I dag er det 56 år siden Bob Dylan ga ut “Another Side of Bob Dylan” (1964).
Tekst: Martin Johannessen
Plata er spilt inn i Columbia Studio A i New York City i løpet av en kveld og en natt i juni 1964, med Tom Wilson som produsent.
Det er fremdeles Bob Dylan på gitar og munnspill og litt piano, men også noe annet som tittelen antyder. Det var særlig tekstene som hadde tatt en annen retning på denne plata.
I et intervju med The New Yorker i 1964 sier han: “Jeg vil ikke skrive for folk mer, være en talsmann. Fra nå av vil jeg skrive med utgangspunkt i meg selv, og for å greie det må jeg skrive på den måten jeg gjorde da jeg var ti, og la alt komme ut naturlig.”
Som sagt, så gjort.
Det falt ikke i god jord i det noe konservative folk-miljøet. Redaktøren i Sing Out!, Irwin Silber, skrev at Dylan hadde “mistet kontakten med vanlige folk, og hadde blitt fanget inn i sin egen berømmelsesrus.”
Folk utenfor miljøet, derimot, mente at Dylan var nyskapende. Og dessuten hadde Dylan en stor innflytelse på The Fab Four fra Liverpool i England.
Beatles hadde fulgt med på Dylan en stund allerede, og de møttes på Delmonico Hotel i New York City den 28. august 1964.
“Instead of projecting myself into a situation, I would try to express what I felt about myself. … It was Dylan who helped me realise that,” sa John Lennon.
Les mer om møtet mellom Dylan og Beatles her: https://www.aaronkrerowicz.com/beatles-blog/bob-dylans-influence-on-the-beatles
Pete Townshend i The Who peker også på Dylan som en inspirasjon, særlig på låter som “Substitute” (1966) og “I’m a Boy” (1966).
Mange tenker fortsatt på Dylan som en protestsanger. Og det var han jo på de tre første platene. Men fra og med “Another Side” var det altså nye takter og tekster. Plata var Dylans siste akustiske album på 30 år.
Dylan forteller: “You know, I thought it was overstating the obvious. I knew I was going to have to take a lot of heat for a title like that, and it was my feeling that it wasn’t a good idea coming after The Times They Are A-Changin’, it just wasn’t right. It seemed like a negation of the past, which in no way was true.”
Det er vel bare “Chimes of Freedom” som har en slags sosial samvittighet. Dylans protestsanger-karriere var temmelig kort.
Låter som “Chimes of Freedom”, “Spanish Harlem Incident”, “It Ain’t Me Babe” og glimrende “My Back Pages” er de beste på plata. Resten er greit (et par er ikke greie).
Dylan spilte inn “Mr. Tambourine Man” også, men den kom ikke med før på “Bringing It All Back Home” året etter.
Ingen av låtene ble gitt ut på single, merkelig nok.
Plata er ikke blant de beste fra Dylan, men det er en viktig plate likevel. Mange mener den er av de aller viktigste fra Dylan 60-tallet. Og det er så klart endringene i tekster som som gjør den til et viktig veiskille i karrieren.
Det er faktisk bare sju måneder mellom “The Times They Are a-Changin’” som kom i januar 1964 og “Another Side”. Og det var bare sju måneder til “Bringing It All Back Home” (1965). Men mye skjedde i løpet av den tiden.
«I was so much older then / I’m younger than that now.»
Mens Dylan ventet på at plate skulle bli gitt ut spilte han på Newport Folk Festival i juli 1964. Der møtte han Johnny Cash for første gang. De hadde en gjensidig respekt for hverandre. Cash forteller:
«We were so happy to [finally] meet each other that we were jumping on the beds like kids.»
Dagen etter fremførte Cash «Don’t Think Twice, It’s All Right» på scenen og sa til publikum: “»We’ve been doing it on our shows all over the country, trying to tell the folks about Bob, that we think he’s the best songwriter of the age since Pete Seeger…Sure do.»
“Another Side of Bob Dylan” solgte ikke like bra som de foregående, og kritikerne visste ikke helt hva de skulle tro. NME skrev:
“Det er ingen tvil. Dylan er annerledes. Han synger ofte falskt. Stemmen er skrikende og uttalen snøvlende (en slags syngende Marlon Brando). Gitar- og munnspilling låter som han fortsatt er under opplæring. Likevel når han ut med budskapet sitt på en måte som gjør at du lytter.”
Selv mener Dylan at “the songs are insanely honest.”