Kom, kom, kom!

Har du hørt om Lloyd Cole? Du vet, han kule fyren med den latterlig kule stemmen som godt hjulpet av The Commotions sendte musikkanmeldere verden rundt rett inn i synonymordboka på 80-tallet. Mannen som spiller på Vulkan Arena i Oslo i morgen, lørdag 20. januar 2023. En konsert, alle musikkelskere bør få med seg. At Popklikk stiller, sier seg selv. 

Men tilbake til spørsmålet: Har du hørt om Lloyd Cole? Ikke? Vel, i så fall er du ikke alene. For dagens norske musikkanmeldere, også de som hyllet ham på 80-tallet, velger utrolig nok å legge ørene i hvilestilling når LC på elegant vis kliner brorparten av låtene på nyere album som «Antidepressant» (2006), «Broken Record» (2010), «Standards» (2013), «Guesswork» (2019) og «On Pain» (2023) rett i krysset.

Lloyd Cole & the Commotions debuterte i 1984 med fantastiske «Rattlesnakes». Bandets skranglete gitarpop, som ble sammenlignet med storheter som Lou Reed og The Byrds, fikk en svært god mottagelse på de britiske øyer. Den fine, men ikke fullt så fantastiske oppfølgeren «Easy Pieces», solgte meget bra takket være singlene «Lost Weekend» og «Brand New Friend». Men etter det tredje albumet «Mainstream», var The Commotions historie.

Lloyd Cole dro til New York og allierte seg med musikere som Fred Maher, Robert Quine og Matthew Sweet. Et fruktbart samarbeid som resulterte i fine popalbum som «Lloyd Cole», «Don’t Get Weird On Me Baby» og «Love Songs». Etter det neddempede og utsøkte albumet «Music In A Foreign Language», ga Cole ut nok en deilig plate, «Antidepressant». En plate som har fått alt for lite oppmerksomhet.

Selv har jeg et så sterkt forhold til Lloyd Cole & The Commotions debutplate, Rattlesnakes, at jeg velger å holde mest mulig kjeft om akkurat den. Det blir rett og slett så mye patos at tidsaksen brytes og følelsene tar overhånd. 

Men bare så det er sagt: «Rattlesnakes» er definitivt et av 80-tallets beste debutalbum. En skikkelig redningsbøye i et hav av glatte ny-romantikere, sære post-punkere og puddelrockere. Fordi Cole hadde kort hår og høyhalset genser og skrev klassiske poplåter med referanser til litteratur og filosofi, ble han av enkelte oppfattet som pretensiøs. Noe som selvfølgelig var helt feil. For å lage et rim med «Norman Mailer» og «get a new tailor» er bare gøyalt og sjarmerende. «Rattlesnakes» er først og fremst et popalbum proppfullt av gode melodier. Et album spilt inn på noen få uker for den nette sum av en peanøtt.

Framfor å skrive om noen av Coles mest anerkjente og omtalte plater, som for eksempel «Rattlesnakes», «Don’t Get Weird On Me Baby»,  «Love Songs» eller «Standards», har Popklikk valgt å skrive om to av  Coles album vi mener fortjener langt mer oppmerksomhet og skryt enn de fikk da så dagens lys. To knallsterke album som stilmessig skiller seg ganske mye fra hverandre. 

Om Popklikk har laget en spilleliste bestående av noen av Coles beste låter? Klart det – du finner den nederst i saken. 

«Antidepressant» (2006)

«Young Idealist», åpningssporet på «Antidepressant», er skrevet av en selvironisk og tilårskommen mann som ikke lenger ønsker å revolusjonere verden:

«But that was when we were the young idealist/ Raging through the coffe shops and bars/ Make believe the world was really ours/ Still supposing we could make a difference»

Et tema som også går igjen på den nydelige andrelåta «Woman In A Bar», der piano og akustiske gitarer setter det hele i gang før synth og vakre strykere bygger ut lydbildet:

«No longer angry/ No longer young/ No longer driven to distraction…/ A few moving parts need to be replaced/ My engine starts, but only on Tuesdays»

Tredje sporet, «NYC Sunshine», er en killer av en ballade båret frem av akustiske gitarer, strykere og en herlig gitarsolo. Coles følsomme stemme, som her kan minne litt om Willie Nile (husker dere ham?), har knapt vært bedre. Og igjen blir vi stilt overfor en avslappet, voksen mann som kan tillate seg å gi litt pokker:

I won’t mind if you think that I’m lazy
I won’t care if you find me insincere
Cause it’s the best that I can do
Come one take my hand it may be cold outside
But we got New York City sunshine
Walking with the junkies and the millionaires
In the New York City sunshine

Den fengende tittellåta er ikledd et røffere og mer rocka lydbilde. Elektriske gitarer og skarpskodde trommer hele låta igjennom. En klassisk Lloyd Cole-låt med en underfundig tekst som får meg til å tenke på de første albumene med The Commotions. Den gang han sang om Truman Capote, Norman Mailer og Simone de Beauvoir. Forskjellen er den ironiske distansen han som ung og fremadstormende ikke var i besittelse av:

«With my medication I will be fine/ I said I’m tryin’ to write my novel / She said, neither am I / By the way, I saw you reading No Depression / You’re doing nothin’, I’ll come over we’ll watch Six Feet Under / And then we’ll maybe get around to your condition»

Smartass!

«How Wrong Can You Be» slår gnister. Refrenget og de påfølgende strykerne er definitivt et av platens høydepunkter. Også «Everysong» og «Travelling Light», som begge spretter av gårde i country-takt; førstnevnte med stilig munnspill, er låter av ypperste merke. At «Travelling Light» får meg til å tenke på debutalbumet «Rattlesnakes», sier det meste. (Espen A. Amundsen)

«On Pain» (2023)

Da «Wolves», den første singelen fra Lloyd Coles nye album, «On Pain», entret mine ører for noen uker siden, ble jeg mer enn en anelse skeptisk. En synthdrevet låt som duver rundt i et atmosfærisk lydbilde i over sju minutter uten verken særlig framdrift eller melodisk teft, stod ikke akkurat øverst på ønskelista fra en artist jeg setter særdeles høyt. Da andresingelen, «Warm by the Fire», traff moder jord lysnet det litt i horisonten. Gitarer (og synth) bygd rundt en klassisk Cole-formel ga meg et håp om at en av rockens stiligste fyrer ikke helt hadde glemt hvor han kommer fra. 

Når det er sagt; Coles lidenskap for elektroniske virkemidler og duppeditter, er på «On Pain» så integrert i hans musikalske univers at han neppe vender tilbake til lydbildet han utviklet på 80-tallet med det første. En musikalsk utvikling som også preget hans forrige album, «Guesswork», en plate jeg aldri har fått helt til å gå opp, og hans samarbeid med Hans-Joachim Roadelius i 2013. 

Etter første gjennomlytting av «On Pain», der et hav av synth og et atmosfærisk lydbilde setter sitt preg på så godt som alle låtene, visste jeg derfor ikke helt hva jeg skulle mene, tro eller føle. Men, akkurat da jeg var i ferd med å gi opp satte skjebnen inn støtet. Omringet av uutholdelig støy fra et byggeprosjekt rett i nærheten, tok jeg min nye, bærbare Marshall-høyttaler med ut på terrassen og skrudde opp volumet til 11. 

Foruten å fjerne larmen, fremstod låtene på «On Pain», som nå traff deler av nabolaget med stor kraft, både potente og majestetiske. Nyansene i lydbildet og den melodiske kraften som alltid er tilstede i Coles musikk, våknet til liv og og ga meg troen tilbake. Etter to gjennomlyttinger på terrassen var min skepsis forvandlet til heiarop og mild beundring. Kanskje ikke dumt å vri litt på vante formler, likevel? 

Jo lenger man oppholder seg i selskap med «On Pain», er det lett å tenke at man er del av en slags romodyssé hvor man svever rundt i atmosfæren omgitt av deilige, minimalistiske lydkulisser og Coles praktfulle vokal (han tillater seg å bruke autotune på et par låter!). Men for å maksimere denne tidvis sublime soniske tilstanden, har det i mitt tilfelle, vært særdeles viktig å gønne på litt ekstra lydmessig. 

Selv om Cole står for mye av det som skjer selv, har han fått god hjelp av sine gamle venner i Commotions, keyboardist Blair Cowan og gitarist Neil Clark både som musikere og låtskrivere. Produsent Chris Hughes (Tears for Fears, Adam and the Ants, Robert Plant), har også bidratt med sin kompetanse og på vokal dukker både Joan Wasser (Joan as Police Woman), Renée LoBue (Elk City) og Dave Derby (Gramercy Arms) opp i bakgrunnen litt her og litt der. 

Tittellåta setter det hele i gang med svevende synther før Coles stemme griper fatt i lytteren på en måte bare han kan. Deretter følger allerede nevnte «Warm by the Fire», der både (trolig programmerte) trommer, bass og el-gitar får være med å forme lydbildet. Spor tre, «I Can Hear Everything», drives framover av en deilig, tung bass og lekne synther på beste vis. 

Neste spor, «The Idiot», med referanser til Berlin, Iggy og Bowie, er av det uimotståelige slaget utstyrt med en av skivas fineste melodilinjer. De påfølgende låtene, «You Are Here Now», «This Can’t Be Happening» og «More Of What You Are», duver alle av gårde på en seng av synther, som foruten å ha en repeterende tekst- og låtstruktur, øker en smule i styrke og intensitet jo lenger ut i låta man kommer. Tre låter som krever en viss konsentrasjon og utholdenhet for at lytteren skal fange essensen i låtene. 

«Wolves», platas mest krevende låt med en underlig tekst, som tar seg god tid før den kaster anker, er siste stopp på reisen. En låt jeg blir mer og mer glad i for hver gjennomlytting, noe som nesten var en umulig tanke første gang jeg hørte den. 

Inspirasjonskilder? Tja si det, men at Bowies Berlin-triologi og artister som Brian Eno og Pink Floyd kan ha bidratt til Coles fascinasjon for elektronisk musikk, skal man slett ikke se bort fra. 

På låter som «Wolves», «More Of What You Are» og «This Can’t Be Happening» har jeg en gryende formening om at Cole kommenterer moder jords stadig forverrede tilstand med tanke på miljø og klima, men det er muligens bare meg. 

Konklusjon: Med «On Pain» klarer Lloyd Cole kunststykket å forandre sitt musikalske univers samtidig som han makter å beholde både særpreget og essensen som har preget hele hans karriere. Om man som lytter skrur opp volumet og begynner med tittellåta, «The Idiot» og «Warm by the Fire», er alt lagt til rette for en lykkelig slutt på nok en musikalsk reise med en av vår tids beste artister.  (EAA)

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1624