Et godt år for Blur og Damon Albarn

Plateanmeldelse: Blur – «The Ballad of Darren» (album, 2023)

Britpopen er død. Lenge leve britpopen. Blur var et ikonisk band på 90-tallet og album som «Parklife» (1994), «The Great Escape» (1995) og det mer eksperimentelle «Blur» (1997) ble definerende for sin tid. Etter «Think Tank» (2003) var det jamt slutt for både Blur og britpop-epoken. Comeback-albumet «The Magic Whip» (2015) traff ikke tidsånden på samme måte og fikk heller ikke samme nedslagskraft som de foregående.

Når det er sagt, så er det ganske langt unna britpop det som vi får servert av «nye Blur», ikke minst på «The Ballad of Darren». Skiva åpner med like godt med balladen, «The Ballad» (sic). Albarn crooner som den reneste David Bowie anno «Blackstar». Bowie-referansene står forresten i kø på plata. Litt av kameleon, han der Albarn; som sitt alter ego, 2-D, med Gorillaz høres han påtatt ungdommelig og frisk ut, mens han med Blur bruker voksenstemmen for alt den er verdt.

På den tøffe «St. Charles Square» høres Albarn & co ut som Velvet Underground/Lou Reed i det bråkete hjørnet. «Barbaric» er første skikkelige poplåt på skiva, det vil si pop og pop fru Blom, det høres mer ut som noe The National kunne snekret sammen til sisteskiva. «Russian Strings» og «The Everglades (For Leonard)» holder samme høye nivå. Førstesinglen «The Narcissist» er og blir et av skivas mest umiddelbare spor (i skarp konkurranse med «Barbaric»).

Det virker som om Albarn har erfart det som de fleste av oss dessverre opplever på livsveien; at noen faller fra («The Everglades (For Leonard)», «Goodbye Albert»). Vokalen til Albarn høres nærmest ut som en gammel manns svanesang, angsten for å eldes uten verdighet, tapet av nære og fjerne venner, dyrekjøpt livserfaring og en verden i ferd med å gå av hengslene. Og hvorfor ikke? Det fungerer overraskende godt! Og denne gang treffer Blur tidsånden med både sound og innhold. What goes around come around.

Blur er selvfølgelig så mye mer enn Damon Albarn. Signaturgitaren til Graham Coxon er like distinkt som alltid. Coxon forlot bandet under innspillingen av «Think Tank» i 2002, men ble med igjen i forbindelse med gjenforeningen i 2008, og Blur hadde vel strengt tatt ikke greid seg uten ham. Kompet til Alex James (bass) og Dave Rowntree (trommer) gjør også sine saker bra her.

Albarn leverte til toppnotering med Gorillaz tidligere i år, og sannelig har han snekret sammen ei mer enn godkjent skive med gamlegutta i Blur også. Det er kanskje Damon Albarns år i år.

Foto: Warner Music (promo)

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen
Artikler: 195