Høy på Sivert

Konsertanmeldelse: Sivert Høyem – Operaen i Oslo, søndag 11. februar klokken 20.00

Med fugleperspektiv fra balkongen var Popklikk vitne til en musikalsk maktdemonstrasjon fra Sivert Høyem og hans ekstremt kompetente band bestående av Christer Knutsen, Cato Salsa, Børge Fjordheim og Øystein Frantzvåg. En konsert der Høyem bød på en variert setliste med låter fra stort sett alle soloplatene sine. Madrugada? Kun én låt, men det kommer vi tilbake til. Hvordan lyden var rett foran scenen vet jeg ikke, men fra mitt utsiktspunkt fra balkongen bølget musikken mot meg på fortreffelig vis. 

Tekst: Espen A. Amundsen
Foto: Ketil Martinsen

Konserten åpnet med tittellåta fra Høyems nye soloalbum, «On An Island», en versjon der kun Christer Knutsens baritongitar og Høyems vokal fikk være med. Høyems varierte bruk av stemmen tilførte låta en nydelig melodisk kraft, før resten av bandet falt inn i «Two Green Feathers», andresporet fra «On An Island». En versjon som, godt hjulpet av taktfast tromming, to el-gitarer, nennsom bruk av synth/orgel og Høyems kraftfulle stemme, snirklet seg sakte avgårde på overbevisende vis. 

Deretter kjørte bandet på med intense og tidvis kompromissløse versjoner av gamle kjenninger som «Blown Away», «Lioness» og «Black And Gold». Tre låter som alle satt som et skudd, og der særlig pianoet på «Lioness» og den western-aktige inngangen og gitardrivet på «Black And Gold», tilførte musikken både litt ekstra variasjon og friskhet. 

Da bandet fulgte opp med en tung og dieseldrevet versjon av «Long Slow Distance», ble undertegnede tatt litt på senga, men godt hjulpet av Høyems mørke vokal, aktiv bruk av rørklokker (tubular bells), lett hylende gitarer og hissige tangenter, ble det en oppvisning i noe som muligens kan beskrives som gotisk rock. 

Etter fire energiske, blåmalte og rocka låter, ble en mildt sagt vakker versjon av «Devotional» sluppet løs på publikum. Omgitt av svevende synth, forsiktig bruk av gitar og koring, fløt vokalen til Høyem som honning rundt i lokalet. 

Og så var tiden kommet til dagens gjest, Hilde Marie Kjersem, som sammen med Høyem hentet fram det beste i seg selv i fremføringen av «My Thieving Heart», som alltid henter fram Tindersticks-vibber hos undertegnede. 

En Høyem-konsert uten «This Is The Sea», er selvfølgelig helt utenkelig, en låt som ble fremført til stor jubel fra en fullsatt Opera. Med kassegitar-Sivert i front ble låta tilført mer og mer trøkk mye takket være en kombinasjon av spilleglede og mange deilige innstikk med både piano og gitarer. 

Påfølgende «Prisoners of the Road», fremført av Høyem alene på kassegitar og med noen små dryss av tangenter, fremstod etterhvert som en bluesaktig klagesang med hjerte utenpå skjorta.   

Fram til da hadde konserten fungert svært bra på alle plan. Så bra at jeg bare ventet på en liten dupp. Men den gang ei, for fra nå av og utover hevet konserten seg enda et par hakk! Det begynte med en heidundrende versjon av «Now You See Me/Now You Don’t» fra «On An Island» som bygget seg opp til et klimaks der et hav av el-gitarer, hardtslående trommer, synth/orgel og rørklokker forvandlet Operaen til en trykkoker som var i ferd med å eksplodere. En kommende live-klassiker der Høyem beveger seg både høyt og lavt. Wow! 

Deretter fulgte to ekstremt energiske og hardtslående utgaver av henholdsvis «Give It A Whirl» og «Moon Landing», der låtenes melodiske kraft også kom til sin rett. På førstnevnte utfylte lekne gitarer lydbildet på herlig vis, noe som tilførte låta både trøkk og og en aldri så liten dose villskap. Versjonen vi fikk servert av «Moon Landing», der Cato Salsa tidvis briljerer på el-gitar, var så energisk og kjapp i steget, at man kan miste pusten av langt mindre. 

Etter denne energiske utladningen, roet Høyem og gjengen ned en smule, men uten å være i nærheten av å senke den berømte lista, for opp av ermet dro de to av de beste låtene fra «On An Island», «Not Enough Light» og «Rust». På førstnevnte, der det blant annet fyltes på med trekkspill, gikk tankene til britiske artister og da kanskje spesielt Richard Thompson (også vokalmessig). En nydelig låt, enkelt og greit, som ble etterfulgt av «Rust» der bruk av kassegitar og etterhvert en baritongitar satte stemningen. Med Høyems stemme som veiviser, falt etterhvert også en el-gitar og koringer inn på utsøkt vis. Den dramatiske teksten ble gjenspeilet i det gjentagende og nesten skyggeaktige lydbildet, noe som tilførte låta drag av både noe mystisk og storslått. 

Før gjengen forlot scenen første gang avsluttet de med en knallgod og melodisterk versjon av «Sleepwalking Man», en låt der særlig Christer Knutsens pianotrylling og koring traff blink.  

Når Høyem ruslet inn på scenen alene, etter massiv trampeklapping og en særdeles kort pause, begynte han med «Majesty», kveldens eneste Madrugada-låt. Kun utstyrt med en kassegitar, fremfører han låta med så mye nerve og så mye prakt i stemmen at det var dønn stille i salen låta gjennom. Praktfullt! 

På neste låt ut, «Run Away», var bandet på plass igjen. Det hele ble satt i gang med tonene av sval og svevende orgel/synth og taktfast tromming, før Høyems stemme fylte rommet. Etterhvert fyltes det også på med både piano og el-gitar og et deilig melodiøst brekk litt inn i låta der stemmen til Høyem virkelig skjøt fart. At el-gitaren som ramlet inn mot slutten sendte tankene til George Harrison ga selvfølgelig bare opptil flere pluss i margen. 

Kvelden ble avsluttet med en relativt lavmælt og svært innbydende versjon av «Don’t Pass Me By», der pianoet og stemmen til Høyem fikk spille hovedrollene. 

At konserten takket for seg etter cirka en time og femogførti minutter var helt perfekt, for det er grenser for hvor mange positivt ladede norske adjektiver en stakkars skribent har til rådighet. Høy på Siverts musikk, forlot derfor den samme skribenten Operaen i Oslo, plystrende på «Blown Away». 

Ps! Skribenten må ta et aldri så forbehold om alle de forskjellige instrumentene som dukket opp i lydbildet. Særlig med tanke på om det var orgel eller en form for synthesizer eller Mellotron som ble brukt.  Utsikten fra balkongen  var flott, men avstanden var litt for lang til å finstudere de forskjellige instrumentene. 

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1623