Energisk og melodiøs rock av beste sort

Plateanmeldelse: The Natvral – «Summer of No Light» (album, 2023)

Da Popklikk-Espen (den yngre) anmeldte The Natvrals debutalbum,«Tethers» (2021), åpnet han på følgende vis: 

«Vi liker å bli litt overrasket, vel? Det er noe fint når en artist man har plassert i en boks plutselig befinner seg i en annen boks. Slik er det med The Natvral (nei, ikke spør om jeg vet hvorfor det skrives slik), som er det nye prosjektet til Kip Berman, forhenværende forgrunnsfigur og låtskriver i The Pains of Being Pure At Heart. De spilte en form for uperfekt perfeksjonert ur-indiepop inspirert av shoegazen fra 80- og begynnelsen av 90-tallet.»

Den nye «boksen» Espen viste til er at Kip Berman, både på «Tehters» og nykomlingen «Summer of No Light», lager musikk som er langt mer rocka enn det The Pains of Being Pure at Heart holdt på med. Vi snakker rock som også til en viss grad har røttene sine i countrymusikken. 

Produksjonen på «Summer of No Light» er både tight og uten kruseduller, og lydbildet fylles i all hovedsak av gitarer, bass, trommer, steelgitar og keyboard. Stemmene til Kipman, som tidvis er en smule nasal, sender, akkurat som musikken, rett som det er tankene til kremartister som Bob Dylan og Daniel Romano. For de av oss som vokste opp på 80-tallet dukker også lyden av artister som Green On Red og The Dream Syndicate opp fra glemselen. Avsluttningslåta, «Wintergreen», ligger og duver i det som kan minne om er musikalsk landskap manet fram av Neil Young. 

Låtene på Kipmans siste oppfinnelse, piplet fram mens han befant seg i kjelleren sin under pandemien, og omhandler alt fra erfaringene rundt rutinene i et ekteskap med små barn til mer avanserte temaer som historiske klimakriser og Mary Shelleys klassiker «Frankenstein». 

Låtene drives framover av en fin blanding av melodisk kraft og et energisk rocka uttrykk. Oppbyggingen av sangene er ofte ganske sparsommelig, noe den tøffe åpningslåta «Lucifer’s Glory» er et godt eksempel på. En låt der el-gitarene setter kursen før trommer, bass og forsiktig bruk av keyboard, løfter trøkket i låta flere hakk. På de tre neste sporene, «Caroline», «Summer of Hell» og «Stillness», slippes steelgitaren, med stort hell, løs på lytteren før platas kanskje beste låt, «A Glass of Laughter», byr på god gammeldags gåsehud.  

Deretter, og da kanskje spesielt på «Your Temperate Ways» og «Wait For Me», trøkkes det til litt ekstra før nevnte «Wintergreen» avslutter plata på fint vis. 

Etter en del gjennomlyttinger er det uhyre enkelt å konkludere med at «Summer of No Light» er et svært vellykket album for de av oss som liker energisk og melodiøs rock utstyrt med gode tekster og en akkurat passe stor cowboyhatt.  

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1616