Fortsetter med uforminsket kraft

C2E6A490-A1C4-4EA4-86A3-0448E11A5DE0Plateanmeldelse: deLillos – «Evige dager» (album, 2022)

For meg har deLillos blitt en god venn jeg ikke klarer meg uten. En venn jeg har kjent siden 1985, da jeg møtte dem for første gang. En venn jeg har sust avgårde med gjennom gode og dårlige tider.

Og nå er de her igjen med nok et album – det nittende i rekka. Et album med en litt annen vri enn tidligere utgivelser. En vri som består i at a) albumet er bygd opp rundt to lange komposisjoner fordelt på side 1 og side 2, om du kjøper vinylutgaven, og b) at bandet har implementert et dogme-element som innebærer at gitaristene Lars Lundevall og Lars Lillo-Stenberg ble møtt med pekefingre om de nærmet seg en akustisk gitar.

Digitalt er plata delt opp i 18 spor der cirka halvparten av dem binder de «egentlige» låtene sammen. Sporene som limer helheten sammen består av korte mellomspill/overganger der el-gitarer får utfolde seg. Selvom tematikken i tekstene ikke nødvendigvis er i slekt med hverandre, oppstå det likevel en følelse av en felles påvirkning som kan minne om det man en gang for (ganske) lenge siden ville kalt et konseptalbum.

«Evige dager» er, tross vriene beskrevet over, klassisk deLillosk. Når det hevdes at bandet denne gangen har latt seg inspirere av progmusikk, må jeg,  fordi jeg ikke er særlig bevandret i den sjangeren, melde pass. For der noen sikkert hører Genesis og Jethro Tull, hører jeg stort sett bare Pink Floyd og 10cc.

At mange av deLillos klassiske album ble unnfanget i det forrige årtusenet, skygger ikke for det faktum at bandet har holdt fanen svært høyt også etter at vi ruslet inn i 2000-tallet. Fra «Midt i begynnelsen» (2002) til «Dum som et menneske» (2020), har deLillos skjenket verden mange magiske musikalske øyeblikk.

Noe de – med uforminsket kraft – fortsetter med på «Evige dager»; et album som utvilsomt kan ta opp kampen med flere av utgivelsene som ble sluppet den gangen Oslo sentrum var fylt opp med banker, telefonkiosker, videosjapper og bakte poteter.

Selvom sporene flyter over i hverandre, oppleves de fleste av dem likevel som enkeltstående låter som står godt på egne ben. Låter skrevet av de tre Larsene hver for seg (og sikkert litt sammen). En låtskriver-trio som utfyller hverandre på utmerket vis.

Omhyllet av el-gitarer, bass, trommer og litt tangenter her og der, synger bandmedlemmene med de stemmen de har og vell så det, både som solister og korister (mye sabla fin koring!).

Tekstene er som alltid både smarte, underfundige, lune, kloke, ettertenksomme, snåle og bevaringsverdige, og handler om alt fra makt og avmakt, lengsel, kjærlighet, det store, store havet og om en verden som må (begynne å) ta seg av verden. Teksten på «En beskjeden mann» er for eksempel så latterlig bra at det blir både skummelt og fint på en og samme tid. Det er i det hele tatt mye livsvisdom og klokskap å spore i tekstene, formidlet av fire menn i sin beste alder.

Noe av det mest beundringsverdige med deLillos, er at de gjennom en lang karriere har maktet å holde kvalitetskontrollen på et usedvanlig høyt nivå. Uavhengig av trender og synsing har bandet klart å skape et eget musikalsk univers med både særpreg og store doser sjarm. Å snu opp ned på ting er muligens revolusjonerende, men sjeldent veldig fruktbart. Det er som oftest de små forandringene eller en ny vri som gjør susen og tilfører ny energi og framdrift. Noe deLillos, godt hjulpet av noen små justeringer, lykkes ualminnelig godt med på «Evige dager».

Det er bare å nikke bekreftende når Lars Lillo allerede på første spor synger «Vi skal være enige om at alt er kjempefint». For akkurat det stemmer jo på en prikk. Og derfra og ut blir det bare bedre og bedre. Høydepunkter? Veldig mange, men akkurat nå reiser hårene seg litt ekstra når låter som «Beskjeden mann», «Enda en gang, «Du må ikke si det», «Tre små ord», «1993» og «Det store havet» tar fart og suser avgårde både sent og tidlig.

Lyttetips: «Evige dager» nytes best i selskap med en klase grønne druer og en pose Bassets engelske konfekt.

Foto: Veronica van Groningen

Hør plata her

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1641