Høyere enn himmelen

88814B92-FC84-4147-8899-4E6B84A9DE93Plateanmeldelse: Weyes Blood – «And In The Darkness, Hearts Aglow» (album, 2022)  

Vi kan like godt proklamere det først som sist; Amerikanske Weyes Blood, eller Natalie Laura Mering som hun egentlig heter, har laget et av årets beste album. Sånn, da er det avklart.

For bak det glødende hjertet og et lett kitchy platecover åpenbarer det seg et fantastisk, komplekst og ambisiøst verk, signert Mering selv. Som Weyes Blood har hun videreutviklet det orkestrale og store soundet som hun har hatt i seg hele tiden. I likhet med forrige utgivelse fra Weyes, er plata krydret rikelig med strykere, tangenter og strenger, forskjellen er at det denne gangen låter enda mer grandiost. Her har hun i tillegg hatt hjelp av Ben Babbitt og Jonathan Rado i produsentstolen(e). Rado er kjent fra indierockduoen Foxygen, og det er ikke umulig at det er takket være hans bidrag at det røsker litt både her og der på denne skiva, og aldri blir for sukkersøtt.

«And In The Darkness» er Merings femte utgivelse under navnet Weyes Blood. Popklikk likte den forrige plata svært godt og skrev følgende: I en klasse for seg | Popklikk

Mering har altså hatt en ikke ubetydelig musikalsk utvikling for hvert album, og hun når nye høyder med denne plata. Orkestrert pop kjenner vi fra artister som Rufus Wainwright, John Grant eller Lana Del Rey, men det går lang tid mellom hver gang noen av disse leverer et så gjennomført bra album som det Weyes/Mering gjørher. For plata er spekket med genuint gode melodier, sofistikerte arrangement, storslått produksjon og vakre harmoniske vokalparti.

De to første sporene er gode, men det er «Grapevine» som virkelig skinner og setter standarden for denne skiva. Den er gigantisk, innovativ og vakker. Den er også låten hverken John Grant eller Kacey Musgraves noen gang skrev. Undertegnede fikk en rar og på samme tid god følelse i mellomgulvet allerede ved første gjennomlytting. Mering søker ofte etter retning og mening i sine tekster. Det kan handle om fortid og nåtid,eller det kan handle om det vanskelige menneskelige samspillet, som i «Grapevine»:

If а man can’t see his shadow / Oh, he can block your sun all day /
He can make you small / He has the power to take his love away /

Six hours on the grapevine / And I feel kidnapped this time /
‘Cause my baby thinks / He always believes that he’s always right /
But I still think of him at night

«God Turn Me Into a Flower» er hinsides vakker med sitt englekor og fuglesang at jeg får frysninger. En klisjé, jovisst, men det funker som bare det. «Hearts Aglow» er en av skivas mest tilgjengelige låter, der den ruller avgårde med sitt ganske straighte americana-komp, samtidig som lokomotivet er fylt til taket med komplekse harmonier og nydelig koring. «Twin Flame» er også glimrende, og er en av mine favoritter, bygd over programmert perkusjon, og nok en låt som tekstlig dveler ved problematiske relasjoner. «The Worst Is Done» er så enkel, og likevel genial, i sin oppbygging at den minner om ABBA. Det er en kunst å lage musikk som dette, som er få forunt å beherske.

Weyes Blood får det til å høres lekende lett ut på denne utgivelsen. Alt er av ypperste merke. I tillegg låter hun så avslappet og kul. Å si at Mering sikter mot stjernene med «And In The Darkness…», vil være en underdrivelse, der oppe har hun vært en god stund.

Foto: Sub Pop (promo)

Jon Erik Eriksen
Jon Erik Eriksen
Artikler: 185