Et energisk og friskt album fra gammel helt


Plateanmeldelse: Ian Hunter – «Defiance Part 1» (album, 2023)

Da kompisene mine og jeg vokste opp hørte vi periodevis veldig mye på Ian Hunter. Han var utvilsomt en av våre musikalske helter som leverte opptil flere plater vi ikke klarte å legge fra oss. Den største favoritten var liveplata «Welcome To The Club» fra 1980, der Hunter i tospann med Mick Ronsen, fremfører alle klassikeren fra hans første soloskiver og tiden i Mott The Hoople. En plate jeg fremdeles kan nesten utenatt. Men også «Short Back n’ Sides» (1981) og «All The Good Ones Are Taken» (1983) fikk svært mye spilletid. At Mick Jones og Topper Headon fra The Clash, Ellen Foley og Todd Rundgren bidro på sistnevnte, synes vi selvfølgelig var svære greier. 

At de ovennevnte albumene har tålt tidens tann er det ingen tvil om, men da 80-tallet ebbet mot sin uunngåelig slutt hadde Hunter knapt nok gitt ut noe av særlig interesse etter «All The Good Ones Are Taken», noe som igjen gjorde at interessen for krølltoppen hadde minsket ganske radikalt. 

De siste 23 år har Hunter gikk ut opptil flere svært gode utgivelser som «Rant» (2001), «Man Overbord» (2009), «Shrunken Heads» (2015) og «Fingers Crossed» (2016).  

Nå, syv år etter sistnevnte album, er Hunter – 83 år ung – tilbake med «Defiance part 1», nok et album han kan være stolt av. Plata åpner med svært gitartunge «Defiance» der Slash får boltre seg seg i alle retninger. Et skikkelig rivjern av en låt som blir avløst av knallsterke «Bed Of Roses», der både Mike Campbell og Ringo Starr bidrar på henholdsvis diverse gitarer og trommer. 

Som på de fleste platene til Hunter består «Defiance part 1» av en fin blanding av tøffe rockere og melodiøse og mer tilbakelente låter. 

«Pavlovs Dog», «I Hate Hate» (med Jeff Tweedy) og «This What I’m Here For» (med Taylor Hawkins, Joe Elliott og Waddy Wachtel) tilhører definitivt den første kategorien. Tre fine låter der særlig de to sistnevnte gjør susen og vel så det. 

Foruten nevnte «Bed Of Roses», er soulinspirerte «Don’t Tread On Me» (med Todd Rundgren) en av mine absolutte favorittlåter på plata, tett fulgt av den følelsesladede balladen «Guernica». Selv om jeg på ingen måte blir fullstendig bergtatt, rusler repeterende og saktegående «No Hard Feelings», med Johnny Depp og Jeff Beck på gitar, avgårde på fint vis. «Angel» er en klassisk Hunter-ballade der tangentene, sammen med svært oppegående gitarspilling av både Taylor Hawkins og Waddy Watchel, holder låta på tå hev.   

Resultatet er et energisk og friskt album, der de fleste låtene får et ganske stort pluss i margen. Den eneste sporet som ikke helt treffer, er «Kiss N’ Make Up» der framdriften mangler. For selvom Taylor Hawkins trommer i vei, Billy F Gibbons trøkker til på gitar og Billy Bob Thornton snakkesynger, tar det aldri helt av.

Foruten å ha skrevet alle låtene og å produsere sammen med Andy York, bidrar Hunter selv for det meste på piano og med sin særegne og uttrykksfulle stemme som fungerer usedvanlig godt med tanke på mannen alder. En stemme som – for evig og alltid – vil være blant universets aller fineste.

Jeg lar følgende inspirerende ord fra Ian Hunter selv avslutte denne anmeldelsen:
«There are a lot of reasons for calling this album DEFIANCE. It’s like, people my age shouldn’t be making records, blah, blah, blah. But we’ve still got a bit left.»

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1654