The Lilac Time: «Dance Til All The Stars Come Down» (album, 2023)
The Lilac Times to foregående album, «No Sad Songs» og «Return To Us», var så feiende flotte at de utvilsomt er noe av det beste Stephen Duffy og gjengen har gitt verden så langt i karrieren. Duffy, som en gang for veldig lenge siden, startet musikkarrieren sin i en tidlig utgave av Duran Duran. Han har også samarbeidet med blant andre Robbie Williams og Nick Rhodes.
Jeg falt umiddelbart for The Lilac Times selvtitulerte debutalbumet fra 1987, og hørte også mye på «Paradise Circus» (1989) og «& Love For All»(1990), sistnevnte produsert av Andy Partridge og John Leckie.
Da bandet ble oppløst i 1990, etter et album på Andy McGees legendariske plateselskapet Creation Records, slapp Stephen Duffy et par fine soloalbum som resulterte i noen aldeles utmerkede låter.
Så joda, jeg har alltid heiet på Duffy og The Lilac Time.
På sitt ellevte album forsetter Stephen Duffy og gjengen i britiske The Lilac Time, å sjarmere med musikk der gode melodier pakkes inn i et luftig og generøst lydbilde hvor kassegitarer, steelgitarer, mandoliner og feler ofte dominerer lydbildet. Fordi trommer og bass er tatt ut av ligninga, spiller kassegitaren ofte hovedrollen. Låtene rusler avgårde i et akkurat passe tempo, ledsaget av Duffys varme og behagelige stemme. Trommemaskiner? Glem det! Vi snakker folk-pop av aller beste sort.
Duffy har alltid hatt en egen evne til å snekre sammen lune og melodiøse låter som smyger seg under huden etter et par gjennomlyttinger. Noe som også er tilfelle på «Dance Til All The Stars Come Down». At enkelte låter får meg til å tenke på en fin blanding av Ronnie Lane og en tilbakelent versjon av The Beatles, er utvilsomt et kvalitetstegn.
De ni låtene på plata holder et såpass høyt og jevnt nivå at det er vanskelig å plukke ut enkeltlåter, men om man begynner med «The Long Way», «Candy Sigarette», «A Makeshift Raft» og «The Band That Nobody Knew», bør du være frelst før midnatt. For «Dance Till All The Stars Come Down» er et album som, selvom Duffy og gjengen ikke er i nærheten av å ta bruk verken pauker, stortrommer eller kubjeller, er fylt med så mange vakre musikalske øyeblikk at er så godt som umulig ikke å bli fullstendig revet med.
