En meget undervurdert artist

A830F0BA-0946-4531-963C-C6484429AA54Plateanmeldelse: Peter Bruntnell – «Journey To The Sun» (album, 2021)

Petet Bruntnell, født i New Zealand, men oppvokst i England, har gitt ut en liten haug med nydelige album siden han debuterte som musikkleverandør i 1995. Selv oppdaget jeg mannens musikalske univers i 1999 da han slapp kritikerroste «Normal For Bridgewater». I kjølvannet av denne oppdagelsen, har jeg brukt mye tid på Bruntnell musikk.

Album som «Ends of the Earth» (2003), «Played Out» (2004), «Ghost In a Spitfire» (2005), «Black Mountain U.F.O.» (2011), «Nos Da Comrade» (2016) og «King of Madrid» (2019), har alle truffet meg såpass hardt at de har blitt innvilget mye spilletid.

Da sistnevnte landet, skrev følgende her på Popklikk:

«Peter Bruntnell har gitt ut et knippe meget gode album der (power)pop, rock og americana forenes på utsøkt vis. En tradisjon som videreføres på «King Of Madrid», hans beste album så langt i karrieren. Bruntnells lune og tiltalende stemme, pakket inn i et lekkert og nyansert lydbilde, tilfører de melodiøse og tidvis vare og svært vakre låtene, både særpreg og varme. Liker du artister som Wilco, Matthew Sweet, The Smithereens, The Byrds, Mark Eitzel, R.E.M. og The dB’s, kommer du (nesten) garantert til å sette stor pris på Bruntnells musikalske univers.»

Ord og musikalske referanser (pluss Nick Drake og Jackson Browne) som også kan brukes om «Journey to the Sun». Men at Bruntnell, godt hjulpet av kassegitarer og tangenter i mange former og fasonger, denne ganger har valgt å bevege seg litt saktere framover, kler ham meget godt. Noe låter som  «Heart of Straw, «Dharma Lier», «Merrion», «Waiting For Clive» og «Mutha» er nydelige eksempler på. Særlig sistnevnte er vanskelig å riste av seg.

Men det fungerer også godt når Bruntnell, som på «Runaway Car» og «You’d Make A Great Widow», tør å eksperimentere litt. De underfundige, smarte og ettertenksomme tekster, tilføre plata nok en dimensjon, akkurat som de to instrumentale låtene som kan minne om noe Brian Eno muligens kunne laget sånn cirka 1975.

At det tar litt tid før enkelte av låtene forløses og slår ut i full blomst, gjør bare lytteopplevelsen enda bedre. For det finnes knapt finere øyeblikk i en musikkelskers liv enn når subtile musikalske grep til slutt åpner døra på gløtt og lar deg titte inn.

Nå som sommeren banker på døra, oppfordrer jeg musikkelskere om å lytte på Peter Bruntnells herlige musikalske univers. Om man begynner med «Journey to the Sun», som trolig er hans beste album så langt i karrieren, får bli opp til den enkelte lytter. Det viktigste er at flest mulig får opp ørene for denne svært undervurderte artisten.

Foto: Peter Bruntnells hjemmeside

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1656