Årets beste debutalbum?

Plateanmeldelse: Riders Of The Canyon – «Riders Of The Canyon» (album, 2023)

Riders Of The Canyon er et folkrock-band som ble startet i 2017 av Joana Serrat, nordirske Matthew McDaid og Roger Usart og Victor Partido, som begge, akkurat som Serrat, er av katalansk herkomst.  

Bandets selvtitulerte debutalbum, som ble sluppet for en uke siden, dukket opp på Popklikks radar etter å ha lest en svært fordelaktig anmeldelse av plata i musikkmagasinet Uncut. Et plate der alle de ovennevnte medlemmene bidrar i så stor grad ar det er til tider er vanskelig å vite hvem som gjør hva. Serrat synger for eksempel bare «Lead Vocal» på tre av platas 10 spor, på resten av låtene bytter gutta, med stort hell, på vokaljobben. 

Når man nærmer seg musikk man tidligere aldri har hørt om, skjer det gjerne med en sunn skepsis og lave forventninger. Basert på personlige erfaringer er sjansen for at det skal bli full klaff statisks sett svært lav. Men, noen ganger, som i dette tilfellet, blir man så til de grader positivt overrasket at man – etter å ha satt neglene i armen – må syreteste plata minst to ganger til før man kan konkludere. 

Noe jeg nå har gjort og dermed kan konkludere med at Riders of the Canyon utvilsomt har laget en et utrolig flott debutalbum som vil fremkalle store mengder med gåsehud på musikkelskere som digger artister som Neil Young, Mazzy Star, R.E.M. og The War On Drugs. 

Den svært spenstige åpningslåta, «Masters Of My Lonely Town, med Serrat på vokal, byr på et storslått og luftig lydbildet der tettsittende tromming omringes av gitarer som fyker fram og tilbake på utsøkt vis. Mot slutten av låta fyres det på alle sylindre, ikke ulikt noe The War On Drugs kunne kommet opp med på en svært god dag. Herlige «Sunrising», som dukker opp som spor sju, inneholder mange av de samme musikalske ingrediensene. 

På spor to, «Dirty Water», som dyttes framover av janglende gitarer og deilige koringer, begynner i et moderat tempo før en mur av gitarer avslutter låta på fint vis. «Here In My Dreams» vugger avgårde på herlig vis, og sender tankene til både Nick Cave og Madrugada. 

På låter som «Downtown» og «Some Kind Of Addiction» beveger gjengen seg rundt i et landskap der de fine melodiene dyttes inn i et musikalsk lydbilde med røtter i country og vestkystrock. Noe som kler bandet svært godt.

Joey McClellan (el-gitar, Mellotron, produksjon), Cory Gray (piano, blås), John Morgan Askew (el-gitar, bass, produksjon) og BJ Cole (pedalsteel), er fire av en stor gjeng med medhjelpere som har bidratt til at plata har blitt svært vellykket.

Produksjonen er suveren plata gjennom. Det sobre og luftige lydbilde, fylt med deilige gitarer som flyter hit og dit, herlige koringer og en haug dyktige enkeltmannsprestasjoner på diverse instrumenter, løfter låtene opptil flere millimeter over bakken. 

Så joda, det er bare å begynne å lytte, folkens! 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639