Hva kunne egentlig gå galt?

John McVie, Danny Kirwan, Peter Green, Jeremy Spencer, Mick Fleetwood) In 1967, Peter Green formed British blues band Fleetwood Mac with Mick Fleetwood and John McVie.
John McVie, Danny Kirwan, Peter Green, Jeremy Spencer, Mick Fleetwood

Dette er historien om Fleetwood Mac i skjebneårene 1969 til 1971.

Av Eivind Sigurd Johansen

AKT 1
I 1969 var Fleetwood Mac Englands ledende band, og solgte i en periode flere plater enn The Beatles. De hadde gitt ut to bluesbaserte album, var inne i en blomstrende kreativ og rik musikalsk utvikling. Samtidig begynte gruppa å få fotfeste i USA. Hva kunne egentlig gå galt?

Gruppas frontmenn var tre skjøre personligheter som slet med sine demoner, og bar med seg uåpnet psykisk baggasje inn i det nye tiåret. Det var mer enn en underliggende melankoli i gitarspillet til Peter Green.Sangene hans handlet i økende grad om en indre strid og frustrasjon i forhold til egen rolle og posisjon.

Jeremy Spencer kunne være utagerende og umoralsk fandenivoldsk fra scenekanten, men var samtidig plaget av nagende tvil om sine evner og et uavklart forhold til religion og tro.

Danny Kirwan var bare 18 år da han både ble tatt med i gruppa, og kastet inn i det frenetisk kaotiske mylderet som var den britiske musikkscenen på slutten av sekstitallet.
Kombinasjonen av usikkerhet og ambisjoner på egne vegne, ble en økende kilde til friksjon innad i gruppa.

Fleetwood Mac hadde den tetteste rytmeseksjonen, som i nærmest telepatisk forståelse seg ut av røyken fra den engelske bluesboomen, og med den aller beste gitaristen i førersetet.

Det har alltid slått meg at mye av kjernen i det originale Fleetwood Mac var vennskap. På bilder virker det som de trives sammen, en lett rufsete gjeng med erkebritisk sjarm.
De må ha spilt sammen hver eneste dag, for de hadde en sjelden produktivitet.

Gruppas tre sangere og instrumentalister representerte ulik tilnærming til den elektriske gitaren. Peter Green spilte med en sikkerhet og autoritet som få eller ingen andre engelske gitarister. Samtidig var det en undertone av naken sårhet i hans lekre og presise valg.

Danny Kirwan kunne ha en voldsom og rå vibrato når han lynraskt bøyde strengene oppover en halvtone. Men først og fremst sto han for en lyrisk og melodiøs stil, i inspirert samspill med Green, og som stadig mer sentral låtskriver.

Jeremy Spencer spilte stort sett bare på «sine» låter. Som slidegitarIst var han nok mer entusiastisk enn elegant. Men det gjøres med en løssluppen og hemningsløs lekenhet jeg alltid har vært svak for.

En av mine første store musikalske forelskelser var «Coming your way», som var B-sida til «Rattlesnake Shake». Jeg hadde plukket den fra billighylla hos Steen & Strøm i Sandvika.

Det er en fengende og minimalistisk Danny Kirwan-låt som drives fram av Mick Fleetwoods bongos under noen lekre gitardetaljer, som for alltid har festet seg i hodet.
Mot slutten løfter den seg i høyreist avslutning med fullt band.

Senere oppdaget jeg de første albumene.

Når jeg var i et særlig luftig hjørne, eller i forkant av en fest, var det aldri feil å spille «My heart beats like a hammer». Jeremy Spencers slidegitar og vokal har et yrende temperament av kraft og ungdommelig overmot.

Tjen Play On
Tjen Play On

På «Love that burns» er det vokalisten Peter Green vi hører. Han synger akkurat som han spiller. Hver frase vektlegges og nyanseres med en sjelden innlevelse og musikalitet.
Mot slutten overtar gitaren for vokalen, i en klarhet som binder det sømløst sammen. Men det er også et underliggende mørke her.

Pianospillet og det enkle, men insisterende blåser-arrangementet gir assosiasjoner til Screamin’ Jay Hawkins. Men først og fremst er dette Peter Green, med en flamme som brenner fra hjertet.

AKT 2
Live at BBC, er en dobbel CD som ble gitt ut i 1995. Den viser essensen av gruppas mangfoldige uttrykk.

Klin House
Klin House

Det originale Fleetwood Mac hadde et stort repertoar, med både egne og andres låter. De var på ingen måte bare et bluesband. Peter Green var en raus bandleder som ga Spencer og Kirwan romslig plass under lyskasterne.

Fleetwood Mac kunne kombinere blues, lurvete rock og tidlig rock’n roll i et dedikert og jordet uttrykk. Til dette hørte lidenskap, integritet og humor.

Gruppa gjorde en rekke studioøkter for BBC i tida mellom 1967 og 1971. Disse innspillingene fra arkivene speiler utviklingen fra de første bluesorienterte skivene, til tida rundt Peter Greens kommende fravær.

Lyden fra BBC-studioet står seg godt. Litt rått i kantene riktignok, men dette er det originale Fleetwood Mac på sitt kraftfult beste. Alt gjøres med stor spilleglede og en til tider nesten pønka energi.

Hyggelig er det også å høre Jeremy Spencers bidrag til den opprinnelige gruppa. For han kunne mer enn sin Elmore James. Hans rock’n roll parodier var en viktig del av live-repertoaret, med en genuin begeistring for Buddy Holly.

Flere av låtene på Live at BBC er skrevet til et album med Peter Green som aldri ble realisert, før bandet begynner sin ferd over Atlanterhavet.

BBC innspillingene starter med en forrykende versjon av «Rattlesnake Shake». Og de drar den, for å si det slik, akkurat passe langt. «Sandy Mary» som følger er en av Peter Greens låter som aldri fikk en offisiell utgivelse. På «Tallahassie Lassie» rockes det særlig heftig. Her er det Green som friskt gir jernet, mens Jeremy Spencer lar seg rive med på boogie-woogie piano. Det krydres sikkert med håndklapp og tidsriktige koringer.

In The Skies
In The Skies

»Early morning come», med imponerende akustisk gitarspill fra Danny Kirwan, er en annen av de uutgitte låtene.

AKT 3
I september 1969 kommer gruppas tredje album; «Then Play On». Tittelen er hentet fra den første replikken i et stykke av William Shakespeare. Det er en lavmælt og balansert plate, som er ganske langt fra den progressive og harde rocken som nå stormet mot barrikadene.

Med unntak av to utdrag fra en svett og intens jam, har «Then Play On» et åpent lydbilde med vekt på de nesten overraskende reine gitarene til Green og Kirwan. De treffer suverent med samspillet i delikate vevnader, under innflytelse av folkemusikk, pop og blues. Det er en modig og frisk blanding, med en jevn fordeling av Kirwan og Green original-låter.

Jeremy Spencer synes nesten ikke på «Then Play On». Men han gir ut en soloplate, der hele gruppa med unntak av Green spiller. For Peter Green trives ikke lenger i gruppa han startet. Han har blitt mer og mer frustrert, utilpass og ulykkelig. Dette er også hørbart i sangene hans, fra «Man of the world» til «Oh Well»

AKT 4 : THE GREEN MANALISHI
Peter Green var en sky og engstelig bandleder, som bare delvis trivdes i rampelyset. I mars 1970, etter en konsert i München, inviteres Peter Green med følge til fest i et aristokratisk hippie-kollektiv.

Det er uklart hvem han var sammen med, og hva som skjedde på herregården i skogen i Bayern. Men det handlet i stor grad om inntak av kraftig LSD, og bidrar til akutt forverring av Peter Greens mentale helse.

En måned senere har Peter Green forlatt Fleetwood Mac. Men før han drar rekker de å spille inn «The Green Manalishi» som gis ut som single i mai. Denne siste innspillingen med Green er et skremmende drama om oppløsning. Danny Kirwan oppmuntrer og instruerer en utmattet Peter Green til å gjøre ferdig låta samme natt i et studio i Hollywood.

Det er en desillusjonert bandleder med indre stemmer, i et dramatisk inferno av en låt, med ryggen mot veggen og albatrossen rundt halsen. Et høyspent orkesterverk med lag på lag av rock-gitar i en vegg av lyd som gisper av desperasjon. I ettertid kan vi skjønne at det var et rop om hjelp. Det var aldri tyngre rock enn dette.

... som lagde denne.
… som lagde denne.

Bare 12 måneder etter «Then Play On» slipper de et nytt album. Etter at Peter Green har forlatt skuta, flytter de inn i et slitent hus på landet. Der øver de inn nytt materiale og gjør ferdig «Kiln House» på kort tid.

Det er mye fint her, for både Jeremy Spencer og Danny Kirwan leverer inspirerte saker.
Plata har en vimsete sjarm, og Christine McVie begynner å finne sin plass i gruppa.
Jeremy Spencers fascinasjon for Buddy Holly og tidlig rock’n roll, får sitt beste uttrykk her.

»Station man» har en flott oppbygging og svinger som bare det, med lekkert gitararbeid fra Danny Kirwan. Dette var en av de eldre låtene som det senere Fleetwood Mac, med Buckingham og Nicks, spilte på konserter.

På innspillingene fra BBC arkivene er det også en studio-økt etter at Green gikk fra borde. Men det er et sørgmodig glimt av fravær som skimtes på disse låtene. Omtrent her begynner også Danny Kirwans problemer. Han slutter å spise og lever i dagevis på en diett som kun består av inntak av øl.

For de som er spesielt interessert – ble heldigvis mye spilt inn og tatt vare på som dokumenterer denne perioden med og uten Green, i studio og som konsertband.
Det finnes flere samleplater med uutgitte låter samt live-innspillinger fra turnelivet i USA.

AKT 5
Opplevelsen i München forandret livet til Peter Green dramatisk. Han tilbrakte store deler av det neste tiåret med å prøve å rømme fra seg selv. Comeback-plata «In The Skies» fra 1979 er mer dyster enn optimistisk.

Skiva har en avslappet og funky atmosfære, med improvisasjoner over enkle akkord-progresjoner. Selv om Green måtte lære seg å spille gitar på nytt, finnes det enkelte øyeblikk av gammel storhet. Men «In The Skies» er likevel det beste han gjorde etter Fleetwood Mac. Han skrev aldri sanger igjen.

Jeremy Spencer forlater hotellrommet i Los Angeles i 1971 for en liten spasertur, og kommer aldri tilbake. Om kvelden skal de ha en spillejobb, som han full av vonde forutanelser intenst har bedt om å slippe. Stresset ned av tvil, angst, religiøs grubling og en voksende paranoia, blir han frelst etter et tilfeldig møte på gata.

Han ga ut noen få og ubetydelige plater senere, men reddet kanskje seg selv den gangen.
Spencer, har de siste årene vært mer musikalsk aktiv, med flere bluesbaserte utgivelser.

Det var alltid noe uforløst ved Danny Kirwan. Sangene hans hadde en særegen sommerlig tristesse, lik regndråpene som tappert holder seg fast i syrinbuskenes grønne blader.

Etter to nye album blir han kastet ut av gruppa. Kirwan er fremdeles bare i begynnelsen av tyveårene, med et alkoholproblem som har spunnet helt ut av kontroll. Han gjør et halvhjertet forsøk på en solokarriere. Men etterhvert lever han stadig mer glemt og til slutt hjemløs i London. Hans bidrag som gitarist og låtskriver i Fleetwood Mac, er som regel sørgelig oversett.

Hva var det som skjedde hos Jet-Set kulten i de bayerske skogene?

Det ble noe skjebnetungt som klebet ved gruppa, et togsett som holdt de tilbake, en sporveksel de strevet med å endre.

Men Mick Fleetwood med Christine og John McVie holdt stand; If music be the food of love, then play on.

Eivind Sigurd Johansen
Eivind Sigurd Johansen
Artikler: 185