Et lite mirakel

Jadda!
Jadda!

Småslått og magisk.

Sufjan Stevens og Popklikk har aldri helt klart å møtes på den gyldne musikalske middelveien. Vi har liksom gått hver vår smale sti, vi har vært små elver som renner ut av den samme åra i hver vår retning. Når Sufjan har gått opp, har vi gått ned. Når vi har møttes har vi nikket og hilst høflig, men gått videre uten å se oss tilbake.

Da vi møtte Sufjan for et par uker siden, var alt forandret. Plutselig satt vi rundt det samme leirbålet og snakket om livet og de store eksistensielle spørsmålene. Noe hadde skjedd. Gnisten var tent.

Sufjan
Sufjan

Surfjan Stevens’ nye plate, ”Carrie og Lowell”, har kastet Popklikk inn i et musikalsk univers som både utfordrer og lindrer. Tekstene, som handler om livet og litt til, er både usentimentale og berikende.

Det mest beundringsverdige er likevel at Sufjan, ved hjelp av svært enkle musikalske virkemidler, makter å forvandle de enkleste melodilinjer til noe storslått og tidløst. Låtene fester seg nesten umiddelbart, og selv om de glir over i hverandre, har alle en egenart og en egen vilje.

Låtene på ”Carrie og Lowell” kan sammenlignes med en stor søskenflokk der likheter og ulikheter, støter på hverandre i en evig kamp om oppmerksomheten.

”Carrie og Lowell” er en sjelden god plate, ja den er nesten et lite mirakel, med tanke på hvor lavmælt den er. Den hugger uten å vise tenner og den stryker uten å være nær. Og viktigst av alt; den berører, engasjerer og fyrer opp pumpa i det menneskelige maskineriet.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1624