Konsertanmeldelser Valter Nilsson og Nick Lowe, Rootsy Sommer Fest Hwitan, Falkenberg, 21.-og 22. august 2026.
Rootsy Festival har virkelig slått rot i vakre Falkenberg. Etter å ha tilbrakt to kvelder på festivalen er jeg mektig imponert over hva de har fått til. Som er stort sett alt. Fantastiske artister, topp stemning, et lydhørt publikum og en prikkfri gjennomføring av arrangementkomiteen og frivillige.
Det krydde av kremartister og band helga gjennom, men fordi jeg først og fremst dro for å se Valter Nilsson og Nick Lowe, kommer det i all hovedsak å handle om deres konserter. Men før jeg setter i gang med dem, må det nevnes at også Jesper Lindell, Lee Bains, Aaron Lee Tasjan, Anastasía, James McMurthy og Susto String Band, bare for å nevne noen, bidro til at festival ble en knallsuksess. Så da vet dere hvor dere skal dra på festival neste år, folkens.
Valter Nilsson har tatt Sverige, og da særlig Göteborg, med storm det siste halvåret. Fra å være en relativt ukjent artist, har han og gjengen hans jobbet seg helt opp i toppsjiktet av svenske artister. Noe hans siste og gnistrende gode album, «Högsbo Riviera», skal ha mye av æren selvom fjorårets debutalbum, «Blant de gyllende och de allment brända», også er meget bra. At Nilsson kommer fra Göteborg er det ingen som helst tvil om, noe som gjør at musikken hans tidvis kan minne om bykollegaer som Håkan Hellström, Joel Alme og Hästpojken.
Etter å ha tilbrakt cirka en og en halv time sammen med Nilssons og hans seks bandkollegaer (trommer, bass, keyboard, saksofon, to el-gitarer og perkusjon/tamburin) var undertegnede og publikum i noe som minnet sterkt om ekstase.
Fra åpningslåta «TJUGOSJU» til avslutningen «KRUT», fyrte gjengen så mye på alle sylindre at publikum kaster seg inn i allsang mens de hopper og danser fra begynnelse til slutt. Nilsson og gjengen har mye til felles med energien Springsteen og E Street Band serverer fra scenen. Vi snakker fult trøkk stort sett hele konserten igjennom. Og alle bandmedlemmene fikk skinne. Nilsson føyk fram og tilbake som en musikalsk jojo, samtidig som lyden av el-gitarer, saksofon, keybord, trommer og tamburin dundret mot publikum som ble svettere og svetter for hver låt.
Det ble selvfølgelig også plass til at par rolige låter, men Nilsson og bandet var best da de kunne frigjøre seg fra alle hemninger å bare kjøre på. Å trekke fram låter føles unødvendig, men jeg må innrømme at jeg nok ble litt ekstra eksaltert da låter som «JERRY», «Gøteborg», «Pang pang», «DØDEN», «HAVET», «Händer», «Høgsbo riviera» og «Lukas, Dennis og farsan» ramlet mot meg fra scenen. Jeg satte også stor pris på Nilssons mellomsnakk der kameratskap, solidaritet, dialog og kjærlighet for hverandre var den røde tråden i «budskapet».
Kontrasten til Valter Nilssons konsert fredag og Nick Lowes opptreden dagen etter, kunne knapt vært større. Fra å være vitne til en gjeng på sju mann som lettet fra scenen, møtte Nick Lowe opp med kun seg selv og en akustisk gitar. Med sin velkjente hvite sveis, kortermet skjorte, blå bukser og stilige hvite sandaler, entret han scenen smilende og opplagt. Etter å ha fremført nydelige versjoner av «Where Is My Everything?», «Heart» og «Long Limbed Girl», klarte han kunststykke å bli bedre og bedre for hver låt han ristet ut av ermet.
Fordi jeg har vært på en del konserter med gamle helter i løpet av årene, der enkelte av dem har slitt med å fremføre låtene på grunn av sviktende vokal, var jeg en smule spent på Lowes stemme. Som selvfølgelig fungerte over all forventning hele konserten gjennom. Måten hans lett tilbakelente vokal tilfører låtene både varme, eleganse og melodiøsitet, var ganske enkelte imponerende. Måten han justerte stemmen ved av og til å strekke seg litt bort fra mikrofonen var både effektfull både lyd-og stemmemessig.
Etter å ha fortalt at han har holdt konserter i Sverige siden 1971 og spøkt med at han skulle gjøre sitt beste for ikke å skuffe oss, klinka han til med glimrende versjoner av låter som «People Change», «I Live on a Battlefield», «Raging Eyes», «Love Starvation», «House for Sale», «Cruel To Be Kind» «Whitout Love» og selvfølgelig en sublim versjon av «(What’s So Funny Bout’) Peace, Love And Understanding».
Da konserten gikk mot slutten og enkelte publikummere ropte ut låtønsker, konkluderte Lowe med «so many songs, so little time», før han, med glimt i øyet», avslutter med en herlig versjon av det han beskrev som en punkrock-klassiker, hans egen «Heart of the City».
Etter konserten satt jeg igjen med en følelse av at uansett hvilke sanger man hadde kastet i fanget på Nick Lowe, så ville han på magisk vis ha forvandlet dem til noe aldeles underbart og eget. Noe hans nydelig versjon av Bee Gees’ «Heartbreaker» var med på å understreke.
Konklusjon: Nick Lowe, Valter Nilsson og Falkenberg var som skapt for hverandre. Stort bedre enn dette blir det nemlig ikke. Det er bare å gratuler Rootsy Sommer Fest Hwitan, Falkenberg med suksessen.
