En artist det står respekt av

1CD08C68-047D-43BF-84E9-63EF8DBF4DCBPlateanmeldelse: Unnveig Aas – «Phases» (album, 2022)  

Unnveig Aas, eller Unnveig Aaserud Stokke, som hun egentlig heter, er aktuell med sitt tredje album. Skiva er et resultat av to år hjemme med katten i pandemien. To år med gitarklimpring i sofaen. Plata er da også blitt mer organisk i uttrykket enn de to foregående. Aas debuterte med «Old Soul» (2017) og fulgte opp med «Young Heart» (2019). Hun opererer fortsatt i skjæringspunktet mellom pop og americana, men Aas’ gamle sjel og unge hjerte har gått gjennom flere faser (sic) i denne perioden.

Det akustiske uttrykket er mer åpent og avslørende, og er i så måte et modig grep av artisten. Aas, som har en utdanning innen litteraturvitenskap, skriver gode tekster på engelsk. Tematisk er skiva som en dagbok, med nedtegnelser om de små og store tingene, menneskene nær henne eller som Unnveig selv sier: «Dette er et album om kveldsturene hvor gatelysene farger den blå himmelen oransje, ensomhet og strømmer av tanker, foreldrenes skilsmisse, om vennene, deres opp- og nedturer, om lyst og mørkt, om å visne og blomstre, om hotellrom og lys i gangen, om anger og nye begynnelser, om endeløse somre når alt føltes enkelt».

Aas er opprinnelig fra Holmestrand, men plata er kyndig produsert av Ida Jenshus og Pål Brekkås i Brygga Studio, Trondheim. Jenshus og Brekkås bidrar også på bakgrunnsvokal på flere låter. Alexander Pettersen trakterer gitarer på forbilledlig vis. Unnveig er inspirert av storheter som Courtney Marie Andrews, Bob Dylan, Taylor Swift, First Aid Kit, Emmylou Harris og The War On Drugs, som er noen av platene Unnveig Aas kan fortelle at hun hørte mye i tilblivelsen av «Phases».

Balletten åpner med tre sterke låter på rappen. Først ut er glimrende «Brand New Start». Et herlig, passe lett og fint lydbilde, og et modent uttrykk. Den er egentlig min favoritt på skiva, rett og slett en fulltreffer fra Aas. «How Can I Know» er produsert med pedal steel som gir låten ekstra køntri-twangen den behøver. Jeg noterer meg at det er flere enn Aas som har opplevd at han legger igjen t-skjorta når han drar. Kan det være en tildragelse som treffer damer i americana-sjangeren (les: Thea & The Wild)?

Plata mangler kanskje den ene låten som kunne løftet den opp mot americana-himmelen, slik «Better Woman» og etter hvert «No» har gjort det for Louien, men skiva er slett ikke uten vinger, men holder et jevnt høyt nivå fra start til slutt. Det nærmeste Aas kommer en hit er tredjelåten «Lost Fire». Den er til gjengjeld jaggu ikke langt unna med sitt fine popdriv og herlige gitarsolo på tampen. «Mary Ann» er annen personlig favoritt. Her får jeg den rette western-følelsen og den gode Dolly Parton-vibben.

Unnveig Åas har, med de tre første albumene, levert en audiotrilogi det står respekt av.

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen
Artikler: 195