Kom, spilte og vant (for siste gang)

Konsertanmeldelse: Eldkvarn – Götaparken, Norrköping – onsdag 26. juli 2023

Tekst: Espen A. Amundsen Foto: Levi Henriksen og Elisabeth Haraldsrud

Da jeg ruslet inn i Götaparken i Norrköping (takk, Liza!) for å se Eldkvarn gjennomføre sin aller siste konsert, kjente jeg at vemodet i noen øyeblikk trumfet lykkefølelsen. For etter å ha heiet på bandet i mer enn 35 år, og opplevd dem live utallige ganger, var det umulig ikke å bli preget av at en epoke fylt med uendelig mange gylne musikalske øyeblikk om noen timer skulle lukke igjen døra bak seg for godt. 

(Spilleliste med alle låtene som ble spilt i kronologisk rekkefølge nederst i saken)

Men mest av alt var jeg spent på hvordan gjengen, som ikke har stått sammen på en scene på åtte år, ville fremstå. Hvilke låter var håndplukket når det siste kapittelet skulle skrives? Hvordan var formen til Plura, Carla, Tony, Werner og Claes? 

Spørsmålene var mange, og snart skulle jeg få svar. Og tro meg – jeg kunne nesten ikke vente, for Eldkvarn-abstinensene var betydelige etter mange år i ventemodus. 

Det første jeg la merke til – og som jeg også var forberedt på – var de to stolene på scenen rett ved siden av Pluras og Tonys utstyr. Pluras legendariske små hopp tilhørte med andre ord fortiden. 

Omringet av rundt 5000 svært entusiastiske publikummere entret Eldkvarn scenen for aller siste gang klokken 19.00. At det hele skulle avsluttes i Norrköping, Eldkvarns hjemby, som har vært en viktig inspirasjonskilde for mange av bandets låter, var skrevet i stjernene. Og for et musikalsk stjernetreff det skulle vise seg å bli.

Det enkleste i verden hadde vært å sette det hele i gang med en av de riktig store klassikerne. Men Eldkvarn, som alltid har kjørt sitt eget løp, åpnet selvfølgelig med den 12 minutter lange blueslåta «27» – en kompromissløs og seig låt som handler om Pluras oppvekst og avskjed med Norrköping en gang for lenge siden. Stående foran mikrofonen hamret Plura – på dylandsk vis – ut den sorgtunge teksten med malm i røsten. Og hårene reiste seg på armene mine for første av mange ganger på det som skulle vise seg å bli en konsert på nesten tre timer.  

Når åpningen på den livsbejaende klassikeren «3:sporvagn gjennom ljuva livet», nådde ut til publikum, føyk hendene omkring meg rett til værs. For dette er en låt stort sett alle i Norrköping kan utenat. En låt som løftes rett til himmels godt hjulpet av saksofon, tangenter, bass, trommer og Carlas gitar. Og selvfølgelig Pluras herlige tekst om trikker, midtsommer, drømmer og det ljuva livet. Allsang? Klart det! 

En allsang som nådde nye høyder på de to neste låtene: «Fulla för kärlekens skuld» og «Ta min hand». Ja, det er nesten så jeg må klype meg i armen når jeg skriver dette. Men, joda, det stemmer på en prikk. Eldkvarn fyrte av knallsterke versjoner av to av sine aller beste låter allerede som låt tre og fire! To låter som fikk publikum til å gå bananas. Noe som bare understreker hvor mange fantastiske låter bandet har skapt i løpet av en karriere som startet i 1971 (eller deromkring). 

Etter denne mildt sagt bejublede åpningen, roet bandet ned en tanke med en glimrende versjon av «Jag är bättre än dig», en låt som, mye på grunn av teksten, befinner seg på min topp 10 Eldkvarn-låter, men som sjelden blir hentet fram på konserter. 

Carla, Plura og Tony

Med tanke på at konserten bestod av hele 29 låter, og at denne anmeldelsen ikke har som mål å fremstå som en avhandling, velger jeg allerede her og nå å konkludere med at Eldkvarns siste konsert på Moder jord ble en lykkelig og verdig slutt på en musikalsk karriere for en av tidenes beste nordiske band. 

Men fordi dette var en konsert der det vrimlet av musikalske høydepunkter, kan jeg ikke gi meg riktig ennå. 

For stort sett alle klassikerne dukket opp underveis. «Et hus på stranden», «I skydd av mørkret»,«Kungarna från Broadway», «Landsortsgrabb», «Kärlekens tunga», «Alice», «Pojkar, pojkar, pojkar», «Nerför floden», «Största skvalderet i stan», «Kungsholmskopplet», ble alle fremført på forbilledlig vis. Å stå sammen med 5000 andre eldheads å høre disse fantastiske sangene en siste gang live var rett og slett en ut av kroppen opplevelse. Da «Alice» rundet hjørnet, var jeg neppe alene om å slippe løs en tåre eller to. 

At Plura pratet i vei mellom låtene og glemte noen tekstlinjer her og der, var både sjarmerende og underholdende. Og selv om bandet stort sett var tight, er det ikke tvil om at låtene de har spilt sammen flest ganger live, hadde litt ekstra trøkk. Som for eksempel «Et hus på stranden», «Kungarna från Broadway» og «Pojkar, pojkar, pojkar» som gynget av gårde på aller beste vis. Litt ut av intet klinte bandet til med en knallsterk versjon av «Älskaren från det öde landet», en låt bandet i følge Plura ikke hadde spilt på 80 år, og en låt der Claes virkelig kom til sin rett bak tangentene.  

Da gjengen ble ropt inn for andre gang, satte de i gang med en utrolig vital og kraftfull versjon av «Ingen lätt match, Bobbo», en av tre Carla-låter som slapp til i løpet av kvelden. Og som om ikke det var nok, fortsatte de med en urovekkende sterk versjon av en av mine topp 5 Eldkvarn-låter, mektige «Nådens hand», med en tekst som treffer sånne som meg litt ekstra hardt. En låt jeg hadde drømt om skulle dukke opp, selv om jeg anså at sjansen for at det skulle inntreffe var minimal. Men, så skjedde det likevel. Halleluja, og tårer på skjortesnippen. 

At konserten ble avsluttet med «Jag har gjort det igjen», sunget av Werner Modiggårds sønn, Adrian, var muligens litt snodig, men det funket. Og selv om drømmen om at Carla og Plura skulle komme ut sammen og avslutte med vemodige og vakre «Huvudet högt» aldri ble til virkelighet, ruslet jeg ut i natten med hodet høyt hevet på jakt etter en spårvagn og flere himmelske dager.

Må dörrarna bakom mig / Alltid hållas öppna / Och jag bär din läderjacka / Tätt omkring mitt hjärta

Espen A. Amundsen
Espen A. Amundsen

Idéhistoriker og tidligere musikkredaktør i ABC Nyheter.

Artikler: 1642