Den beste norske musikken så langt (2022)

38ED35B1-961B-4CE3-82B6-00D4AAFDC17EBest så langt? Tja, noe i nærheten, kanskje? Etter mye om og men, endte Popklikk-redaksjonen opp med disse platene og låtene. Vi snakker ikke rangering, disse anbefalingene er kun basert på hvilke plater og låter vi har hørt mest på så langt i år. Og jada, vi har helt sikkert glemt noen, men det oppdager vi selvfølgelig først når saken er publisert. Spilleliste med 90 knallsterke låter nederst i saken.


Madrugada: «Chimes At Midnight»

På «Chimes At Midnight» er alle de rette elementene til stede. Ingrediensene som får det til å koke på kjøkkenet. Det låter like stort og mektig som det skal, og gledelig nok, overraskende vitalt. Albumet er innspilt i LA før pandemien. Bandet skal visstnok ha gitt seg selv en kort frist på å skrive og arrangere, to av låtene er hentet fra skrivebordsskuffen. Plata trenger et par runder før den sitter, men det er som kjent et tegn et langt og godt liv i spilleren. Jeg liker at bandet er så tilbakelent på denne skiva. Det brenner ikke lenger, det buldrer. Høyem synger opp mot sitt beste på hele albumet.«Slowly Turns The Wheel» er virkelig en Madrugada-perle. Rett og slett en av bandets beste. «Dreams at Midnight» inneholder alt en Madrugada-låt skal, inkludert en sugende gitarsolo«Call My Name» er låten hvor Høyem setter ny verdensrekord i dyp stemme (og store tonesprang)«Ecstasy» er en nydelig hommage til The King, Elvis Presley. Et höjdare på plata. En klassisk,romantisk ballade som fungerer som en vakker avrunding på dettfine comebacket fra Madrugada, det 6. albumet i rekken. Måtte det bli mange flere! (Jon Erik Eriksen)

deLillos: «Evige dager»

«Evige dager» kan utvilsomt ta opp kampen med flere av utgivelsene som ble sluppet den gangen Oslo sentrum var fylt opp med banker, telefonkiosker, videosjapper og bakte poteter.
Omhyllet av el-gitarer, bass, trommer og litt tangenter her og der, synger bandmedlemmene med de stemmen de har og vell så det, både som solister og korister (mye sabla fin koring!). Det er som oftest de små forandringene eller en ny vri som gjør susen og tilfører ny energi og framdrift. Noe deLillos, godt hjulpet av noen små justeringer, lykkes ualminnelig godt med på «Evige dager».Det er bare å nikke bekreftende når Lars Lillo allerede på første spor synger «Vi skal være enige om at alt er kjempefint». For akkurat det stemmer jo på en prikk. Og derfra og ut blir det bare bedre og bedre. Høydepunkter? Veldig mange, men akkurat nå reiser hårene seg litt ekstra når låter som «Beskjeden mann», «Enda en gang, «Du må ikke si det», «Tre små ord», «1993» og «Det store havet» tar fart og suser avgårde både sent og tidlig. (Espen A. Amundsen)

Øyvind Holm: «The Unreliable Narrator»

Når det gjelder låtskrivertalent, meloditeft og poparrangementer er Holm i aller høyeste grad til å stole på! Denne gangen har han brukt multi-talentet sitt til å mikse sammen en låt-cocktail som har noe større bredde enn sist. Det er mer «skurr» her og låtene er i større grad preget av arrangementsmessige brudd og krumspring. Åpneren «Ghost Dance» understreker dette. Den innleder med en lett forvrengt saksofon-solo før det ruller på med en stødig gitarpop-låt der Holms karakteristiske stemme står i sentrum. Lydbildet her er preget av «distinksjon», med instrumentene porsjonert perfekt ut i «bredden», hvis det gir mening. Det er en plate som gjør seg særdeles godt i fysisk format, i hvert fall.  «The Stranger» tar ting i en litt annen retning: Her får vi en slags pop-ballade der vekselsangen mellom Holm og gjestevokalist Kirsti Huke virkelig er slående. I et mer rettferdig musikkunivers ville dette vært en stor hit. I det hele tatt er det et overflødighetshorn av en plate dette. Et utall av instrumenter – alt fra gamle synther, moog’er og strykere til mellotroner, glir sømløst inn og ut av disse nydelige låtene. Slik sett er «The UnreliableNarrator» en skikkelig «grower» av en plate der nye lag av melodier, hooks og arrangementer åpenbares ettersom man blir bedre kjent med den. Øyvind Holm er en av våre aller beste låtsmeder, og «The Unreliable Narrator» er en «poptastisk» triumf! (Espen D.H.Olsen)

AB667026-D8F4-4C30-8303-B35E34CEC367

Karpe: «Omar Sheriff»

Det er med en viss andakt og ydmykhet at man gir seg i kast med en anmeldelse av dette verket. For meg handler plata om skjæringspunktet mellom ungdomstida og tilværelsen som ansvarlig voksen familiefar, gapet mellom gutta i bandet og foreldregenerasjonen og om de mer diskutable sidene ved det norske/vestlige samfunnet. Hovedinntrykket er at det oppleves som et mer modent Karpe. Låtene er kanskje ikke så umiddelbare som tidligere hits, men skiva består av seks svært vakre og delvis komplekse spor. Allerede fra første strofe, med «IBOPROFEN», rapper Chirag i vei på sin karakteristiske indisk-norsk. Dette grepet skiller Karpe fra de fleste rappereVokalprestasjonene til både Chirag og Magdi er faktisk verdt å trekke frem. Den  vakre produksjonen, med sine dryss av akustiske elementer innbakt i synthlandskapet, løfter plata mange hakk over tidligere nivå, og gir den rom og tyngde. Gutta har vært pionerer innen melodiøs norsk rap, og må fortsatt levere for å være på topp. Dlevner da heller ingen tvil her, men leverer på skyhøyt nivå med «Omar Sheriff». (JEE)

Silver Lining: «Go Out Nowhere»

Silver Lining består av Stine Andreassen (The Northern Belle) og Live Miranda Solberg (aka Louien), i tillegg til gutta i bandet, Halvor Falck Johansen og Bjørnar Ekse Brandseth. Andreassen åpner ballet med «Your Everything». Kassegitar og lap steel, visper på trommene og samstemt sang med Solberg. Tittellåten «Go Out Nowhere», er glimrende countrypop ogoverraskende nok,skivas kanskje beste låt, skrevet og sunget av Halvor Falck Johansen. Noen vil heller høredamene synge, så vi så ikke den komme! Deretter får vi servert to andre virkelig fine låter; «The Dream», sunget av Solberg og, ikke minst, nydelige «Awake» av Andreassen, med klokkespill og det hele. Det svinger også veldig bra av «Frosty Hands» med sin heftige bassgang, bottleneck og et catchy refreng. «Go Out Nowhere» mangler muligens den helt store hiten, men med låten«Silver Lining» kommer de veldig nærme. Glimrende låtskriving, og et eksempel på fornyelse av klassisk, tradisjonell folkDet er fortsatt gode tider for country og americana her på berget. Silver Lining er, sammen med en håndfull andre artister våre fremste bærere av country-fanen her til lands. (JEE)

Thom Hell: «Today is Tomorrow»

«Today is Tomorrow» er en musikalsk åpenbaring proppfull av deilige, saktegående og svært melodiøs sanger. Sanger som uten problemer kan assosieres med artister som suste rundt på den amerikanske vestkysten på 70-og 80-tallet, og som gjerne ble plassert i musikalske båser som softpop, yachtrock, solskinnspop og barokkpop. Artister som for eksempel Beach Boys, Dennis Wilson, Ned Doheny, Harry Nilsson, Boz Scaggs, The Rubinoos og The Zombies. Men lyden av The Beatles, Wings, Todd Rundgren og James Taylor er heller aldri langt unna når man beveger seg rundt i Hells musikalske univers.  Brorparten av låtene er bygd opp rundt tangenter og Hells varme og lune stemme. Her og der krydres lydbildet på smakfullt vis med synth, gitarer og strykere. Stort sett alle låtene drives framover av lekre melodier som vokser seg større og sterkere for hver gjennomlytting. Behagelige og svært iørefallende melodier som rusler avgårde i akkurat passe tempo. Det finnes knapt nok dødpunkter på plata; de fleste låtene vibrerer av overskudd og musikalsk pågangsmot. Tekstene, som er en passe blanding av hjerte, smerte, glede og tristesse, glir fint inn i miksen. (EAA)

9B4D2528-EAF4-45D1-BAB4-EB202AF0F036

Vilde By: «Vilde Bye»

Vilde Bye fra Tromsø overbeviser stort på sin debut-EP. To av låtene, «Longing For You» og «Moon», er allerede sluppet som singler; to råsterke sanger der Bys vakre og særegne stemme kles inn i innbydende og lavmælte stemninger der el-gitarer og steelgitar setter fine avtrykk. At Bye lager musikk som flørter med americanasjangeren, er det liten tvil om, men hun er minst like god når hun på «Like a Lot» slipper seg litt løs og flytter hjem til familien Smith i Manchester. De to resterende sporene, «Adore/Ignore» og «Leave», er – tro det eller ei – også særdeles gode. Produksjonen er på en og samme tid både rå og myk, noe som trolig skyldes en perfekt kombinasjon av Bys’ tiltalende stemme og det relativt nakne lydbildet. Det er bare å gratulere Bye og hennes medmusikanter med et svært vellykket musikalsk prosjekt. (EAA)

Pogo Pops: «Daylight»

Basis er fremdeles britisk indiepop, men produksjonen er større og tyngre, fire tiår oppsummeres musikalsk, og viljen til å gå utenfor komfortsonen er absolutt til stede. Dette er mer «White Album» enn «Revolver», for å si det sånn. Og apropos The Beatles; referansene står i kø på «Daylight» både i låtenes struktur og i form av utsøkt koring. Plata vokser betydelig etter flere avspillinger og favorittene dukker opp som troll i eskeRadiohiten «Dancing To The Beat Of My Heart» er blant platas store øyeblikk. Storslagent pophåndverk og tid for å reflektere over et langt liv i manesjen. Den episke «My Mind Is Like A Radio» er klassisk britpop a la Suede med choruspå gitaren og vreng på bassen. Låta klokker inn på 6:35, og det er ikke et sekund for mye! Den fine «Things That We Did» får fram crooneren i Hammersland og den heftige sistelåten, «StayAwake» er Bowie anno «Let’s Dance» (1983) inkludert 70-talls gitarsolo og helebøtteballetten. Utrolig tøft. (JEE)

Erlend Ropstad: «Gleden & Sorgen»

Som den ringreven han er, har Ropstad gjort noen smarte grep som gjør at uttrykket forandres akkurat nok til at de små musikalske omdreiningene tilfører plata nyanser forgjengeren ikke vektla i samme grad. Som for eksempel å legge inn synth på flere av platas spor. Et grep som, foruten å fungerer aldeles utmerket, sender tankene til Lundells «Vassa Eggen» og Springsteens «Born In The USA» og «Tunnel Of Love», tre plater fra 80-tallet  jeg fremdeles setter stor pris på. Mange vil nok også tenke på både Thåströms og Lars Winnerbäcks musikalske univers i møte med «Gleden & Sorgen». Bruken av cello, fiolin, bratsj og fiolin på noen av de mer dempede sangene, bidrar som en fin motvekt til de brummende og drønnende el-gitarene som ofte dominerer lydbildet. At Ropstad ofte synger med ild i stemmen, er med på å tilføre både musikken og tekstene ekstra energi og troverdighet. Noen ganger synger han med så mye innlevelse at han nesten detter av i de heseblesende vendingene produksjonen legger opp til. Selvom alle musikerene på plata bidrar på utmerket vis, er det ingen tvil om at Roar Nilsen, som både spiller gitar og har vært med å produsere, fortjener en ekstra klapp på skulderen. (EAA)

3327FFF9-28D3-465B-8F38-03D3390D64BB

Sondre Lerche:  «Avatars Of Love»

«Avatars Of Love» er et høydepunkt så langt i karrieren. Lerche mener virkelig alvor denne gangen og leverer et ambisiøst og bunnsolid verkMesterverket på skiva er den buldrende mektige, over ti minutter lange (!), «Dead Of The Night». Kompleks og vakker i all sin pompøse prakt. Sondre Lerche spiser kirsebær med Arcade Fire og drikker te med David Bowie. Dette er avansert popmusikk. Gjennomført og smart. Det er imponerende hvor lekende lett Lerche tar overgangen fra en enkel kassegitar i det ene øyeblikket og fullt storband i neste. At Lerche er sjangeroverskridende er kjent, men det er likevel litt av en øvelse han demonstrerer på denne plata. Produksjonen er en ren nytelse, signert Lerche selv i samarbeid med kompetente folk som Iver Sandøy, Chris Holm og Matias Tellez. Det er også verdt å notere seg at Lerche spiller alt av gitarer selv. Albumet avsluttes med en klassisk duett mellom Lerche og Aurora Aksnes. Et naturlig valg av duettpartner all den tid Lerche har nærmet seg Aurora musikalsk og vice versa. Skilt ved fødselen og endelig sammen igjen. Det er umulig å ikke la seg imponere denne gangen. Det er bare å ta av seg hatten for Sondre Lerche og hans «Avatars Of Love». Om ikke gudene er legemliggjort, så er definitivt Lerches komposisjoner gjort guddommelige. (JEE)

Jack Stillwater: «Dusk»

Skiva åpner med tre knallsterke spor. Først ut er den litt vare «Somewhere out There in the Night» med sine tremologitarer og lengsel i blikket. Smakfull bridge og et magisk øyeblikk etter 01:28Det er noe med band som Jack Stillwater og Madrugada og den tiden på døgnet, etter solnedgang og fram til midnatt/stengetid. Det er timen da det skal skje (eller ikke skje), og nettopp det er helt som det skal være når man skriver om det universelle temaet; uforløst kjærlighet. Albumtittelen «Dusk» henspiller på nettopp dette.  Andrelåten, «Highway Dust», tråkker hardere på gasspedalen og høres ut som soundtracket til Rådebank, sesong 4. Klassisk Tom Petty-kassegitar holder drivet sammen med kompet. Tredjelåten er platas gylne øyeblikk, den nydelige «All That I Can Think About is You». Gitaren slår an tonen. Bassen pumper. Teksten treffer. Det andre verset og refrenget krydres vakkert med piano. Dette er Jack Stillwater på sitt besteKanskje blir det ikke verdensherredømme denne gangen heller, men «Dusk» er like fullt ei strålende plate fra dette hardtarbeidende bandet. (JEE)

Minor Majority: «Kiss Off»

Resultatet er en vakker og gjennomarbeidet plate bestående av musikk i skjæringspunktet kammerpop og rock tilført noen små drypp med jazz. Som alltid tilfører Angelsgårds varme og lett melankolske stemme låtene en ekstra gnist.En av grunnene til at jeg er blitt så utrolig glad i plata, skyldes Roar Nilsens praktfulle produksjon, der særlig bruk av strykere og treblåsere virkelig gjør susen på fira av platas beste sanger, tittellåta, «Nosedive», «Hopeful» og «Concerning David Palmer». Førstnevnte en nydelig duett der Angelsgård og Christel Alsos synger seg halvveis til himmelrosa (og litt til), sistnevnte med en stilig og smart tekst om en fyr som en gang for lenge siden sang i Steely Dan. På låter som «Briliant Mistake» og «To Let You Win» går tankene til Dire Straits/Mark Knopler, mens a-ha kicker inn for fullt på platas kanskje mest pop’ete låt, «The Best Of Us». De to siste sangene, «Hold On» og «Meat and Potatoes Metal», avrunder plata på herlig vis. To låter med litt mer krutt i seg enn resten av gjengen. Jeg blir mer og mer overbevist om at «Kiss Off» er en av Minor Majoritys beste plater så langt i karrieren. Det er rett og slett en av de fineste platene jeg har hørt på en god stund. Ja, kanskje til og med den aller fineste. (EAA)

80B571B0-9320-4025-992F-872423DADBDB

Austestad: «Venterom»

«Venterom» ble øvd inn og spilt inn live i Athletic Studio, Halden, med et 8-manns band,bestående av strykere, tangenter og horn. I tillegg bidrar Marthe Valle på kor. Resultatet er storslått, litt rått og til tider vindskeivt, men først og fremst raust krydret i arrangement og instrumenter. Tematikken består av refleksjoner rundt livet, forventning og håp.  Albumet  består av 14 spor, 12 egenkomponerte sanger og to coverversjoner av amerikanske klassikere, og det er lett å bli i godt humør av detaljer som trompetsoloen på «Tomme Gater I Allfarveg». Skikkelig artigblir det også når Austestad, på den funky «Kor Er Du Fra», skriker til som den reneste James Brown. Jeg får assosiasjoner til såpass varierte artister som Donald Fagen, Burt Bacharach, Michael Jackson, Paul Simon, Van Morrison, Odd Nordstoga, Tom Roger Aadland og Beatles, når jeg hører på plata. Kanskje ikke så rart likevel, fellesnevneren er jo nettopp grooven. Platas høydepunkt, blant mange fine låter, er den Bacharach-inspirerte, innsmigrende og utrolig fine balladen «Innan Eg Er Framme I Skien». Den sitter som et skudd. (JEE)

Beachheads: «Beachheads II»

Bak mikrofonen finner vi Børild Haughom som overbeviser stort, understøttet av Vidar Landa på gitar, bassist Marvin Nygaard og Espen Kvaløy ved trommesettet. Det låter rett og slett tight og særdeles samspilt! Åpningslåten «Break It Off» setter tonen, med et kontant gitarriff, en tekst om relasjoner og brudd, før det det smeller fra rytmeseksjonen. Bakgrunnsvokalen og koringen legger et videre grunnlag for en kongelåt: og så er denne anmelderen solgt ved den første, skeive gitarsoloen. Lydbildet på «Beachheads II» er anelsen mer konsist enn på debuten, med instrumentene plassert litt tydeligere mot hverandre. Samtidig er låtutvalget mer variert: fra en punkete holdning i «Nothing», jangly gitarer i «Change», powerpop-godteriet i «Jupiter» til solskinnspopen i «Down South» der Popklikk-favoritten Anne Lise Frøkedal gjester på vokal. Og da har jeg kun nevnt låter fra vinylutgavens A-side! Denne variasjonen gir slitestyrke og et ønske om å lytte mer, for eksempel på «Shine», et stykke frihetspop der refrenget løftes mot himmelen. Denne «hverdagsindien» med vekt på temaer som familieliv, unger og tvilen vi alle av og til kjenner på, utliknes noe av platas politiske omdreiningspunkt: «Death of a Nation». (EDHO)

Jarle Skavhellen: «Monochrome Sunset»

Jarle Skavhellen skriver tidløs, vakker folkrock, med mye nostalgi og gode retrovibber. Imponerende nok har hankomponert, framført og produsert «Monochrome Sunset» for egen maskin. Selv med sin forkjærlighet for skranglete pop/folk, og med bruk av ganske enkle midler, har Skavhellen maktet å gi denne utgivelsen et fyldig og profesjonelt uttrykk. Den flotte åpningslåten «Levitate», høres litt ut som Minor Majority på en god dag, bare med litt alternativ instrumentering. «Daydreaming» drives av et nydelig akustisk gitartema, litt som om Kings Of Convenience skulle skrevet denPå mange måter låter det hele umiskjennelig bergensk/vestlandsk. Den nydelige kjærlighetslåten «Graceland», er en klassisk folk-ballade. Skavhellen får det til å høres enkelt ut, men det krever utvilsomt sin mann. Det akustiske lydbildet krydres med mellotron, fine atmosfæriske, elektriske gitarer (og rhodes?). Hør for eksempel på glimrende «Don’t Look Back» med sitt drømmende kor og avanserte gitarfigurer. Det er ikke en svak låt å spore på albumet. Med «Monochrome Sunset», skriver Skavhellen seg helt opp i det øvre lag av folk-artister her til lands. (JEE)

0A8630E2-6EC3-44E7-B901-F9F92F632864

Dig Deeper: «Easy Were the Days (Before I Met You)»

Bak tittelen «Easy Were the Days…» finner vi et band som virkelig er på tilbudssiden med sin alt-country/powerpop. Her spares det ikke på noe. Produksjonen er storslått og like rik på detaljer som på trøkk. Tekstmessig er Einar Kaupang tilbake i det universelle; livet, lengselen og kjærlighetenInspirasjonskildene er mange. Tradisjonelt har Dig Deeper blitt sammenlignet med Neil Young og The Dream Syndicate. Denne gang trøkker de til litt ekstra og det er lett å trekke paralleller til The Posies og ikke minst til nyere band som The Soundtrack of Our Lives og The War On Drugs«Easy Were the Days…» åpner formidabelt tøft med singlen «Cool Wind», som eret samarbeid med bergensduoen Soft Ride. Gromme gitarer og sterke melodilinjer. Låta setter seg i hjernebarken. Det blir ikke mindre tøft på «Summer Sun», hvor gitarene igjen spiller en sentral rolle og løfter intro og refreng til uante høyder. Dig Deeper har med «Easy Were the Days…» gitt ut et ei skive som oser av overskudd. Alle brikkene faller på plass, det låter klassisk og moderne på samme tid. Dette er rett og slett en lykkepille av et album. (JEE)

Moddi: «Bråtebrann»

Låtene på «Bråtebrann» finner sin naturlige plass i den nordnorske visefloraen. Som vanlig kledd i Moddis akustiske gitarspill, kontrabass, forsiktige perkusjon og ganske mild instrumentering, med unntak av «Omnangår» og «I det blå» som begge har tøffe støypartier«Ei ny tid» beskriver skremmende godt samfunnsendringene vi ser i nord. Dette er det nye norslik Moddi ser det nårhan vender hjem. Vindturbinene, gruvedeponiet, den voksende turistnæringa, kapitalen og oppdrettsanleggene. Den samme tematikken følges opp i tittellåta. Moddis engasjement for miljøvern utbasuneres i den fantastiske «I det blå» hvor elgitarene får hamre løs i låtens crescendo og Moddi synger og roper ut sin ode til/og bekymring for havet, alt mens det akustiske arpeggioet repeteres som om Tom Waits hadde regien. Platas mest inderlige og storslagne låt er det klassiske nordnorske eposet «Tranøy fyr», fremført med mektig koring av Vokal Nord, en låt som Moddi har skrevet sammen med Stein-Gunnar Bondevik. Det er umulig å ikke bli berørt av denne urkraften om du noen gang har vært nord for Sinsenkrysset. Låten har samme effekt som Kari Bremnes’ «E du nord» og fortjener tilsvarende status. (JEE)

Kåre Indrehus: «Det er en drøm å være til»

På den vanskelige femteplata, «Aleine på jorda» (2021), endret Indrehus sitt musikalskeuttrykkganske drastisk i retning alternativ pop. På «Det er en drøm…» har Indrehus foredlet dette konseptet, knekt et par koder og dermed nådd nye høyder. Ta åpningslåten, den catchy, «Bare dans», med blås og en el-gitar spilt akkurat passe lemfeldig; den limer seg fast i hjernebarken. Indrehus har en egen signatur og et uvanlig godt driv i tekstene. Bittersøt humor har alltid vært en viktig del av Indrehus’ originale og unike forfatterskap. Som på det forrige albumet er det en litt mer alvorlig undertone på flere av låtene. Gjenkjennelsesfaktoren er som alltid stor. «Alt som øyet ser» er mer abstrakt, noe alternativt og farlig lurer baki der, en referanse til mystikken og naturen. «Fast inventar» er en annen personlig favoritt og et av platas fineste spor. Låta er en slow blues med vakker koring krydret med lett psykedelisk gitar, som virkelig kler Indrehus. Sistelåten, «Klok av skade», er selvransakelse av det brutalt ærlige slaget. Indrehus slutter heldigvis ikke å overraske, og kroner med dette verket sin egen diskografisamtidig som særpregeter godt ivaretatt. (JEE)

D62FB064-E208-4BD6-8967-1AE26E66F36E

Kristian Kaupang: «Sorry, Tom»

Kaupang kan fortelle at han i forkant av arbeidet med albumet tok et dykk i katalogene til 10cc og Tears for Fears. Styrken ved denne utgivelsen er nettopp dynamikken, lufta i arrangementene og den smakfulle instrumenteringa. Et vellykket grep som benyttes på flere spor er å bygge momentum, og dernest utvide instrumenteringen til fullt band i refrenget. Allerede i starten av skiva får vi höjdaren «Spol tilbake». Kontant komp, drømmende synther og et spennende brekk etter 02.20 som leder til gjentakelsen av refrenget i outroen. Kaupang høres ut som en symbiose mellom Anne Grete Preus og Cezinando(!). Låten er nydelig arrangert og er lett skivas beste spor med stort radiopotensiale. «Golden Dragon» er nok en sterk sakkrydret med trompet og klubber på trommene. Linja /jeg kan fortsatt vente / er et lite nikk til Dum DumBoys’ «Tusen etasjer høi» fra «Pstereo». Den lett jazzete førstesingelen, «Hi», avrunder plata på utsøkt vis. Kristian Kaupang har laget ei plate som i all sin detaljrikdom vokser for hver gjennomlytting. «Sorry, Tom» kan fort være en gamechanger for Kaupang. En fortjent sådan. (JEE)

Vidar Vang & Bandet – «Vidar Vang & Bandet» 

Bjerkviks store sønn, Vidar Vang, har funnet tilbake til spillegleden, samholdet og overskuddet sammen med barndomskameratene i Bandet (tidligere kalt The Northern Men). Plata åpner svært så folkelig med «Bære gjør nå». Faktisk låter det hele såpass folkelig at tankene dras i retning av gamle helter som Terje Tysland og Åge Aleksandersen(!). Med positivt fortegn. Ah ah-koret er ganske tøft. Låten er over sju og et halvt minutter lang, og setter dermed standarden for denne skiva. Deretter får vi servert rockeren «Kor blei livet mitt av?». Sologitaren er snytt ut avnesen på 70-tallet og drivet er upåklagelig. Plata løfter seg mange hakk med «Uh, uh, uh/Du!».Trua på musikken og framtida er tilbake. «Også uten » har et tjukt og dramatisk lag med synth utenpå gitarøset, og er kanskje skivas beste sporTekstene på plata er av det personlige og ærlige slaget. Det er hjemlengselen, midtlivskrisa og nostalgi i kombinasjon med en ukuelig optimisme. Den sosialrealistiske og rett-på-sak-teksttilnærmingen er gjenkjennelig fra tidligere Vang-album. (JEE)

Gundelach: «ShapeShifter» 

Osloenseren Kai Gundelach, best kjent som elektronika-artisten Gundelach, er ute med sitt tredje album, «ShapeShifter». Denne gangen har han med seg langt flere organiske elementer i kurven, som han kombinerer med sin elektronika på utsøkt vis. Gundelach framstår her som habil gitaristpå flere av låtene. En annen suksessfaktor på den nye skiva, er mer fokuserte og rytmiske låter,litt mer tradisjonell oppbygging, samtidig som Gundelach helt klart har bevart det introverte og litt underlige. På den überkule førstelåten «Golden», resiterer Gundelach den småskumle, og lett paranoide teksten over drømmende gitarer og et sløyt komp. Andrelåta, «Vi Er Nærme Nå», er mer direkte, drevet framover av basslinja. Utrolig nok klarer Gundelach også kunststykket å veksle mellom engelsk i versene og norsk i refrenget. Bruken av norsk tilfører plata det lille ekstra og personlige som denne sjangeren krever for at det ikke skal bli for kaldt og distansert. Gundelach er en sjelden blomst i dagens norske musikkflora, en begavet låtskriver og sanger, en spennende musiker i utvikling, på vei et stedmot noe ukjent, med sine lengsler og drømmer. (JEE)

 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1668