Forførende og avhengighetsskapende popmusikk

Plateanmeldelse: Molly Burch – «Daydreamer» (album, 2023)

Molly Burch er en 33 år gammel amerikansk artist basert i Austin, Texas. «Daydreamer» heter hennes femte og klart mest poppete studioalbum så langt i karrieren. Burch har tidligere leflet med jazz og flere av utgivelsene har vært innom americana/R&B. Den helt store suksessen har kanskje uteblitt, men det nye albumet, «Daydreamer», kan fort endre på det. At det er nettopp dét som er Molly sin plan, er helt opplagt.

Platas to sterkeste kort er «Made of Glass» og «Unconditional». Førstnevnte låt er min personlige favoritt, en vellykket komposisjon med en produksjon som baner vei og krever plass. Versene på «Unconditional» avslører at Burch, som så mange amerikanske kvinnelige singer-songwritere, har hentet inspirasjon fra Lana Del Rey, mens refrenget er pur popglede fra ende til annen.

Introen og trommelyden på «Physical» er så 80-talls-sleazy som det kan få blitt i 2023. Her er det enten bare å stålsette seg eller la seg rive med. «Baby Watch My Tears Dry» er mye sterkere, og uimotståelig 80’s, med et hint av både Madonna, gitarsoloen til «Beat It» og synthen til The Weekend.

«Daydreamer» er produsert av Wild Nothing-frontmann Jack Tatum. Tatum har jobbet med Beach Fossils (spilt bass) og produsert for Japanese Breakfast. På «Daydreamer» spiller han også en rekke av instrumentene. 

Burch og Tatum går ikke av veien for grandiose produksjoner og kommersielt frieri på den nye plata. Her får vi de lekreste pop-arrangementene på denne siden av både ABBA og Taylor Swift. Apropos ABBA, hør overgangen på den ellers nydelige «Beauty Rest»; som hentet rett fra «The Winner Takes It All», mens Tatum redder seg inn med en smart liten gitarsolo i etterkant av refrenget. 

Sistelåten heter passende nok «Bed». Burch synger med sin mest innsmigrende stemme og det er bare å glede seg til leggetid.

Tatum og Burch makter heldigvis å tilføre albumet både tiltrengt pondus og de lekreste detaljer i lydbildet, som løfter albumet himmelhøyt over den mainstream-produksjonen det kunne endt opp som. De kunne kanskje ha jobbet litt mer med platecoveret, men joda, det passer jo på en måte.

Det er direkte dristig av Molly Burch å slenge seg på retrobølgen på denne måten, men nød lærer naken kvinne å spinne, som det heter i ordtaket, og vi lar oss forføre.

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen
Artikler: 189