En solid opptur!

331431D3-3B47-4069-90A4-04030C511D23Plateanmeldelse: Elvis Costello – «The Boy Named If» (album, 2022)

Det er ingenting si på produktiviteten til snart 67 år gamle Elvis Costello, som er ute med sitt tredje album på fire år. Og «The Boy Named If» er en solid opptur etter det eksperimentelle, men også litt vel sprikende «Hey Clockface» fra 2020 – mer en fortsettelse av svært soul-inspirerte og ganske vellykkede «Look Now» (2018).

Hva enda bedre er: coveret som sender tankene tilbake til undervurderte «Blood and Chocolate» fra 1986, skjuler en plate som også inneholder noen av de mest forførende og catchy låtene vår gamle helt har levert siden omtrent da.

Det hele sparkes i gang med hyperenergiske «Farewell OK» – en klassiker allerede (!), i sporene til den costelloske varianten av rock ‘n roll og femti/tidlig sekstitallsrock, slik vi kjenner den fra syttitallske innertiere som «Clean Money» eller «Pump it Up», komplett med boogie-bass og farfisaorgel.

Så bærer det rundt i alle slags Costello, temmelig frenetisk for det meste, og knapt et hvileskjær før singelen «Paint the Red Rose Blue», en ny og vakker blomst i vår manns for lengst bugnende bukett av poetiske country- og jazzinspirerte ballader.

Som ofte med Elvis Costello, kan det i blant tippe over i arrangementer på kanten av det overfylte, og han har jo en tendens til å bli i overkant snurrig og «flink» i sine låtstrukturer. Her er det mange snedige vendinger og tidvis litt lite «luft» i lydbildet. På dette albumet kommer nest siste låt, «The Death of Magic Thinking» ikke ut av hektisk-kategorien for denne anmelder.

Men, og det er et viktig men: etter tre-fire lyttinger faller ting på plass for de fleste låtene. Det som virket hektisk først, trer klarere fram og detaljene i arrangementene blir mer hørbare enn forvirrende. Jeg synes albumet er mer eller mindre uten dødpunkter- helt til de siste tre låtene. Låtene nevnt innledningsvis, tittellåta,  «The Difference» og «My Most Beautiful Mistake» er klassisk Costello-pop fra øverste hylle – med andre ord, popkunst på veldig høyt nivå.

«What If I Can’t Give You Anything But Love» er soul-Costello i storform, og teksten illustrerende for albumets mange låter om kjærlighetslivets mørke hjørner og komplikasjoner:

«Do you love me? It’s dangerous to answer in the dark. Do you need me? Hold on while I negotiate that spark.

Anticipate an impulse, tell mе what I’m supposed to do. Do you want me? Do you want me likе I want you?

When this is over I’ll go back to my wife
I’m the man that she lives with in that other life

When this is over I’ll go back to your dreams
But I’m not quite the man that I used to be

I recall the moonlight falling on your face
You’re all that I adore. What if I can’t give you anything more?»

«The Boy Named If» toner ut med noen låter som jeg ikke synes holder det skyhøye nivået som er lagt i starten, men som helhet må dette likevel være noe av det beste den godeste Declan Mc Manus har prestert siden nittitallsklassikeren «Painted from Memory», hans samarbeid med Burt Bacharach. Lydbildet og låtmaterialet har imidlertid mer til felles med «Trust» eller «Armed Forces». Velkommen tilbake!

Foto: elviscostello.com

 

Morten Solli
Morten Solli
Artikler: 147