Artisten alle burde snakke om

B4810F76-8257-4145-A97E-CD71F1FBC19APlateanmeldelse: Cass McCombs – «Heartmind» (album, 2022)

På sitt ellevte album, «Heartmind», lager nok en gang Cass McCombs så steinbra musikk at de fleste norske musikkanmeldere ikke får det med seg. En skjebne som dessverre rammer altfor mange artister, som for eksempel Rolling Blackouts Coastal Fever, BODEGA, Kevin Morby, Kiwi Jr. og Michael Head, som alle har gitt ut glimrende album i løpet av året. Og hvor var pressen da en av tidenes beste nordiske artister spilte på Rockefeller for noen uker siden?

«Heartmind» består av åtte ganske ulike komposisjoner; fra det helt umiddelbare til det litt mer krevende og utsvevende. Platas andre spor, «Karaoke», er for eksempel en av de mest umiddelbare og melodiøse låtene jeg har hørt så langt i år, med en tekst som på en og samme tid er både paradoksal, morsom og til ettertanke (om man er i det humøret). Tittellåta, som avslutter herligheten, er langt mer dvelende og saktegående, der elementer av jazz og blues spiller på lag med buldrende gitarer, før det hele sklir over i et avsluttende parti der improvisasjon og lekenhet får frie tøyler.

Platas første singel, «Unproud Warrier», er av det nydelige slaget, og sender tankene til Robbie Robertsons plater på 80-tallet. Nydelige koringer, og subtile innstikk av fløyter, feler og blåsere, løfter låta opp i de himmelske sfærer. Teksten, som blant annet omhandler konsekvensene av våre valg, er også verdt å få med seg, men det er utvilsomt helheten og kombinasjonen av ord, instrumenter og melodi som holder låten i ørene.

Buldrene «…Music Is Blue» og varsomme New Earth» er to andre låter, som mye takket være McCombs sin melodisans, er umulig å legge bort. Og sånn kunne jeg fortsatt, for « Heartmind» er en plata der låtene bytter på å ikle seg ledertrøya. Akkurat når jeg skriver dette sildrer for eksempel vakre og intrikate «Blue, Blue Band» forbi på beste vis, etterfulgt av minst like fine «Belong To Heaven». Og på rytmiske og lekende «Krakatau», henter McCombs musikalsk inspirasjon fra Sør-Amerika, nærmere bestemt Colombia.

Lydbilder spenner ganske vidt, og de mange vokalbidragene fra folk som Charlie Burnham, Wynonna Judd, Daniella Haim og Lilly og Abigail Chapin, tilfører musikken både varme, overskudd og variasjon. Bruken av instrumenter som fløyter, saksofon, mandolin, lap steel og fele, er med på å gjøre lydbildet både mer interresant og spennende.

At McCombs fremstår som en variasjonens mester på «Heartmind», der det er rom for både struktur og improvisasjon, skyldes trolig at McCombs har jobbet med tre forskjellige produsenter på plata, og at brorparten av låtene er spilt inn live med få overdubs. En tilnærming som forsyner låtene med en friskhet og en variasjon som er sjelden vare i dagens musikkunivers.

Noe som får meg til å spille ut den utopiske tanken at Cass McCombs er artisten alle burde snakke om i den beste av alle mulige verdener.

Foto: Anti Records (promo)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1639