En vaskeekte «Buried Treasure»

1FC8123A-D28D-474F-8D1F-BFE1F6E6E327Plateanmeldelse (retro): Jim Sullivan – «U.F.O.» (1969)

At nesten ingen har hørt om Jim Sullivan er, som vi sier på fagspråket, sabla trist. Han hadde nemlig fortjent store mengder med oppmerksomhet, mannen som en dag i mars 1975 bokstavelig talt ble visket ut i New Mexico.

At den første skiva fra 1969 heter «U.F.O.», vil trolig få enkelte til å hevde at Jim ble henter av utenomjordiske romvesener. Noe som er en plausibel forklaring om man enten har som hobby å stave kokelimonke bakvendt eller tror at Julenissen er storebroren til Adventsebraen. Faktum er at han på mystisk vis forsvant i mars 1975, og at ikke noen har sett ham siden. 

Sannsyneligheten for at Jim Sullivan ikke lever er dessverre stor, men etter å ha hørt «U.F.O.» bærer jeg i meg et disneyaktig håp om at han sitter og tvinner barten sin på en bortgjemt plass og storkoser seg med anmeldelsene av musikken han lagde.

«U.F.O.» er nemlig så fin at den uten problemer kan klassifiseres som en «Buried treasure». Låtene, som ikke trenger å mase om oppmerksomheten, slipper nemlig stort sett lytteren inn på første forsøk og veksler mellom å sende tankene til Cat Stevens, Scott Walker, The Doors, Love, Bob Dylan, Nick Drake og Jimmy Webb. At medlemmer fra legendariske The Wrecking Crew er med på å forme lydbildet, er selvfølgelig helt nydelig.

At de fleste av dem er ikledd deilige stryke- og/eller blåsearrangementer, gjør dem bare ekstra deilige. Noe du, kjære popklikker, vil forstå etter å ha hørt tittellåta, «Jerome», «Roll Back The Times», «Rosey», «Highways», «So Natural» og «Johnny».

Skulle du være så heldig å få et glimt av vinylutgaven i en eller annen platesjappe, er det bare å røske av seg silkehanskene og klinke til. Alt annet ville, som det heter på fagspråket, være sabla teit.

Foto: Light In the Attic Records (promo)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641