Just Wait» står støtt på egne ben. Resten av plata domineres av jevnt gode poplåter med McInally i front, sofistikerte arrangement og akustisk/analog instrumentering. Tittellåten er et av skivas beste spor med sitt sterke refreng. Sjekk også den aldeles glimrende, «Get Light». Gitarist Tim Harvey har hatt hovedansvaret i produsentstolen, og der klarer han seg godt. Jade Imagine er nok et glimrende australsk popband, et av mange i rekken, og et godt eksempel på at Australia kan matche hvilket kontinent som helst når det kommer til å lage god popmusikk. (JEE)

48Big Thief: «Dragon New Warm Mountain I Believe in You»

Å påstå at dette er en relativt skranglete og vindskeiv affære er muligens en underdrivelse, all den tid det rett som det er høres ut som om låtene er spilt inn i et bøttekott eller et trangt kjellerlokale. Men, selvfølgelig på en svært sjarmerende og «proff» måte, som igjen tilfører plata både autensitet, gnist og hurramegrundt-stemning. Lydbildet er spunnet rundt akustiske gitarer, tangenter, steelgitar, feler, fløyter og stillfarne el-gitarer, men det dukker opp mange vitale musikalske innfall underveis. Musikalsk spriker det i mange retninger der særlig inspirasjon fra musikalske sjangre som alt.country, rock, americana, pop og folkrock synes å være bærebjelkene. Det mest fascinerende med «Dragon New Warm Mountain I Believe in You», er måten bandet med stort hell klarer å få dette skranglete og sprikende prosjektet til å fremstå som en helt naturlig helhet. Noe som igjen gjør det til en helt unik lytteropplevelse der det hele tiden dukker opp noe nytt, spennende og utfordrende, hver gang man spiller plata. (EAA)

49. Tony Molina: «In the Fade»

Tony Molina blir bare bedre og bedre! Det er fortsatt ekstremt «økonomisk» musikk dette, med mange av låtene rundt minuttet lange. Men, fremfor alt: Han overbeviser med sine Teenage Fanclub-stuk og Elliott Smith’ske stemninger. Av og til slås det til med tvilling-gitarer og mye fuzz også. Rett og slett essensielle saker for folk som elsker god gitarpop, vil vi si. PS: Ikke glem å sjekke ut Molinas gamle band Ovensheller (hvorfra en av sangene på «In the Fade» hentes) som er ute med en nyutgivelse på vinyl og CD. (EDHO)

50. Brendan Benson: «Low Key»

«Low Key» er et album der melodiøse refrenger, sprudlende tangenter og deilige gitarriff får boltre seg fritt. På «Ain’t No Good», «All In» (Nasty C) og «Something a Little Like Home» møtes powerpop og små drypp fra rap-musikkens univers på deilig vis. Særlig førstnevnte låt er pur klasse. Vindmøllegitaren på  «Whatever’s On My Mind», som naturlig nok sender tankene til Pete Townshend, er svært effektfull og tilfører låta et herlig trøkk. Når Benson på «Whole Lot Of Nothing», omringet at blåsere, begir seg inn på soulmusikkens territorium, lykkes han selvfølgelig godt med det også. «I Missed The Plane» og «People Grow Apart» er klassisk powerpop, akkurat sånn som vi liker det i Popklikk. Platas wildcard er en coverversjon av Gary Rafferty-klassikeren «Right Down the Line» fra 1978. En snerten, gitardrevet og svært vellykket versjon som tilfører låta mer energi enn tilfelle er med originalen. (EAA)

6BDCC3D1-DE6D-49FC-A225-1984E855FB00

51. Sharon Van Etten – «We’ve Been Going About This All Wrong» 

På «We’ve Been Going» er Van Etten nærmest introvert i sitt ambiente, synthtunge uttrykk. Fundamentet er likevel fine melodier og gode komposisjoner. «I’ll Try», for eksempel, er en tøff synthrocker med et refreng som sitter som et skudd. «Anything» har den grandiose, filmatiske sounden som kler Van Etten så godt. «Born» er også en stemningsfull, sterk låt, med en fantastisk fin melodi og et voldsomt crescendo på tampen av låten. På «Headspace» høres Van Etten ut som en kvinnelig versjon av Dave Gahan i Depeche Mode, på godt og vondt. Mulig at det er produksjonen som spiller meg et puss, men dette er uansett et av skivas sterkeste spor. «Mistakes» er og blir platas crême de la crême (for å si det med en viss norsk rapper). Den er rett og slett steintøff, har et herlig og oppløftende skittendisco-beat og et drivende godt refreng. Konklusjonen må bli at det er vel verdt å gi denne skiva en sjanse – og at Sharon Van Etten fortsatt er en av rockens mest spennende artister. (JEE)

52. The Delines: «The Sea Drift»

«The Sea Drift» er nok et album der Willy Vlautin har tatt i bruk sine magiske, musikalske evner. En magi som tilfører låtene akkurat det lille ekstra som skiller dem fra hverandre. En viktig ingrediens, for Vlautin beveger seg i et relativt avgrenset musikalsk landskap, der låten, godt hjulpet av Amy Boones nydelige vokal, ofte på umerkelig vis glir over i hverandre. På det ytre plan oppleves «The Sea Drift» som et usedvanlig vakkert og iørefallende album der elementer av soul, country og  jazz glir sømløst over i hverandre. Lydbildet, som er krydret med deilige blåsere og strykere, tilfører låtene en myk og sval eleganse, som ofte står i sterk kontrast til innholdet i flere av tekstene der livets mange små og store utfordringer legges under lupen. Ser man bort fra platas to instrumentale spor, fremstår låtene på «The Sea Drift» som små, noveller med et vindskeivt blikk på tilværelsen, pakket inn i vellyd og deilige melodier. Noe som tilfører låtene en interresant og kontrastfylt dimensjon man sjelden møter i dagens musikkindustri. (EAA)

53. Field School: «When Summer Comes» 

Field School er solo-prosjektet til Charles Bert som har produsert og spilt inn alt selv. Vi kan vel si at dette kan klassiferes som ganske klassisk soveromspop, for produksjonen er realtivt lo-fi, med drømmende og dempet vokal. Det er anelsen fuzz i gitarene, men det blir aldri veldig skurrete. Som i mye av denne sjangeren er det melodiene og søken etter hooks som står fremst i det musikalske universet. Og dem er det nok av. Bert setter det hele i gang med «Loving Me WasNever Gonna Work Out» som er en av platens mer «up-tempo» låter, med lett fuzzete gitarer og rullende trommer. En nydelig start som bærer bud om storhet i de små låtene vi får her. Første singel og «skulle vært en hit», «I Just Want To Paint You In Pictures», overbeviser så til de grader og da er vi bare tre låter inn. Denne skribentens to  favoritter på albumet er the Cure-parafrasen «Don’t Let This Moment Pass You By» og «Is This Our Love Song» som nesten kan kalles en slags tweepop «anthem». (EDHO)

54. Angel Olsen: «Big Time»   

Åpningslåta «All The Good Times» åpner versene med litt halvmotivert køntriknekk og steel-gitar, men så, etter 2.33, bygger låten seg opp mot skyene før den rundes av på utsøkt vis med messing og orgel. På tittellåten sliter Olsen litt med å nå samme høyder, mens«Dream Thing», derimot, gir helt andre vibber, mørkere, mer original og brilliant. Stemmen hennes er som skreddersydd for ambivalente følelser og knuste drømmer. «Ghost On» har mange av de samme kvalitetene og Olsen høres ut som en kvinnelig versjon av Cohen.  Arrangement og produksjon (Jonathan Wilson) er utsøkt på hele skiva. På «All The Flowers» synger Olsen så sårt og vakkert at det ikke er måte på, før hun er tilbake med mer stamina og trøkk på «Right Now». Det er også et mørkt bakteppe på plata; Olsen mistet begge foreldrene i perioden før innspillinga.  Steel-gitaren er tilbake på «This Is How It Works», mens på «Go Home» er Olsen tilbake i det mørke hjørnet igjen. Den orkestrale sistelåten, «Chasing The Sun», er en fulltreffer av dimensjoner, sterk og intens. (JEE)

55. Sloan: «Steady» 

Denne sprudlende gjengen fra Canada, som har holdt det gående i 30 år, bare fortsetter å pøse ut herlig powerpop, denne gangen et sted midt i mellom band som The Knack, Fountain Of Wayne, The Beatles og Queen. Låtmaterialet er som alltid drevet framover av iørefallende melodier og svært tilstedeværende el-gitarer. Den tøffe og gitardrevne åpningslåta «Magical Thinking», med herlig koring,  åpner ballet på perfekt vis, og deretter bare renner det på med godlåter. Som for eksempel «Spend The Day», «She Put Up With What She Put Down», «Simply Leaving» og platas kanskje beste spor, ultrafengende «Dream It All Over Again». «Steady», som er bandets  13 album, er med å understreke at Sloan fremdeles er en av verdens beste band for de av oss som liker powerpop med både skarpe og myke kanter. (EAA)

1FAE1E6A-CA8C-4460-A7E1-993E194AD4D2

56. Suede: «Autofiction»

På «Autofiction» er Suede gledelig nok tilbake, og det med nyvunnet vitalitet. Skiva åpner med «She Still Leads Me On» og fortsetter på buldrende vis med gitartunge «Personality Order». Gitarist Richard Oakes får virkelig skinne på denne plata. «15 Again» er faktisk litt tidlig U2 og «The Boy On Stage» har elementer fra tidlig heavy rock. Den nydelige «Drive Myself Home» og bortimot like fine «What Am I Without You» er platas tiltrengte pusterom, for her er det mye energisk vilje og mot ute og går. På «Black Ice» får vi et gjenhør med den karakteristiske vokalteknikken til Anderson, men likevel ikke på samme litt anstrengende måte som før. Introen på «Shadow Self» er som å høre tidlig 80-talls The Cure og sistelåten «Turn Off Your Brain And Yell» lander et sted midt mellom Cure, Depeche Mode og Manics«Autofiction» er kanskje ikke et viktig album fra Suede, men absolutt et bra et, muligens det beste vi har hørt fra den kanten på mange år. Direkte trivelig er det også at gutta sparker fra seg så godt fra seg som de gjør her. (JEE)

57. Michael Rault: «Michael Rault»

Som på forgjengeren, fortsetter Rault å lage musikk med beina godt plantet i mye av musikken som vokste fram på den amerikanske vestkysten mot slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Men også lyden av britiske artister som The Beatles, Wings, 10cc og Gilbert O’Sullivan, dukker opp i det svært delikate lydbildet som rammer inn plata. Et variert og fascinerende lydbilde som på elegant vis fylles opp med gitarer, bass, trommer, synth, strykere, blåsere, Harpsichord, pedal steel og tangenter i alle farger og former. Selvom duften av et solfylt California, siver ut av så godt som alle rillene på plata, ble musikken ironisk nok skrevet i et snøfylte Montreal i løpet av et halvår. Musikk som best kan beskrives som sofistikert pop med røtter i både soul, kammerpop og yachtrock. De nydelige harmoniene gir utvilsomt assosiasjoner til Beach Boys’ musikalske univers, men også band som Big Star, Raspberries, Badfinger, Emitt Rhodes, Steely Dan og The Zombies dukker opp bak bølgetoppene. Av nyere band, driver brødrene i The Lemon Twigs med mye av det samme. (EAA)

58. Model Shop: «Love Interest» 

Model Shop er en trio som har smeltet de siste 40 årenes indiepop-kanon til en helhet der ekstremt fengende låter, catchy refrenger og harmonier å dø for kommer som perler på en snor. Pop-euforien slår til umiddelbart i «Lucky» som er så fengende at man nesten må sjekke om ørene stemmer. En gitarpop-perle, rett og slett! Tempoet dras ned i «A Simple Emotion», mens «Letters to Melissa» og  «The Greatest Only» er to låter til som burde vært store pop-hiter i en mer rettferdig verden. «Compilation Tape» er en nydelig ode til tiden før mobiltelefoner, internett og strømming da vi lagde låtsamlinger til hverandre i det indie-vennlige kassettformatet.«Milionaires» og «I Was Told This Would Be Easy» er perfekt mid-tempo gitarpop av den typen Teenage Fanclub har perfeksjonert på de siste platene sine, mens «The Quieter Life» er som et friskt pust på en sensommerdag der lengselen etter nye opplevelser kanaliseres gjennom kontrasten til et «rolig liv». (EDHO)

59. The Deer: «The Beautiful Undead» 

The Deer er et spirituelt folk og stargaze surfband fra Austin, Texas. Det er i hvert fall det de kaller seg selv, men «The Beautiful Dead» er først og fremst eveldig fint, gitarbasert indie/alt country-album, spilt inn i gitarist Michael McLeods hjemmestudio. El-gitaren ligger naturlig nok langt framme i lydbildet og bidrar til at bandet til tider minner litt om Band Of Horses. Skiva åpner luftig og vakkert med «Bellwether». Vi får servert klingende gitarer, smakfulle synther og en nydelig oppbygging. Med andrelåten, «I Wouldn’t Recognize Me», viser The Deer at de mener alvor, i det som er en perfekt poplåt i Chrissie Hyndes/The Pretenders’ ånd, krydret med psykedeliske tremolo-gitarer og fiolin traktert av Noah Jeffries. En sterk kandidat når årets låter skal oppsummeres. Neste låt, «Baby Green», er også sterk låtskriving av vokalist Grace Rowland, og en nydelig signaturgitar levert av McLeod. Tilsvarende signatur får vi også på «Columns», hvor den lett jazzete gitarfiguren utgjør en stor og definerende del av låten. «Six-Pointed Star» er fin indie-pop.  At The Deer har levert et av årets fineste indie-album er udiskutabelt. (JEE) 

60. Craig Finn: «A Legacy of Rental»

Som soloartist søker Craig Finn (The Hold Steady) mot roligere farvann der oppsiktsvekkende gode tekster kombineres med fengende og vaneskapende melodier. Bruken av elektroniske dippedutter, blåsere og strykere, tilfører platene en variasjon og en energi som driver låtene framover. Noe som selvfølgelig også er tilfelle på «A Lagacy of Rentals», der Finn for anledningen har trommet sammen et 14-manns stort orkester og sluppet til vidunderlige Cassandra Jenkins på vokal/kor. Som på de fleste platene der Finn er involvert, popper Springsteens musikalske univers opp i horisonten, men nå og da dukket også lyden av artister som The National og Willy Vlautin (Richmond Fontaine og The Delines) opp. Finn er, akkurat som Vlautin, en fantastisk historieforteller. Fortellinger om mennesket som lever litt i ytterkanten av normalen. At Finn snakkesynger seg gjennom mange av låten gir dem et preg av å være små noveller som beskriver en sammensatt og komplisert verden. «A Legacy of Rental» er nok et glimrende album fra en artist som fortjener langt mer oppmerksomhet enn han har opplevd så langt i en karriere fylt med musikalske gullkorn. (EAA)

9CE980AE-F3CB-47B0-BD7B-BF3835D4C784

61. Death Cab For Cutie: «Asphalt Meadows»

«Asphalt Meadows» er bandets tiende studioalbum. Singlen «Roman Candles» er klassisk Death Cab, det nye elementet i produksjonen er den litt aggressive psykeliske gitaren og bruken av vreng på vokalen. Gibbard er forresten en smule undervurdert som tekstforfatter/lyriker. Tekstene holder som alltid et høyt nivå. Som for eksempel den klassiske historiefortellinga og storbyangsten som formidles i tittellåten. «Here to Forever» er platas mest umiddelbare låt, og opplagte singlevalg. «Foxglove Through The Clearcut» er også en vellykket vri med snakkevers og et vakkert, melodiøst refreng. Poplåten «Pepper» har et catchy refreng. «Wheat Like Waves» er godt utført håndverog kunne fint ha vært et spor på «The Photo Album», mens den lyrisk sterke og stemningsfulle «Fragments From the Decade, har samples av lekende barn i bakgrunnen. Death Cab For Cutie skal ha for at de jobber ufortrødent videre på sitt snart 25-år lange prosjekt, og ikke prøver å redde seg inn med retrosound og «80-talls-vibber». Min kjærlighet til bandet har definitivt ikke blitt mindre etter å ha hørt «Asphalt Meadows». (JEE)

62. Plains: «I Walked With You A Ways» 

Plains er resultatet av et svært fruktbart samarbeid mellom Katie Crutchfield (Waxahatchee) og Jess Williamson som tilslutt resulterte i 10 låter du ikke vil gå glipp av. Låter med så godt som begge beina plata i countrymusikken og inspirasjonskilder som Lucinda Williams, Dixie Chicks Shania Twain og Dolly Parton. Men dette er også en plate som som ikke bare skuer bakover i tid. På flere av låtene er lydbildet så luftig og «moderne» at fortid og framtid møtes på nydelig vis. Det kanskje beste eksemplet på nettopp dette er et av platas beste og mest iørefallende spor, «Problem With It», der pop og country møtes på utmerket vis. Det beste med plata er utvilsomt stemmeprakten til Katie Crutchfield og Jess Williamson, både hver for seg og sammen. To stemmer som er som skapt for hverandre og som virkelig får skinne plata gjennom. Å plukke ut enkeltlåter er ikke lett, for her fungere det meste, men om du begynner med «Line of Sight», «Abilene», «Last 2 On Earth», «No Records Of Wrongs» og allerede nevnte «Problem With It», biter du (nesten) garantert på kroken. (EAA)

63. Band Of Horses: «Things Are Great» 

På «Things Are Great» finner vi Bridwell og gutta mer eller mindre tilbake ved utgangspunktet. Gitarlyden fra førsteskiva er på plass igjen og et overraskende ungdommelig pågangsmot dominerer. Bridwell har visstnok tatt en større rolle i produksjonen denne gangen enn han har hatt tidligere. Videre har han hentet inn gamle samarbeidspartnere, inkludert Granddaddys Jason Lytle, Dave Fridmann og Dave SardyPlata åpner med glimrende «WarningSigns» hvor Bridwells høytflygende vokal suppleres med effektfull ekko/koring. Andrelåta, den suverene singelen «Crutch», har bøttevis med feelgood-stemning og et herlig driv. «In Need OfRepair» skiller seg litt ut med sitt fine kassegitarriff. «Lights», med sin massive Cure-inspirertetemagitar, er nok en godlåt.  Skiva runder av med fenomenale «Coalinga», som spinner rundt en liten akustisk figur, før et overraskende kraftfullt kor overtar i forkant av refrenget. Enkelt, men effektfullt. Band Of Horses kan virkelig kunsten å skape mye med lite. I tillegg tilfører bandet musikken et smittende godt humør, også når de mener alvor, og kan oppleves som en oppmuntring i dystre tider. Det er derfor enkelt å oppsummere med at hest fortsatt er best, ingen protest. (JEE)

64. The Dream Syndicate: «Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions»

Den kompromissløse innstillingen på forgjengeren har måtte vike for et langt mer melodiøst og tilgjengelig uttrykk. Produksjonen til  ringreven John Agnello drar bandet i flere retninger – i løpet av plata møter vi alt fra dronete, hypnotiske partier, melodisterke refrenger, svevende keyboards/synther og el-gitarer som både durer avgårde og går fullstendig av hengslene. Her og der dukker det også opp både saksofoner og trompeter. For meg fremstår plata som en mer fremoverlent, oppjustert, moderne og tidvis mykere utgave av det klassiske Dream Syndicate lydbildet vi kjenner så godt fra 80-tallet. Inspirasjonskilder som The Velvet Underground, Suicide og Television, smeltes sammen med elementer fra krautrock, Brian Enos atmosfæriske lydlandskap, en akkurat passe dose popsnert og klassisk psykedelisk vestkystrock. Selvom jeg setter stor pris på bandets «fornyelsesprosess», er det utrolig befriende at gjengen smetter inn låter som «Trying to Get Over» og «Straight Lines», låter som sender oss rett tilbake til bandets storhetsperiode på 80-tallet. Stort bedre blir det ikke! Det er ingen tvil om at drømmen lever videre. (EAA)

65. First Aid Kit: «Palomino»

«Palomino» er søstrene Södebergs mest modne og fullendte utgivelse så langt. Plata er også langt lysere og lettere enn den litt mørke «Ruins» fra 2018. Etter eget sigende har de denne gangen latt seg inspirere av Fleetwood Mac, Kate Bush, Tom Petty og ABBA (!). At de har hørt på sistnevnte er lett å skjønne når man gir seg i kast med «Palomino».  Showet starter med fantastiske «Out of My Head»som er den opptempolåten og slageren som plata trenger. De tre første låtene på plata er pur popglede. Fine «Angel» og «Ready to Run» er av samme formidable kaliber som førstelåten«Turning Onto You» er herlig, old school, bluesete folkrock. Kompet gir assosiasjoner til tidlig 70-tall. «Fallen Snow» har noe av den samme genuine følelsen ved seg. «The Last One» har et rungende poprefreng og et stort single-potensiale. En ordentlig fest av ei skive er det blitt, ei skive som er pakket inn i et fantastisk cover. (JEE)

ED046A7D-7DA2-436A-BA1D-48516E3BD57F

66. Josh Rouse: «Going Places»

På Josh Rouse sitt nye album, «Going Places», er den synthbaserte tilnærmingen på forgjengeren kastet overbord, og erstattet av et varmt, tilbakelent og lekende lydbilde preget av en fin blanding el-gitarer, kassegitarer, munnspill, blåsere, steelgitar og keyboard/synth. Låtene flyter rolig avgårde, drevet fremover av sterke melodier og en lun tilnærming til tilværelsen. Rouse sin varme og innsmigrende stemme er som alltid usedvanlig behagelig å forholde seg til, og den tidvis slentrende og bedagelige stemningen tilfører musikken både eleganse og en evne til å lokke lytteren inn i en behagelig og lett berusende tilstand. Når platas 10 låter rundes av etter 31 minutter og 47 sekunder, får man umiddelbart lyst til å høre den enda en gang til. Gjerne plassert i en solstol et eller annet sted i Rouse sin vakre hjemby, Valencia, der plata ble innspilt og finjustert. Selvom alle låtene passer godt inn i Rouse sitt vakre og livsbejaende musikalske puslespill, kan jeg anbefale å begynne lytterunden med pop-perler som «City Dog», «Hallow Moon», «Stick Around» og de to nydelige feelgood-låtene «Henry Miller’s Flat» og «Waiting On The Blue». «Going Places» er et album der siesta og fiesta veves sammen på finurlig og behagelig vis. (EAA)

67. Courtney Marie Andrews: «Loose Future» 

På sitt forrige album, nydelige «Old Flowers», beveget Courtney Marie Andrews seg for det meste rundt i et dempet og tradisjonelt musikals landskap der countrymusikken dominerte. På «Loose Future» har Andrews, godt hjulpet av produsent Sam Evian, pakket låtene inn i et langt mer moderne og pop’ete lybilde. Og du verden som det funker! Det finnes fremdeles mange elementer fra countrymusikken på «Loose Future», for eksempel flittig bruk av steelgitar, som på et av platas beste spor, «Thinkin’ On You». Den store forskjellen fra forgjengeren er det luftige og raffinerte lydbildet som tilfører låtene en ekstra gnist og friskhet. Vokalen og vokalharmoniene (tidvis lag på lag) gis også mye plass, gjerne i tospann med nydelige strykearrangementer. Selvom «Loose Future» mangler en skikkelig radiovennlig låt, er låtmaterialet på skiva så sterkt at samtlige låter hver for seg fremstår som svært gode ambassadør for en plata man for alt her i verden ikke vil gå glipp av. (EAA)

68. 2nd Grade: «Easy Listening»

Som på det suverene debutalbumet, veksler det mellom sjarmerende powerpop-låter og skranglete og pønkete låter. Band som Teenage Fanclub, Big Star, Ramones, Guided By Voices og The Rolling Stones dukker lynraskt opp på radaren. Låtene, som gjerne er unnagjort på sånn cirka to minutter, fyker avgårde, noe som gjør det litt vanskelig å skille dem fra hverandre. Vi snakker 16 låter på 35 minutter, folkens, men det funker som bare rakkeren. Vekslingen mellom det pop’ete og skranglete utrykket, er både så sjarmerende og effektfullt at det er vanskelig ikke bli lettere avhengig av de fleste låtene på plata. Som for eksempel powerpop-perlene «Strung Out On You», «Hung Up», «Me & My Blue Angels», «Teenage Overpopulation» og skranglefanter som «Beat Of The Drum, «Witch Itch Are You Scratching Today», «Keith And Telecaster» og «Controlled Burn». Tittellåta, som avslutter plata, er en deilig, stillegående ballade som setter et fint punktum på en herlig musikalsk reise. (EAA)

69. Caitlin Rose: «Cazimi» 

Ni år etter sitt forrige album, kritikerroste «The Stand-In», er endelig Caitlin Rose tilbake med sitt fjerde utgivelse, «Cazimi», der Rose beveget seg en smule bort fra countrymusikken og over til et musikalsk landskap der inspirasjonen fra både pop og rock skinner sterkere enn på hennes tidligere utgivelser.  Plata åpner med knallsterke «Carried Away», der tankene flyr til The Velvet Underground-klassikeren «Sweet Jane». Neste låt ut, stilige «Modern Dancing», er ikledd en produksjon der trommer, el-gitarer og synth driver låta framover. Deretter følger platas kanskje beste spor, «Gettin It Right», en deilig countrylåt skrevet sammen med Courtney Marie Andrews, som selvfølgelig også bidrar med nydelig vokal. Og slik kunne jeg fortsatt, for «Cazimi» er et sjeldent godt album fylt til randen med glimrende og svært iørefallende musikk der de tre ovennevnte låtene, «Nobody’s Sweetheart», «Lil’Vesta», «Black Obsidian» og «Blameless» skinner ekstra sterkt. (EAA)

70. Yeah Yeah Yeahs: «Cool It Down» 

«Cool It Down» er Yeah Yeah Yeahs femte studioalbum, men det første siden «Mosquito» (2013). Bandet har helt klart gått all in for at comebacket skulle låte innovativt, kreativt, og inneha plenty med attityde. Den mektige «Spitting Off  The Edge of the World» er åpningslåten som inneholder alt. «Lovebomb» kryper inn på deg i det Karen O innsmigrende synger: / Come close / closernow/«Burning» er en låt man får midt i fleisen: En slags Motown-dancefloor med full distortion-gitar, og det funker som bare det. «Different Today» er en melodiøs godbit mot slutten av skivaYeah Yeah Yeahs ER Karen O. Den autoritære stemmen hennes bærer låtene på elektropopens vinger, som den også gjorde det tilbake i 2009 på det fenomenale albumet «It’s Blitz». Det spørs om ikke mye av fanbasen falt av i den lange ventetiden siden forrige album, men når Yeah YeahYeahs er på sitt beste snakker vi verdensherredømme. (JEE)

CFA30E0A-FA51-498F-BBD0-05095B40BF28

71. Drive-By Truckers: «Welcome 2 Club XIII» 

Åpningslåta «The Driver» er virkelig en mektig låt. Den får puste og rulle, gitaren er grom, upolert og rettutav-forsterkeren, kompet er kontant og levende. Sørstatsrockeren Schaefer Llana er med og løfter låten på vokal. Vi snakker klassikerstatus. Det er noe genuint og rått over låtskrivingen, og ikke minst tekstene, til Drive-By Truckers; en måte å fange samtiden og utfordringene i sørstatene på, som få andre kan. Samtidig melodiøst og lekent. Bander har djupe røtter i den amerikanske folkrocken. Det er for eksempel ingen tvil om at de er inspirert av sambygdingene fra Athens, R.E.M. Det er hørbart, ikke minst på andrelåten «Marias Awful Disclosures». Det er noe med gitaren og måten å angripe melodien på som minner spesielt om tidlig R.E.M. Drive-By Truckers har skjemt oss bort med gode album i snart tre tiår og bandet er i ferd med å etablere en ikonisk status innen sørstatsrocken. Desto mer gledelig er det da at de fortsatt har mye på lager. (JEE)

72. The Weather Station: «How Is It That I Should Look At The Stars» 

«How Is It That I Should Look At The Stars» består av 10 nydelige komposisjoner som lister seg framover på en måte som får meg til å holde pusten hver gang de nærmer seg. Fordi musikken er så til de grader skjør og stillegående, tok det litt tid før den fullstendig overrumplet meg. Men når nyansene og de subtile musikalske grepene faller på plass, åpenbarer det seg 10 særdeles vakre låter som alle springer ut av Tamara Lindemans skjøre og varme stemme. En stemme som i hovedsak støttes opp av et enslig piano. For å tilføre musikken nyanser og vitamintilskudd, har Lindeman alliert seg med med en særdeles kompetent gjeng med musikere fra Torontos jazzscene. En gjeng, som ved hjelp av saksofoner, klarinetter, fløyter, ståbass og Wurlitzer, kler opp låtene med deilige og svært behagelige bidrag. På to av låtene bidrar Ryan Driver på vokal, noe som tilfører musikken enda en dimensjon. «How Is It That I Should Look At The Stars» er et album som krever ro, stillhet og minimalt med forstyrrelser. Å lytte på plata oppleves litt som å sitte alene på en stubbe omgitt av skogens ro. En ro som kun brytes av en kongle som mister grepet, eller en fugl som slipper vingene løs.(EAA)

73. Bruce Springsteen:  «Only the Strong Survive» 

Albumets eklektiske låtvalg avslører en ekte soulkjenner: du plukker ikke Dobie Grays «Soul Days» (fra 2000!) sånn uten videre, ei heller Tyrone Davis’ fantastiske «Turn Back the Hands of Time» fra 1970 eller Frank Wilsons «Do I Love You (Indeed I do)», hentet fra de mer obskure hjørnene av det rikholdige Motown-gull-arkivet. Det er mye Motown her, omtrent halvparten av albumet. Springsteen gjør klokt i å styre unna de opplagte standardene – han hadde gjort en utmerket «Soul Man», «Respect» eller «Try a Little Tenderness» om han hadde villet, men gjør i stedet genistreken å hente fram sitt gamle vokalist-ideal, Sam Moore (fra Sam & Dave) til å legge utsøkte harmonier på nettopp Dobie Gray-låta og den helt absurd lekkert framførte Stax-klassikeren «I Forgot to be your Lover» (William Bell). Låtene er framført med instrumentering og arrangement ganske tett opp til originalene – og det funker aldeles utmerket. Det er åpenbart at Bruce ånder inderlig for denne tidløse musikken og gjerne vil hente fram gamle favoritter og obskuriteter og gjøre dem mer kjent for allmennheten. (Morten Solli)

74. Lande Hekt: «House Without A View» 

Tidligere frontdame i det politiske satire/pønkbandet Muncie Girls, Lande Hekt, er ute med sin andre soloskive. Og det er på ingen måte pønk vi får servert av avsoloartisten Lande Hekt, snarere svært melodiøs indiepop. Sangene er tilstandsrapporter fra Hekts eget indre liv og levnet.  Første halvdel av plata er riktig så sterk: «Half With You», «Backstreet Snow», «Cut My Hair» og  «Gay Space Cadets» er alle herlige indiepoplåter. Sistnevnte starter med et riff som høres litt ut som «Brimfull of Asha», før melodien tar andre veier og det glimrende refrenget setter inn. Hekt henter inspirasjon til låtstruktur og harmonier fra 80-tallets new wave band, som The Jesus And Mary Chain, The Smiths og Echo & The BunnymenHekt har skrevet og produsert alt selv på skiva. «House Without A View» er en overraskende sjarmerende plate med plenty av gode melodier og fint og usnobbete gitarspill. Min forkjærlighet for obskure alternativ rock/indie-artister blir ikke mindre av denne plata. Beste spor: De fire første og «Ground Shaking». (JEE)

75. The Uplifting Bell Ends: «Super Giant IV»

Herregud, for en herlig og upretensiøs gjeng! På sitt fjerde album kliner de australske (garasasje)rockerne til med et lett psykedelisk album fylt med skakke og melodiøse låter som nekter å forlate åstedet. Sterkt inspirert av 70-tallet og band som The Rolling Stones, Lynyrd Skynyrd, Pink Floyd, The Allman Brothers Band og Grateful Dead (for å nevne noen), pøser de på med det ene uimotståelige gullkornet etter det det andre. Låtene som tar deg først er muligens «G’Morning Sunshine», «I’ll See You Again», «You Win Some/You Loose Some» og «Dear Friend», men her er der mer enn nok å ta av. Om du liker nyere band som GospelBeacH, The Tyde og SUSTO er dette garantert rett medisin for deg. (EAA)

 

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1668