Fem album du ikke vil gå glipp av

1EB086E0-FAD4-43BE-8C67-CAC4C0265A66Popklikk har plukket ut fem album vi har hørt veldig mye på den siste tiden. Album som ble sluppet i tidsperioden 2013-2016.

Daniel Romano: «Mosey» (album, 2016)

At countrysjefen Daniel Romano åpner «Mosey» med en låt som kunne vunnet MGP, er relativt frisk og en anelse overraskende. Men «Valerie Leon» sitter som et skudd samtidig som den utfordrer alle verdens musikksjangre til å leke litt mer sammen. Når det er sagt; det gjør absolutt ingenting at de andre låtene på «Mosey» henter inspirasjon fra artister som Bob Dylan, Leonard Cohen og rock og pop skapt på 60-og 70-tallet. Romano synger fortsatt med en innlevelse og har en kraft i stemmen som tilfører musikken både energi og sårhet. Produksjonen er variert og gjennomarbeidet, og tidvis sitter man med følelsene av at instrumentene tripper rundt i kulissene og bare venter på å entre scenen.

Brian Fallon: «Painkillers» (album, 2016)

Fallon, mest kjent som frontmann i Gaslight Anthem, har alltid hørt ut som en ung versjon av The Boss. Noe Popklikk ikke alltid har falt for. På hans første soloalbum, «Painkillers», funker det, takket være en mer poppete tilnærming til musikken, langt bedre. At Fallon fremdeles høres ut som en blanding av Sprinsteen, Petty, Mellencamp og The Killers, gjør ingenting så lenge låtene er fengende og troverdige. «Painkilers» er en plate man raskt blir glad. Tittellåta, «A Wondeful Life», «Nobody Wins», «Rosemary» og «Open All Night», var utvilsomt blant de låtene som har fått mest spilletid hos enkelte i Popklikk-redaksjonen i 2016.

Dawes: «All Your Favorite Bands (album, 2015)

At tankene vandrer til Jackson Browne (som selvfølgelig digger bandet) og Eagles, slik de framstod på midten av 70-tallet, eller for den saks skyld, Dire Straits, Blue Rodeo eller Crowded House, har på ingen måte hindret bandet i å snekre fram et lydbilde som gir dem både særpreg og en egen signatur. «All Your Favorite Bands» er så tipp at den er helt topp. Om du begynner med låter som «Somewhere Along The Way» og «All Your Favorite Bands», vil du raskt forstå hvorfor Dawes ble kårer til et av årets beste plater av Popklikk-redaksjonen i 2015.

Jonathan Wilson: «Fanfare» (album, 2013)

«Fanfare» er et vanvittig mangfoldig og ambisiøst album som på utsøkt vis blander rock, pop, jazz soul og country. Etter første gjennomlytting går tankene først og fremt til britiske artister som Pink Floyd, Richard Thompson og 10cc. Alt snakket om Laurel Canyon og The Eagles, Jackson Browne, Fleetwood Mac og Crosby, Nash, Stills & Young, faller først på plass etter enda noen runder. Og da ramler jaggu meg John Lennon, The Band, Wings, Steely Dan og Supertramp (!) også inn i knollen.

Håkan Hellström: «Det kommer aldrig va över för mig» (album, 2013)

Det kommer heller aldri til å være over for oss, Håkan. Popklikk-redaksjonen kan være uenig om det meste, men når det kommer til Göteborgs store sønn slåss vi om å overgå hverandre med superlativer. Og sånn har det alltid vært! At «Det kommer aldrig va över för mig» er en av hans beste plater, er et faktum. Produksjonen, låtene, tekstene, synthen (!), musikkreferansene (Bowie, VU, Lou Reed, U2, Elvis) er som skapt for oss. Trekke fram låter, sier du? Ouch, vanskelig, men om du begynner med tittelåta, «När lyktorna tänds», «Street Hustle» og «Valborg» kommer det heller aldri til å være over for deg. Kors på halsen.

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1645